Apostlenes gjerninger

7 Da spurte øverstepresten: «Er dette sant?» 2 Stẹfanus svarte: «Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår stamfar Abraham mens han var i Mesopotạmia, før han bosatte seg i Karan.+ 3 Han sa til ham: ‘Dra bort fra landet ditt og fra slektningene dine til det landet som jeg skal vise deg.’+ 4 Så dro han fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Og etter at hans far var død,+ fikk Gud ham til å flytte derfra til dette landet som dere nå bor i.+ 5 Likevel ga ikke Gud ham noen arv i landet, nei ikke så mye som en liten jordlapp.* Men han lovte å gi hele landet til ham og hans etterkommere,*+ selv om han ennå ikke hadde barn. 6 Og Gud sa at etterkommerne hans kom til å bo som utlendinger i et land som ikke var deres, og at folket der ville gjøre dem til slaver og plage* dem i 400 år.+ 7 ‘Men jeg skal dømme den nasjonen de blir slaver for’,+ sa Gud, ‘og deretter skal de dra ut fra det landet og tilbe* meg på dette stedet.’+

8 Gud ga ham også en omskjærelsespakt,*+ og han ble far til Isak+ og omskar ham på den åttende dagen.+ Isak ble far til* Jakob og Jakob til de tolv familieoverhodene.* 9 Familieoverhodene ble sjalu på Josef+ og solgte ham til Egypt.+ Men Gud var med ham,+ 10 og han reddet ham ut av alle hans prøvelser og ga ham visdom og sørget for at han ble godt likt av farao, kongen i Egypt. Og farao satte ham til å styre Egypt og hele hans hus.+ 11 Så ble det matmangel i hele Egypt og Kạnaan, ja stor nød, og forfedrene våre fikk ikke tak i mat.+ 12 Men Jakob hørte at det var mat* i Egypt, og han sendte forfedrene våre dit, først én gang.+ 13 Den andre gangen fortalte Josef brødrene sine hvem han var, og farao fikk høre om Josefs familie.+ 14 Så sendte Josef bud og ba sin far Jakob og alle sine slektninger om å komme+ – i alt 75 personer.*+ 15 Jakob dro da ned til Egypt,+ og der døde både han+ og forfedrene våre.+ 16 De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem for en sum med sølvpenger.+

17 Da tiden nærmet seg for at det løftet som Gud hadde gitt Abraham, skulle bli oppfylt, vokste folket og ble stort i Egypt. 18 Så fikk Egypt en annen konge, en som ikke visste om Josef.+ 19 Han la onde planer mot folket vårt og tvang forfedrene våre til å sette ut spedbarna, så de ikke skulle leve videre.+ 20 På den tiden ble Moses født, og han var usedvanlig vakker.* I tre måneder ble han tatt vare på i sin fars hus.+ 21 Men da han ble satt ut,+ tok faraos datter ham til seg og oppdro ham som sin egen sønn.+ 22 Moses ble derfor opplært i all egyptisk visdom. Ja, han utmerket seg i både ord og handling.+

23 Da han var 40 år, bestemte han seg for å besøke* sine brødre, israelittene.+ 24 Og da han fikk se at en av dem ble urettferdig behandlet av en egypter, forsvarte han ham. Han hevnet mannen som ble mishandlet, ved å slå egypteren i hjel. 25 Han trodde at hans brødre ville forstå at Gud skulle bruke ham til å redde dem, men det gjorde de ikke. 26 Neste dag kom han til dem mens to av dem sloss, og han prøvde å få dem til å bli venner og holde fred. Han sa: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor er dere så brutale mot hverandre?’ 27 Men han som slo den andre, dyttet bort Moses og sa: ‘Hvem har satt deg til å være leder og dommer over oss? 28 Du vil vel ikke ta livet av meg, slik du tok livet av egypteren i går?’ 29 Da Moses hørte dette, flyktet han og slo seg ned som utlending i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.+

