1. Tessaloniker
2 Dere vet jo selv, brødre, at vårt besøk+ hos dere ikke har vært resultatløst,+ 2 men at vi, etter at vi først hadde lidd+ og var blitt uforskammet behandlet+ (slik som dere vet) i Filịppi,+ ved vår Guds hjelp oppbød frimodighet* til å tale+ Guds gode budskap til dere under stor kamp. 3 For den formaning vi gir, kommer ikke fra villfarelse eller fra urenhet+ eller med svik, 4 men liksom vi er blitt prøvd av Gud og funnet skikket til å bli betrodd+ det gode budskap, så taler vi, ikke for å behage+ mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.+
5 Vi har jo aldri kommet med smigrende tale+ (slik som dere vet) og heller ikke med et skalkeskjul*+ for begjærlighet;+ Gud er vitne! 6 Vi har heller ikke søkt ære av mennesker,+ nei verken av dere eller av andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha vært en dyr byrde.*+ 7 Tvert imot, vi ble milde* iblant dere, som når en ammende mor steller med+ sine egne barn. 8 Ettersom vi altså nærte inderlig hengivenhet for dere,+ ville vi gjerne gi dere, ikke bare Guds gode budskap, men også våre egne sjeler,*+ fordi dere var blitt oss kjære.+
9 Dere husker sikkert, brødre, vårt strev og slit. Det var mens vi arbeidet+ natt og dag, for ikke å legge en dyr byrde på noen av dere,+ at vi forkynte Guds gode budskap for dere. 10 Dere er vitner — Gud er det også — om hvor lojale og rettferdige og uklanderlige+ vi viste oss å være overfor dere som tror. 11 I samsvar med dette vet dere godt hvordan vi stadig formante+ hver og én av dere, som en far+ gjør med sine barn, og trøstet dere og vitnet for dere, 12 for at dere skulle fortsette å vandre+ verdig for Gud, som kaller+ dere til sitt rike+ og sin herlighet.
13 Ja, det er derfor vi også takker Gud uopphørlig,+ for da dere mottok Guds ord,+ som dere hørte av oss, tok dere imot det, ikke som menneskers ord,+ men slik som det i sannhet er, som Guds ord, som* også virker i dere som tror.+ 14 For, brødre, dere ble etterlignere av de Guds menigheter som er i Judẹa, og som er i forening med Kristus Jesus, ettersom også dere begynte å lide+ de samme ting under DERES egne landsmenn som også de lider under jødene, 15 som til og med har drept Herren Jesus+ og profetene+ og har forfulgt oss.+ Og de behager ikke Gud, men er imot alle menneskers interesser, 16 idet de forsøker å hindre+ oss i* å tale til folk av nasjonene så disse kan bli frelst,+ med den følge at de alltid fyller sine synders mål.+ Men hans vrede* er til slutt* kommet over dem.+
17 Hva oss selv angår, brødre: Da vi var berøvet dere* for bare en kort tid,* personlig, ikke i hjertet, bestrebet vi oss langt mer enn vanlig, med stor lengsel, på å få se DERES ansikt.+ 18 Derfor ønsket vi å komme til dere — ja jeg, Paulus, både én og to ganger — men Satan hindret oss. 19 For hva er vårt håp eller vår glede eller vår jubels krone+ — er det ikke nettopp dere? — framfor vår Herre Jesus under hans nærvær?*+ 20 Dere er virkelig vår ære og vår glede.