4C «Gehenna» — et symbol på fullstendig tilintetgjørelse

Hebr.: גי הנם (ge Hinnọm, «Hinnoms dal»);

gr.: γέεννα (gẹenna); lat.: gehẹnna

«Gehenna» er den gresk-latinske formen av det hebraiske uttrykket ge Hinnọm og betyr «Hinnoms dal». I Jos 18: 16, hvor uttrykket «Hinnoms dal» forekommer, står det «Gehenna» i LXX. Ordet forekommer tolv ganger i De kristne greske skrifter, første gang i Mt 5: 22. Ny verden-oversettelsen gjengir det med «Gehenna» alle de gangene det forekommer, det vil si i Mt 5: 22, 29, 30; 10: 28; 18: 9; 23: 15, 33; Mr 9: 43, 45, 47; Lu 12: 5; Jak 3: 6.

Hinnoms dal lå vest og sør for det gamle Jerusalem. (Jos 15: 8; 18: 16; Jer 19: 2, 6) Under noen av de senere kongene i Juda ble dalen brukt i tilbedelsen av den hedenske guden Molek (Molok). Til denne avguden frambar man mennesker som ofre ved å brenne dem i ild. (2Kr 28: 3; 33: 6; Jer 7: 31, 32; 32: 35) For å hindre at dalen på nytt ble brukt til slike religiøse formål, sørget den trofaste kong Josjia for at den ble gjort uren, spesielt den delen som ble kalt Tofet. — 2Kg 23: 10.

Den jødiske kommentatoren David Kimchi (1160?⁠—1235?) gir i sin kommentar til Sl 27: 13 følgende historiske opplysninger om «Gehinnom»: «Og det er et sted i Jerusalems omegn, og det er et motbydelig sted, og der kaster de urene ting og kadavre og lik. Det var også en stadig brennende ild der for at de urene tingene og knoklene skulle bli brent opp. Dommen over de onde blir derfor med et billedlig uttrykk kalt Gehinnom.»

Hinnoms dal ble Jerusalems søppelplass og stedet hvor byens avfall ble brent. Dyrekadavre ble også kastet der for at de skulle bli fortært av ilden, som ble tilsatt svovel for at forbrenningen skulle bli bedre. Også lik av henrettede forbrytere ble kastet i Gehenna, ettersom slike forbrytere ikke ble regnet verdige til å få en skikkelig begravelse i en minnegrav. Hvis disse likene havnet i ilden, ble de fullstendig fortært av flammene. Hvis de derimot havnet på en avsats i den dype kløften, ville kroppen gå i forråtnelse og bli fortært av ormer, eller mark, som ikke døde før de hadde fortært alt kjøtt på kroppen, og bare skjelettet var igjen.

Det ble ikke kastet levende dyr eller levende mennesker i Gehenna for at de skulle bli brent levende eller pint. Dette stedet kan derfor ikke symbolisere et usynlig område hvor menneskesjeler blir pint for evig i bokstavelig ild eller angrepet for evig av ormer som ikke dør. Fordi de døde forbryterne som ble kastet der, ikke fikk noen anstendig begravelse i en minnegrav, symbolet på håpet om en oppstandelse, brukte Jesus og hans disipler Gehenna som et symbol på evig tilintetgjørelse, utslettelse fra Guds univers, eller «den annen død», en evig straff.

Det å få sin døde kropp kastet i Gehenna ble derfor betraktet som den verste form for straff en kunne få. Det symbolske uttrykket «sjøen som brenner med ild og svovel», er hentet fra det bokstavelige Gehenna og det som det stod for. — Åp 19: 20; 20: 10, 14, 15; 21: 8.