Livet kan være vanskelig

JEG var ganske ung da jeg møtte livets harde realiteter. Du er kanskje enig med meg i at livet i dagens verden er temmelig urettferdig. Slik føles det for alle — til slutt. Vi blir alle syke. Noen lever riktignok et langt liv uten å bli rammet av noen alvorlig sykdom, men til slutt kommer døden til alle.

Jeg tenker kanskje mer på døden enn jeg burde. Men la meg fortelle hvorfor det er blitt slik, og hvordan jeg på en måte har lært noe av det jeg har gjennomgått.

Da jeg var ni år

Jeg ble født i Brooklyn i New York i september 1968 som den yngste av fem søsken. Far var ufør, og mor arbeidet som kasserer for å forsørge oss. Omtrent på den tiden da jeg fylte ni, oppdaget mor at magen min bulet ut på den ene siden. Hun tok meg med til legesentret. Legen kjente en stor klump, og noen dager senere ble jeg innlagt på Kings County Hospital.

Da mor gikk, gråt jeg fordi jeg var så redd. Dagen etter kom to menn i lyseblå klær og trillet meg inn på operasjonssalen. Det siste jeg husker derfra, er et blendende lys over meg og at noe ble lagt over munnen min. Så merket jeg ikke mer før jeg våknet opp på postoperativ avdeling. Legene hadde klart å fjerne noe som blir kalt en Wilms’ tumor (en form for kreft), en av nyrene mine og en del av leveren.

Jeg lå på intensivavdelingen i fem uker. Legene skiftet bandasjen hver dag. Jeg skrek når de drog av tapen som holdt bandasjen på plass. For å lindre smertene fikk legene en eller annen til å komme og forsøke å avlede tankene mine. Jeg husker at han snakket mye med meg om frosker.

Etter at jeg kom ut fra intensivavdelingen, lå jeg enda fire uker på sykehuset. I løpet av den tiden begynte de å gi meg strålebehandling. Det var smertefullt, ikke på grunn av selve strålingen, men fordi jeg måtte ligge på magen, som fremdeles var øm etter operasjonen. Jeg fikk strålebehandling hver dag, fra mandag til og med fredag.

Da jeg ble utskrevet fra sykehuset i slutten av november 1977, fortsatte jeg å få strålebehandling som poliklinisk pasient. Da denne behandlingen var overstått, begynte jeg å få kjemoterapi. Hver dag, fra mandag til og med fredag, måtte jeg stå tidlig opp og dra til sykehuset for å få injeksjoner med sterke medisiner. Legen stakk en kanyle inn i en vene og sprøytet medisinen direkte inn i den. Jeg var redd for kanyler og gråt, men mor sa at jeg måtte igjennom dette for å bli bedre.

Kjemoterapien hadde forferdelige bivirkninger. Jeg ble kvalm og kastet ofte opp. Blodprosenten sank, og jeg mistet alt håret.

Hemmet av sykdommen

Våren etter, på søndagen i påsken, begynte jeg å blø neseblod da vi gjorde oss i stand for å gå i kirken. Det kom av den lave blodprosenten. Foreldrene mine prøvde på alle måter å stanse blødningen, men blodet fortsatte å renne. Legene stanset det ved å stappe nesen min full av gas, men da begynte jeg å blø gjennom munnen. Jeg ble temmelig svak av blodtapet og ble innlagt på sykehuset. De som besøkte meg, måtte ta på seg hansker, maske og beskyttelsesfrakk for at de ikke skulle smitte meg. På en uke hadde blodprosenten steget såpass at jeg kunne bli utskrevet fra sykehuset.

Kjemoterapien ble straks gjenopptatt. Jeg kunne ikke gå på skolen, og det var et stort savn. Jeg savnet vennene mine og savnet å leke ute med dem. Jeg fikk undervisning hjemme fordi legene mente at jeg ikke burde gå på skolen mens jeg fikk kjemoterapi, eller like etterpå.

Da sommeren kom, ville jeg gjerne besøke besteforeldrene mine i Georgia slik jeg pleide, men jeg fikk ikke lov til å reise. Derimot arrangerte sykehuset en tur for kreftpasienter til en fornøyelsespark i New Jersey. Etterpå var jeg utmattet, men jeg hadde hatt det moro.