30 Etter at det hadde gått 40 år, viste en engel seg for ham i ødemarken ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk.+ 31 Moses ble forbløffet over det han så. Da han gikk nærmere for å undersøke det, hørte han Jehovas* røst: 32 ‘Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’+ Moses begynte å skjelve og turte ikke å undersøke det nærmere. 33 Jehova* sa til ham: ‘Ta av deg sandalene, for det stedet du står på, er hellig grunn. 34 Jeg har sett at mitt folk blir undertrykt i Egypt, og jeg har hørt hvordan de sukker og stønner.+ Jeg har kommet ned for å befri dem, så nå sender jeg deg til Egypt.’ 35 Denne Moses, som de nektet å anerkjenne da de sa: ‘Hvem har satt deg til å være leder og dommer?’,+ nettopp ham sendte Gud+ som både leder og befrier ved den engelen som viste seg for ham i tornebusken. 36 Denne mannen førte dem ut,+ og han gjorde undere og mirakler* i Egypt+ og ved Rødehavet+ og i ødemarken i 40 år.+

37 Det var denne Moses som sa til israelittene: ‘Gud skal la det stå fram en profet lik meg, en av deres egne brødre.’+ 38 Det var han som var i Israels menighet i ødemarken sammen med både den engelen+ som talte til ham+ på Sinai-fjellet, og forfedrene våre. Han mottok levende, hellige utsagn som han skulle gi oss.+ 39 Men forfedrene våre ville ikke være lydige mot ham. De avviste ham,+ og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt,+ 40 og de sa til Aron: ‘Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, som førte oss ut av Egypt.’+ 41 På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og gledet seg over det de hadde laget med sine egne hender.+ 42 Da vendte Gud seg fra dem og overga dem til å tilbe* himmelens hær,*+ slik som det står skrevet i Profetenes bok: ‘Det var ikke for meg dere bar fram offergaver og slaktofre i 40 år i ødemarken, var det vel, Israels hus? 43 Nei, det var Moloks+ telt og guden Refans stjerne dere bar med dere, de figurene dere laget for å tilbe dem. Derfor vil jeg føre dere bort, lenger enn til Babylon.’+

44 I ødemarken hadde forfedrene våre vitnesbyrdets* telt. Det hadde Gud gitt Moses befaling om å lage etter det mønsteret han fikk se.+ 45 Forfedrene våre overtok det, og sammen med Josva førte de det inn i landet til de nasjonene+ som Gud drev ut foran dem.+ Her ble det værende fram til Davids tid. 46 David ble godkjent av Gud og ba om å få lov til å bygge en bolig for Jakobs Gud,+ 47 men det var Salomo som bygde et hus for ham.+ 48 Men Den Høyeste bor ikke i hus som er bygd med menneskehender.+ Profeten sier jo: 49 ‘Himmelen er min trone,+ og jorden er min fotskammel.+ Hva slags hus kan dere bygge for meg? sier Jehova.* Eller hvor er stedet der jeg kan hvile? 50 Er det ikke min hånd som har skapt alt dette?’+

51 Dere er sta, og deres hjerte og ører er lukket.* Dere står alltid imot den hellige ånd. Dere gjør akkurat som forfedrene deres.+ 52 Er det noen av profetene de ikke har forfulgt?+ Nei, de drepte dem som forutsa at den rettferdige skulle komme,+ ham som dere nå har forrådt og myrdet.+ 53 Dere fikk Loven, som ble formidlet av engler,+ men dere har ikke holdt den.»

54 Da de hørte dette, ble de så rasende at de begynte å skjære tenner mot ham. 55 Men han var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen, og han fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.+ 56 Og han sa: «Se! Jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen+ stå ved Guds høyre hånd.»+ 57 Da ropte de av full hals og holdt seg for ørene og stormet mot ham alle som en. 58 De jaget ham ut av byen, og så begynte de å steine ham.+ Vitnene+ som anklaget ham, la kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.+ 59 Mens de steinet Stẹfanus, sa han inntrengende: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»* 60 Så falt han på kne og ropte høyt: «Jehova,* ikke krev dem til regnskap for denne synden.»+ Og etter at han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden.