Olje til din tjeneste — kanskje!

DER lå jeg, en liten oljedråpe, og slappet av, opptatt med mitt. Jeg hadde slumret i fredelig sameksistens med millioner av nabodråper i utallige år. Men så ble vi plutselig vekt av den uhyggelige, skingrende lyden fra stål som skrapte mot veggene i hjemmet vårt. Denne inntrengeren fra en annen verden som krenket privatlivets fred, viste seg å være en borekrone. Den forandret livet vårt over natten.

Hvordan ble jeg, en ubetydelig liten oljedråpe, så berømt? Min historie går tilbake til begynnelsen av 60-årene. På den tiden ble det satt i gang oljeleting på nordkysten av Alaska, i North Slope. I årenes løp brukte oljeselskaper millioner av dollar på å lete etter det som det var så vanskelig å finne — et kommersielt oljefelt. Omsider fikk de lønn for strevet. I 1968 ble det store oljefeltet Prudhoe Bay funnet.

Hjemmet mitt, som hadde vært i familiens eie i årevis, ble invadert. Kan du forestille deg den redsel og gru jeg følte da jeg ble tvunget til å oppgi mitt varme, komfortable hjem og ble presset opp gjennom et fremmed stålrør, til en verden jeg ikke ante noe som helst om?

Hjemmet mitt

Kanskje jeg skulle si noen ord om det hjemmet jeg nå forlot. Først kan jeg nevne at det lå 2600 meter under havets nivå. Så uforstyrret det var der! Temperaturen var rundt 90 grader celsius — akkurat passe for vår molekylstruktur. Det er vanlig å beskrive hjemmet mitt som et basseng. Det kan kanskje få noen til å tro at oljen ligger og flyter i store hulrom. Men det er ikke slik det forholder seg. Basseng i denne forbindelse betyr et område som er nedsenket i forhold til landskapet omkring. Det er sand- eller gruslag som er fylt med olje og gass. Hvis du synes det er vanskelig å skjønne det, kan du tenke deg en beholder som er helt full av sand. Du kan likevel fylle på med vann — opptil 25 prosent av beholderens volum — uten at det renner over.

Men la meg nå gå tilbake til den gangen jeg brått ble brakt over i et nytt liv. Jeg fór raskt oppover gjennom røret, siden trykket i oljereservoaret var enormt kraftig. Det ble til å begynne med målt til 280 kilo pr. kvadratcentimeter, så det drev meg oppover i rasende fart.

Jeg kom inn i en helt ny verden. Noen sa at jeg kom til å bli svært så populær som brensel. Andre mente at jeg ville bli nyttig på tusen andre måter — i husholdningen og i industrien. Hvor kom jeg til å havne? Jeg var engstelig. Men jeg var i hvert fall ikke alene. Det ble boret flere brønner, for man ville ha enda flere dråper ut av oljefeltet Prudhoe Bay.

Oljeboringen er dyr og kan være farlig. Det hender ofte at dere under boringen trenger igjennom formasjoner hvor det er høyt trykk, og hvis dere ikke holder oljen i tømme, kan den velle fram; det kan skje en blow-out, en ukontrollert utblåsing. Det kan skje en forferdelig eksplosjon og oppstå store skader på tundraen og dyre- og plantelivet. Men jeg gjorde meg ikke skyldig i noe slikt. Jeg seilte av sted gjennom rørledningen til Valdez, på veien til mitt bestemmelsessted for til slutt å stå til din tjeneste.

Denne rørledningen ligger forresten over bakken, for at den evige frosten i tundraen ikke skal tine. I North Slope er denne permafrosten gjennomsnittlig 600 meter dyp. Tundraen består av 30 prosent frosset vann, så hvis den varme oljen rant under bakken, ville telen tine, og rørledningen ville lett krumme seg og knekke. Kan du forestille deg hvilken skade det ville bety? Tenk deg hvilke ødeleggelser tusenvis av liter råolje som rant ut, ville forårsake på den sårbare tundraen!

Fra Valdez går reisen videre. Jeg skal fraktes med en supertanker til et oljeraffineri langt unna. Der skal jeg begynne et nytt liv. Gassen og vannet skal skilles ut for å gå til et annet sted. ’Gass? Jeg trodde vi snakket om olje,’ sier du kanskje. De fleste er ikke klar over at der hvor jeg bodde, var det alltid gass i nabolaget. Jeg består faktisk for det meste av gass. Hvis de slapp meg løs så snart jeg kom opp til jordoverflaten, ville jeg utvide meg over hundre ganger. Det ville bli litt av et bråk!

På raffineriet skal jeg gjennomgå en forvandling. Jeg skal oppløses i forskjellige fraksjoner, forskjellige deler, en prosess som kalles fraksjonert destillasjon. Råoljen blir oppvarmet til damp, som stiger oppover i et høyt tårn. Det får ulike fraksjoner til å kondensere i ulike høyder oppover i tårnet og bli skilt ut gjennom ventiler. Du vet kanskje at nesten halvparten av meg skal bli til bensin, og når det skjer, vil jeg stå til din tjeneste når du kjører bort til en bensinpumpe og fyller opp tanken.

Men jeg kan også bli til mye annet. Vi oljedråper er kanskje ikke så mye å se på til å begynne med, men se deg om i rommet ditt. Den stolen der borte er kanskje laget av plast eller syntetisk gummi. Det pene kjøkkenbordet har kanskje fått et strøk med oljebasert lakk. Det kan være at gulvbelegget er et resultat av råmaterialer fra en kjemisk fabrikk som fremstiller oljeprodukter. Ja, det er tusen måter jeg kan stå til din tjeneste på!

Ikke lenger ’til din tjeneste’

Men jeg kommer ikke til å stå til din tjeneste på noen av disse måtene. Jeg begynner min reise fra Valdez til et raffineri, om bord på en supertanker som heter «Exxon Valdez». Like over midnatt skraper noe metall mot et skjær. Det er langt mer skremmende enn det var den gangen stålet invaderte hjemmet mitt i North Slope! Snart blir den tanken jeg befinner meg i, flerret opp på Bligh-revet i Prince William-sundet. Jeg renner ut i vannet, samtidig som det fosser ut 42 millioner liter med annen olje som reiser sammen med meg. Jeg er blitt delaktig i en forferdelig forurensning, tidenes største oljeutslipp i Nord-Amerika!

Så jeg kommer aldri til å bli fylt på tanken din på bensinstasjonen. Jeg kommer ikke til å bli plasttallerkener på bordet ditt eller en del av fjernsynet ditt, hudkremen din, klærne dine eller den parfymen du bruker, med den herlige duften. Jeg kommer aldri til å presentere meg for deg for å tjene deg, som jeg hadde tenkt å gjøre. Nå er det ikke «kanskje» lenger — nå vet vi at det ikke blir noe av.

Isteden ender jeg opp med å forurense Prince William-sundet og Alaskabukta. Jeg er med på å tilgrise en vakker kyst, flere hundre kilometer. Jeg er med på å ta livet av tusenvis av fugler og dyr. Jeg bringer en mengde fiskeres levebrød i fare. Det hadde vært mye bedre om jeg var blitt igjen i North Slope i Prudhoe Bay, der jeg kunne ligge og slappe av og være opptatt med mitt, lunt og godt 2600 meter under havet.