Apostlenes gjerninger

13 Nå var det i Antiọkia profeter+ og lærere i den lokale menighet: både Bạrnabas og Sịmeon, som ble kalt Nịger, og Lụkius+ fra Kyrẹne og Mạnaen, som var oppdratt* sammen med Herodes, landsdelsherskeren,* og Saulus. 2 Mens de offentlig tjente+ Jehova* og fastet, sa den hellige ånd: «Ta ut blant dere Bạrnabas og Saulus+ for meg til den gjerning som jeg har kalt dem til.» 3 Da fastet de og bad og la hendene+ på dem og lot dem dra.

4 Disse mennene, som var blitt utsendt av den hellige ånd, drog så ned til Selevkịa, og derfra seilte de av sted til Kypros. 5 Og da de kom til Sạlamis, begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes+ med seg som medhjelper.

6 Da de hadde dratt gjennom hele øya så langt som til Pạfos, traff de på en mann, en trollmann, en falsk profet,+ en jøde ved navn Bar-Jẹsus, 7 og han var hos prokonsulen* Sẹrgius Paulus, en intelligent mann. Denne kalte til seg Bạrnabas og Saulus og søkte oppriktig å høre Guds ord. 8 Men Ẹlymas, trollmannen (det er i virkeligheten slik navnet hans oversettes), begynte å stå dem imot+ og søkte å vende prokonsulen bort fra troen. 9 Saulus, som også heter Paulus,* ble fylt med hellig ånd, så fast på ham 10 og sa: «Å, du som er full av all slags svik og all slags kjeltringaktighet, du Djevelens sønn,+ du fiende av alt som er rettferdig, vil du ikke holde opp med å fordreie Jehovas* rette veier? 11 Nåvel, se, Jehovas* hånd er over deg, og du skal bli blind og ikke se sollyset for en tid.» I samme øyeblikk falt en tett tåke og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte etter noen som kunne lede ham ved hånden.+ 12 Da nå prokonsulen+ så det som hadde skjedd, ble han en troende, for han var slått av forundring over Jehovas* lære.

13 Mennene seilte nå sammen med Paulus ut fra Pạfos og kom til Pẹrge i Pamfỵlia.+ Men Johannes+ trakk seg tilbake fra dem og vendte tilbake+ til Jerusalem. 14 De drog imidlertid videre fra Pẹrge og kom til Antiọkia i Pisịdia, og de gikk inn i synagogen+ på sabbatsdagen og satte seg. 15 Etter opplesningen av Loven+ og av Profetene sendte synagogeforstanderne+ bud til dem og sa: «Menn, brødre, hvis dere har noe oppmuntrende ord til folket, så si det.» 16 Da reiste Paulus seg, og han gav tegn+ med hånden og sa:

«Menn, israelitter og dere andre som frykter Gud, hør!+ 17 Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre forfedre, og han opphøyde folket da de bodde som utlendinger i Egypts land, og førte dem ut av det med løftet arm.+ 18 Og i en periode på omkring førti år+ tålte han deres handlemåte i ødemarken. 19 Etter å ha tilintetgjort sju nasjoner i Kạnaans land fordelte han deres land ved loddkasting:+ 20 alt dette i løpet av omkring fire hundre og femti år.

Og etter dette* gav han dem dommere inntil profeten Samuel.+ 21 Men fra da av krevde de en konge,+ og Gud gav dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Bẹnjamins stamme,+ i førti år. 22 Og etter å ha fjernet ham+ oppreiste han David for dem som konge,+ ham som han vitnet om og sa: ’Jeg har funnet David, Ịsais sønn,+ en mann etter mitt hjerte,+ som skal gjøre alt det jeg ønsker.’+ 23 Av dennes avkom+ har Gud i samsvar med sitt løfte ført en frelser+ til Israel, Jesus, 24 etter at Johannes,+ forut for hans fremtreden,+ offentlig hadde forkynt dåp som symbol på anger for hele Israels folk. 25 Men da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: ’Hva går dere ut fra at jeg er? Jeg er ikke han.* Men se, det kommer en etter meg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalene på hans føtter.’+