Jeg var ferdig med kjemoterapien i slutten av 1978, men fikk stadig undervisning hjemme — det fikk jeg i over tre år. Da jeg kom tilbake til skolen i januar 1981, var det ikke så lett å tilpasse seg etter å ha fått hjemmeundervisning så lenge. Noen ganger gikk jeg meg bort når jeg forsøkte å finne klassen min. Men jeg likte faktisk skolen. Jeg likte særlig musikk, maskinskrivning og gymnastikk. Noen av barna var vennlige, men andre gjorde narr av meg.

Et tilbakefall

Barna begynte å spørre meg: «Er du gravid?» Det kom av at magen min var oppsvulmet. Legen sa at jeg ikke skulle være bekymret — det kom bare av at leveren vokste igjen. Men da jeg var til legekontroll i mars, ble jeg innlagt på sykehuset enda en gang. Jeg begynte å gråte — jeg hadde fått gå på skolen i bare to og en halv måned.

Det ble tatt en biopsi. Det vil si at det ble tatt ut vev fra en svulst i leveren. Da jeg våknet opp etter inngrepet, var mor den første jeg så. Hun gråt. Hun fortalte at jeg hadde fått kreft igjen, og at svulsten var så stor at den ikke kunne fjernes. Jeg måtte derfor ha kjemoterapi for å få svulsten til å skrumpe inn. Jeg var fremdeles bare 12 år.

Kjemoterapien foregikk på sykehuset, og jeg lå der to—tre dager om gangen med få ukers mellomrom. Som vanlig ble jeg kvalm og kastet opp. Maten smakte emment, og jeg mistet alt håret. Behandlingen fortsatte gjennom hele 1981. I april det året begynte jeg å få hjemmeundervisning igjen.

I begynnelsen av 1982, da jeg ble innlagt på sykehuset for å bli operert, var jeg så svak at pleierne måtte hjelpe meg opp på vekten og ned igjen. Kjemoterapien hadde fått svulsten til å skrumpe inn, og kirurgene kunne derfor fjerne den sammen med enda en del av leveren. Igjen lå jeg på sykehuset i omkring to måneder. Henimot midten av 1982 begynte jeg igjen å få kjemoterapi, og behandlingen fortsatte til begynnelsen av 1983.

I denne tiden var jeg lei meg fordi jeg ikke kunne gå på skolen. Men så begynte håret mitt å vokse ut igjen, og jeg begynte å føle meg vel. Jeg gledet meg over livet.

Endelig tilbake på skolen

Hjemmelæreren min sørget for at jeg fikk ta eksamen på ungdomsskolen sammen med den klassen jeg hadde tilhørt en kort stund i 1981. Jeg var yr av glede. Det var hyggelig å treffe gamle venner og få nye. Da avslutningsdagen kom i juni 1984, tok jeg bilder av venner og lærere, og familien min tok bilder av meg som et minne om denne spesielle begivenheten.

Den sommeren reiste jeg og besøkte besteforeldrene mine i Georgia og ble der det meste av sommeren. Da jeg kom tilbake i slutten av august, gjorde jeg meg klar til å begynne på skolen. Ja, jeg skulle endelig tilbake til skolen. Jeg var veldig spent!

Opptatt av religion

Dawn og Craig skilte seg ut fra de andre elevene, og jeg likte dem. Men da jeg gav dem julepresanger, sa de at de ikke feiret jul. «Er dere jøder?» spurte jeg. Craig forklarte at de var Jehovas vitner, og at julen egentlig ikke er en kristen skikk. Han gav meg noen eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp! med artikler om dette emnet.

Jeg ville gjerne vite mer om deres religion, som virket så annerledes enn andre. Når jeg gikk i kirken, hørte vi det samme om og om igjen: ’Tro på Jesus Kristus og bli døpt, så kommer du til himmelen.’ Men dette virket for lettvint. Jeg hadde kommet fram til at når noe er altfor lett, skyldes det enten at man er et geni, eller at det er noe som ikke stemmer. Jeg visste at jeg ikke var noe geni, og jeg trakk derfor den slutning at det var noe som ikke stemte med det som kirken lærte.

Til slutt begynte Craig å studere Bibelen med meg i det store frikvarteret. En dag inviterte han meg til et stevne Jehovas vitner holdt, og jeg drog dit. Jeg fant Craig og satt sammen med ham og hans familie. Det jeg så, gjorde inntrykk på meg. Folk fra forskjellige raser tilbad sammen i enhet. Også det jeg hørte, gjorde inntrykk på meg.

I det neste skoleåret kunne ikke Craig og jeg fortsette å studere Bibelen sammen fordi vi kom i forskjellige klasser og ikke hadde det store frikvarteret samtidig. Craigs mor oppsøkte min mor og spurte om hun kunne få studere med meg, men mor sa nei. Senere gav hun meg lov til å gå på kristne møter. Jeg ringte da opp til en Rikets sal som stod oppført i telefonkatalogen, og fant ut at møtene begynte klokken 9.00 om søndagen. Dagen før gikk jeg omkring 30 kvartaler til Rikets sal for å være sikker på at jeg skulle finne veien.

Da jeg kom neste morgen, spurte en mann om jeg var kommet på besøk fra en annen Rikets sal. Jeg sa at jeg var i Rikets sal for første gang, men at jeg hadde studert en kort tid. Han var så vennlig å spørre om jeg ville sitte sammen med ham og hans kone. Møtene var helt annerledes enn i kirken. Jeg var forbauset over at så mange var ivrige etter å komme med kommentarer under den delen av møtet som foregikk ved hjelp av spørsmål og svar. Også små barn svarte. Jeg rakte også opp hånden og svarte på et spørsmål. Fra da av fortsatte jeg å overvære møtene, og jeg lærte mer og mer om Bibelens sannheter.

Et nytt tilbakefall

I desember 1986, mitt siste år på videregående skole, gikk jeg til en rutineundersøkelse. Legen oppdaget noe i den høyre lungen som gjorde ham mistenksom, og jeg ble innkalt til en ny røntgenundersøkelse. Da jeg fikk vite at den avslørte at noe var galt, begynte jeg å gråte.

Det ble foretatt en biopsi. Legen benyttet en nål til å ta ut en bit av svulsten i lungen min. Det ble påvist at veksten skyldtes kreft. Det var faktisk tre svulster, og en av dem var temmelig stor og lå nær hjertets arterier. Etter en samtale med legen bestemte vi at jeg skulle ta to forskjellige cellegifter som det fremdeles ble eksperimentert med, for å få svulstene til å skrumpe inn før de ble fjernet kirurgisk. Bivirkningene ville være de vanlige — jeg ville miste alt håret, bli kvalm, kaste opp og få lav blodprosent.

Først ble jeg nedtrykt, men så begynte jeg å be mye til Jehova, og det gav meg styrke. Det var under seks måneder til eksamen. Lærerne var forståelsesfulle og vennlige. De sa bare at jeg skulle skaffe en legeerklæring, og at jeg skulle forsøke å henge med i skolearbeidet.

Det var ikke lett å gå på skolen

I tillegg til at det var en utfordring å holde på med skolearbeidet når jeg var så syk, begynte jeg også å miste håret. Da jeg kjøpte parykk, sa skolekameratene at jeg var fin på håret. De forstod ikke at det var parykk. Men en gutt forstod det. Hver gang jeg kom inn i klasserommet, skrev han ordet «parykk» på tavlen, og han og kameratene hans lo og spøkte. All ertingen deres gjorde meg nedtrykt.

En dag da gangen var full av elever, var det en som kom bakfra og nappet av meg parykken. Jeg snudde meg fort og tok den opp. Men mange av elevene så mitt hårløse hode, og jeg følte meg dypt såret. Jeg gikk bort i en trappeoppgang og gråt. Dagen etter kunne jeg se på noen av elevene at de var lei seg på grunn av det som hadde skjedd. Noen av klassekameratene mine fortalte meg at en jente hadde betalt en gutt for å rive av meg parykken.

Vanskeligheter på grunn av mitt standpunkt til blod

Kjemoterapien førte til at blodprosenten min ble svært lav. Noe som gjorde saken enda verre, var at jeg ofte blødde neseblod, opptil to—tre ganger om dagen. Jeg var ikke døpt, men jeg tok et klart standpunkt og sa at jeg var et av Jehovas vitner og ikke ville ta imot blod. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Min eldste søster bad en av mine små nieser om å si til meg at hun ikke ville at jeg skulle dø. Far var oppskaket og forlangte at jeg skulle ta imot blod, og mor sa stadig at Gud ville tilgi meg hvis jeg tok imot en blodoverføring.