26 Menn, brødre, dere sønner av Abrahams slekt og de andre blant dere som frykter Gud, ordet om denne frelse er blitt sendt ut til oss.+ 27 For Jerusalems innbyggere og deres styresmenn kjente ham ikke,+ men da de opptrådte som dommere, oppfylte de Profetenes utsagn,+ de som blir lest opp hver sabbat, 28 og enda de ikke fant noen grunn til dødsstraff,+ krevde de av Pilatus at han skulle bli henrettet.+ 29 Da de nå hadde fullbyrdet alt det som står skrevet om ham,+ tok de ham ned fra pælen*+ og la ham i en minnegrav.+ 30 Men Gud oppreiste ham fra de døde;+ 31 og i mange dager ble han synlig for dem som sammen med ham hadde dratt opp fra Galilẹa til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket.+

32 Og nå forkynner vi dere det gode budskap om det løfte som ble gitt til forfedrene,+ 33 at Gud fullstendig har oppfylt det for oss, deres* barn, i og med at han oppreiste Jesus;+ slik det også står skrevet i den annen salme: ’Du er min sønn, jeg er i dag blitt din Far.’+ 34 Og det at han oppreiste ham fra de døde, så han ikke mer skulle vende tilbake til forgjengelighet,* har han sagt på denne måten: ’Jeg vil gi dere den kjærlige godhet overfor David, den som er trofast.’+ 35 Derfor sier han også i en annen salme: ’Du skal ikke la din lojale se forråtnelse.’+ 36 For David+ tjente jo Guds klart uttrykte vilje i sin egen generasjon og sovnet inn i døden og ble lagt hos sine forfedre og så forråtnelse.+ 37 Men han som Gud oppreiste, så ikke forråtnelse.+

38 La det derfor være kjent for dere, brødre, at gjennom ham blir det forkynt dere tilgivelse for synder,+ 39 og at alt det dere ikke kunne bli erklært skyldfri for ved hjelp av Moseloven,+ det blir enhver som tror, erklært skyldfri for ved hjelp av ham.+ 40 Se derfor til at det som blir sagt i Profetene, ikke kommer over dere: 41 ’Dere skal se det, dere foraktere, og undre dere over det og forsvinne, for jeg gjør en gjerning i DERES dager, en gjerning som dere slett ikke kommer til å tro, selv om noen forteller dere om det i detalj.’»+

42 Da de nå var på vei ut, begynte folket å be inntrengende om at det måtte bli talt til dem om disse ting den følgende sabbat.+ 43 Etter at synagogeforsamlingen nå var blitt oppløst, fulgte mange av jødene og av proselyttene som tilbad Gud,* med Paulus og Bạrnabas,+ som talte til dem og begynte å oppfordre dem inntrengende+ til å bli i Guds ufortjente godhet.+

44 Neste sabbat kom nesten hele byen sammen for å høre Jehovas* ord.+ 45 Da jødene fikk se folkeskarene, ble de fylt av skinnsyke+ og begynte bespottelig å motsi de ting som ble talt av Paulus.+ 46 Paulus og Bạrnabas talte da med frimodighet og sa: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere.+ Siden dere støter det fra dere+ og ikke anser dere selv for verdige til evig liv, se, så vender vi oss til nasjonene.+ 47 Ja, Jehova* har gitt oss befaling med disse ord: ’Jeg har satt deg til et lys for nasjoner,+ for at du skal være til frelse til jordens ytterste ende.’»*+

48 Da de som var av nasjonene, hørte dette, begynte de å glede seg og å ære Jehovas* ord,+ og alle de som var rett innstilt for* evig liv, ble troende.+ 49 Og Jehovas* ord ble etter hvert brakt ut over hele landet.+ 50 Men jødene+ hisset opp de ansette kvinner som tilbad Gud,* og byens fremste menn, og de fikk i stand en forfølgelse+ mot Paulus og Bạrnabas og drev dem utenfor sine grenser. 51 Disse ristet støvet av sine føtter mot dem+ og drog til Ikọnium. 52 Og disiplene ble stadig fylt med glede+ og hellig ånd.