Samtidig advarte legene meg og sa at med så lav blodprosent kunne jeg få hjertesvikt eller slag. Siden jeg var fast besluttet på å være standhaftig, fikk de meg til å undertegne et skjema som fritok legene for ansvar hvis jeg døde. Snart hadde jeg kommet meg såpass at jeg kunne reise hjem og begynne på skolen igjen. Men på grunn av den lave blodprosenten bestemte legene at jeg nå skulle få strålebehandling i stedet for kjemoterapi. Jeg fikk slik behandling hver dag etter skoletid fra slutten av april til begynnelsen av juni 1987.

Eksamen, deretter dåp

Eksamenshøytideligheten var en stor begivenhet. En av søstrene mine hadde hjulpet meg med å kjøpe kjole, og jeg hadde også kjøpt ny parykk. Mor og de to søstrene mine var til stede ved avslutningen, og etterpå gikk vi ut sammen og spiste et minneverdig måltid.

På det tidspunktet fikk jeg verken kjemoterapi eller strålebehandling. Men noen uker senere ringte legen og sa at jeg skulle komme til sykehuset og ha en ny runde med kjemoterapi. Jeg hadde ikke lyst til å dra dit, for bare en uke senere skulle jeg overvære Jehovas vitners områdestevne på Yankee stadion i New York. Men mor sa at jeg fikk komme meg av gårde og få behandlingene overstått. Da gjorde jeg det.

Jeg var ganske opprømt under stevnet fordi jeg skulle bli døpt lørdag den 25. juli 1987. Vi hadde politieskorte til Orchard Beach, hvor dåpen skulle finne sted. Etter dåpen drog jeg tilbake til stadionet for å få med meg resten av dagens program. Da kvelden kom, var jeg ganske sliten, men søndag morgen gjorde jeg meg klar til å være til stede den siste stevnedagen.

Blodspørsmålet blir aktuelt igjen

Neste ettermiddag ble jeg lagt inn på sykehuset med 39 i feber, nyreinfeksjon og en ekstremt lav blodprosent. Legen truet meg og sa at hvis jeg ikke undertegnet et skjema som viste at jeg samtykket i blodoverføring, ville han skaffe en rettslig avgjørelse og påtvinge meg blod. Jeg var veldig redd. Familien min la press på meg, og søsteren min tilbød meg til og med noe av sitt blod, men jeg sa nei.

Jeg bad mye til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å være standhaftig. Heldigvis begynte blodprosenten å stige, og de sluttet å øve press på meg for å få meg til å ta imot blod. Jeg hadde behov for fortsatt kjemoterapi, men hadde ikke flere passende vener som kunne brukes. En kirurg gjorde derfor et lite snitt under kravebenet mitt for å sette inn en kanyle som medisinene kunne føres inn gjennom.

Da det var snakk om å fjerne svulstene i lungen, sa kirurgen at han ikke skulle bruke blod uten i nødsfall. Mor sa at jeg skulle gå med på det, og jeg sa ja. Men etterpå led jeg store kvaler fordi dette i realiteten betydde at jeg hadde gått med på å ta imot blod. Jeg begynte straks å lete etter en kirurg som ville garantere at han ikke skulle bruke blod. Det virket håpløst, men til slutt fant jeg en, og tidspunktet for operasjonen ble fastsatt til januar 1988.

Legen gav meg ingen forsikring om at jeg ville overleve. Kvelden før operasjonen kom han inn på rommet mitt og sa: «Jeg skal forsøke å gjennomføre operasjonen.» Jeg var redd. Jeg var bare 19 år og ønsket ikke å dø. Men operasjonen var vellykket. De tre svulstene ble fjernet, og det ble også to tredjedeler av lungen. Merkelig nok ble jeg på sykehuset bare en uke. Da jeg hadde vært hjemme i omkring to og en halv måned for å komme meg, begynte jeg igjen å få kjemoterapi, med de vanlige bivirkningene.

Omtrent på denne tiden ble også far rammet av kreft. En kveld noen måneder senere fant mor ham død på soverommet. Etter at han døde, begynte jeg på en handelsskole for å utdanne meg til sekretær. Det gikk bra med meg både fysisk og åndelig sett og også på skolen. Jeg forsøkte meg til og med som hjelpepioner (midlertidig heltidsforkynner).

Enda et tilbakefall

I april 1990 var jeg i min eldste brors bryllup i Augusta i Georgia. Mens jeg var der, sa han til meg: «Leggen din er virkelig hoven.»

«Hva tror du det er?» spurte jeg.

«Jeg vet ikke,» svarte han.

«Det er antagelig en svulst,» sa jeg.

Da jeg kom tilbake til New York, gikk jeg til legen. En biopsi som ble foretatt under lokalbedøvelse, viste at jeg hadde fått en ny Wilms’ tumor i venstre leggmuskel. Prøvene viste at selve knoklene ikke var angrepet, men svulsten var for stor til at den kunne fjernes. Derfor måtte jeg til med den vanlige kjemoterapien igjen.

Etter en tid klarte jeg ikke å slutte med å kaste opp. Jeg hadde en blokkering i tarmsystemet. Det ble rettet på ved hjelp av en operasjon. Men jeg fikk tarmslyng, og det ble nødvendig med en ny operasjon. Hemoglobinverdien sank til nesten fire, og legen sa om og om igjen: «Du er nødt til å ta imot blod. Du kommer til å dø. Du kommer sannsynligvis ikke til å overleve denne natten.» Jeg hadde mareritt om gravlunder og det å dø.

I oktober hadde jeg kommet meg såpass at svulsten kunne fjernes. De fjernet omkring 70 prosent av leggen også. Det var tvilsomt om jeg kunne klare å gå etterpå. Men jeg var nødt til å gå for å kunne komme meg omkring i New York, så ved hjelp av terapi og besluttsomhet begynte jeg derfor å gå — først med gåstol, så med krykker, deretter med stokk og til slutt med en benskinne, slik at jeg hadde hendene fri så jeg kunne bruke Bibelen i min tjeneste fra dør til dør. Mens jeg fikk kjemoterapi, gikk jeg ned i vekt og veide til slutt bare 27 kilo. Jeg er 155 centimeter høy og veier normalt omkring 54 kilo. Etter hvert som jeg la på meg og leggmuskelen vokste ut, fortsatte legene å gjøre benskinnen større. Da jeg nærmet meg normal vekt, laget de en helt ny til meg.

Livet er fremdeles ikke så lett

Sommeren 1992 virket alt normalt, og jeg så fram til at jeg kanskje kunne være hjelpepioner. I november fikk jeg et brev som gledet meg meget. Det het der at mine erfaringer i livet kunne være til oppmuntring for andre, og jeg ble oppfordret til å skrive dem ned for Våkn opp! Men gleden ble vendt til fortvilelse uken etter.

En rutinemessig røntgenundersøkelse viste at jeg hadde svulster i den lungen som tidligere var frisk. Jeg gråt og gråt og gråt. Jeg hadde klart meg enda jeg hadde mistet en av nyrene, en del av leveren, det meste av den venstre lungen og en del av den ene leggen, men ingen kan leve hvis begge lungene blir borte. På nytt stilte familien og vennene mine opp for meg, og jeg ble fast bestemt på å kjempe videre mot sykdommen.

Det ble satt i gang kjemoterapi for å redusere svulstene. En lege mente at de kunne fjernes, og at lungen kunne spares. I mars 1993 ble jeg trillet inn på operasjonssalen. Jeg fikk senere vite at de hadde tatt et overblikk og så sydd meg sammen igjen. De kunne ikke fjerne svulstene uten å ta ut lungen. Siden da har legene gitt meg sterke cellegifter i et forsøk på å drepe svulstene.

Forstår du hvorfor døden stadig streifer tankene mine? Ville jeg ha vært så opptatt av hvorfor vi dør, og hvilket håp vi kan ha for framtiden, hvis livet mitt hadde vært lett? Jeg er ikke så sikker på det. Men jeg er sikker på at det som betyr noe, ikke er om vi lever eller dør nå, men om vi oppnår Jehova Guds velsignelse, for han kan gi oss evig liv. Jeg tenker på håpet om liv i hans nye verden og kaster mine byrder på ham og holder meg nær til venner som har det samme håp, og som har hjulpet og støttet meg. — Salme 55: 23; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Jeg gleder meg over at andre unge har helsen i behold. Jeg håper at det jeg har fortalt, kan anspore mange av dem til å gjøre forstandig bruk av den i Jehovas tjeneste og ikke kaste den bort på unyttige formål. Så stort det vil være å kunne glede seg over god helse for bestandig i Guds nye verden! Når den tid kommer, vil det ikke være behov for leger, sykehus, nåler og kanyler — nei, ikke noe som vil minne oss om den nåværende syke og døende gamle verden. — Fortalt av Kathy Roberson.

[Bilde på side 21]

Da jeg gikk ut av ungdomsskolen

[Bilde på side 23]

Jeg hjelper til med matserveringen ved et kretsstevne i New York