Menneskenes styre veies på vektskål

Del 7: En politisk søken etter Utopia

Sosialisme: et samfunnssystem som tar til orde for at staten skal eie og ha kontroll over produksjonsmidlene; et system som kommunistene betrakter som et mellomstadium mellom kapitalisme og kommunisme; kommunisme: et samfunnssystem som tar til orde for klasseløshet, felleseie av produksjonsmidlene og livsfornødenhetene og lik fordeling av de økonomiske godene.

I GRESK mytologi fortelles det om en gresk gud som heter Kronos. Under hans styre hadde Hellas en gyllen tidsalder. «Alle delte likt på det som var, privat eiendom var et ukjent begrep, og fred og harmoni rådde uforstyrret,» heter det i Dictionary of the History of Ideas, som tilføyer: «Det første snev av sosialisme kommer til syne i beklagelsen over en tapt ’gyllen tidsalder’.»

Men det var ikke før i begynnelsen og midten av 1800-tallet sosialismen framstod som en moderne politisk bevegelse. Den vant raskt innpass, særlig i Frankrike, hvor den franske revolusjon hadde rystet tradisjonelle oppfatninger alvorlig. Der, som i andre europeiske land, skapte den industrielle revolusjon store sosiale problemer. Folk var modne for den tanke at det ville bli lettere for massene å få lik andel i fruktene av deres felles arbeid hvis ressursene var i offentlig eie framfor i privat eie.

Sosialismen er ikke en ny idé. De greske filosofene Aristoteles og Platon skrev om den. Senere, under 1500-tallets protestantiske revolusjon, forlangte den radikale tyske katolske presten Thomas Müntzer et klasseløst samfunn. Men hans oppfatninger var kontroversielle, særlig hans krav om at det om nødvendig måtte skje en revolusjon for å nå målet. På 1800-tallet framholdt waliseren Robert Owen, franskmennene Étienne Cabet og Pierre-Joseph Proudhon og en rekke andre sosiale reformatorer, deriblant framstående geistlige, at sosialisme simpelthen var et annet ord for kristendom.

De utopier som Marx og More snakket om

Men det ovennevnte oppslagsverket sier at «ingen av disse talsmennene for sosialismen øvde en innflytelse som kan sammenlignes med den Karl Marx øvde. Hans skrifter ble prøvesteinen for sosialistisk tenkning og handling».a Marx lærte at ved hjelp av klassekamp skrider historien framover skritt for skritt; så snart det ideelle politiske system er blitt funnet, vil historien i den forstand ta slutt. Dette ideelle system vil løse de tidligere samfunns problemer. Alle vil leve i fred, frihet og velstand, og det vil ikke være behov for regjeringer eller militære styrker.

Dette ligner bemerkelsesverdig på det den britiske statsmannen sir Thomas More beskrev i sin bok Utopia i 1516. Ordet «utopia», et gresk ord som More fant på, betyr «intet sted» eller «ingensteds» (ou-topos) og var kanskje ment som et ordspill på det lignende uttrykket eu-topos, som betyr «godt sted» eller «lykkested». Det Utopia som More skrev om, var et tenkt land (ingensteds) som ikke desto mindre var et ideelt land (lykkested). Ordet «utopi» har derfor blant annet fått betydningen «et sted med et fullkomment sosialt, rettslig og politisk system». Mores bok var en klar kritikk av den lite ideelle økonomiske og sosiale tilstanden som rådde på hans tid i Europa, spesielt i England, og som senere bidrog til utviklingen av sosialismen.

Marx’ teorier gjenspeilte også oppfatningene til den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Ifølge Dictionary of the History of Ideas «ble den marxistiske sosialismes apokalyptiske, kvasireligiøse karakter formet av Hegels filosofiske nye forklaring når det gjaldt radikal kristen teologi». Forfatteren Georg Sabine forklarer at mot dette bakteppet, denne ’radikale kristne teologi’, utviklet Marx «en ytterst mektig moralsk appell, støttet opp av en kvasireligiøs overbevisning. Den var intet mindre enn en appell til å slutte seg til marsjen for sivilisasjon og rettferdighet». Sosialismen var framtidens bølge. Noen mente at den kanskje i virkeligheten var kristendommen som marsjerte fram mot seier under et nytt navn.

Veien fra kapitalismen til utopien

Marx fikk bare oppleve at det første bindet av hans verk Kapitalen ble utgitt før han døde. De to siste bindene ble redigert og utgitt i 1885 og 1894 av hans nærmeste medarbeider, Friedrich Engels, en tysk sosialistisk filosof. Kapitalen tok sikte på å forklare den historiske bakgrunn for kapitalismen, det økonomiske system som er karakteristisk for vestlig demokrati etter representasjonsprinsippet. Basert på uregulert handel og konkurranse uten statlig kontroll konsentrerer kapitalismen, slik Marx forklarte det, eiendomsretten til produksjonsmidlene i private og korporative hender. Ifølge Marx frembringer kapitalismen en middelklasse og en arbeiderklasse, den fremkaller et motsetningsforhold mellom de to klassene, og den fører til at arbeiderklassen blir undertrykt. Ved å bruke ortodokse økonomers verker for å støtte sine oppfatninger hevdet Marx at kapitalismen i virkeligheten er udemokratisk, og at sosialismen er det endelige i demokratiet og er til gagn for folket ved at den fremmer likhet og frihet.

Utopien ville bli nådd så snart proletariatet reiste seg og revolusjonerte, kastet av seg bursjoasiets undertrykkelse og opprettet det som Marx kalte «proletariatets diktatur». (Se rammen på side 21.) Men med tiden mildnet oppfatningene hans. Han begynte å ta i betraktning to forskjellige revolusjonsbegreper, en revolusjon av voldelig karakter og en annen av et mer permanent, gradvis slag. Dette reiste et interessant spørsmål.

Utopia ved revolusjon eller gradvis utvikling?

Ordet «kommunisme» kommer fra det latinske ordet communis, som betyr «felles, som tilhører alle». I likhet med sosialismen hevder kommunismen at fritt initiativ fører til arbeidsløshet, fattigdom, periodiske konjunktursvingninger og konflikter i forbindelse med arbeidsledelsen. Løsningen på disse problemene består i å fordele landets velstand på en mer likelig og rettferdig måte.

Men i slutten av forrige århundre var marxistene allerede uenige om hvordan disse målene som de var blitt enige om, skulle nås. I begynnelsen av vårt århundre ble den delen av den sosialistiske bevegelse som forkastet voldelig revolusjon og tok til orde for å arbeide innenfor det parlamentariske demokratiske system, sterkere og utviklet seg til det som nå kalles sosialdemokrati eller demokratisk sosialisme. Det er den sosialisme vi i dag finner i slike demokratier som Forbundsrepublikken Tyskland, Frankrike og Storbritannia. I alt vesentlig har de forkastet den ekte marxistiske tankegang og er simpelthen interessert i å skape en velferdsstat for sine borgere.

Men én ivrig marxist som hadde en sterk tro på at en kommunistisk utopi bare kunne oppnås ved en voldelig revolusjon, var Lenin. Hans lære sammen med marxismen er grunnlaget for den ortodokse kommunisme. Lenin, som egentlig het Vladimir Ilich Ulyanov, ble født i 1870 i det som nå er Sovjetunionen. I 1889 gikk han over til marxismen. Etter 1900, etter en tid i eksil i Sibir, bodde han for det meste i Vest-Europa. Da tsarregimet ble styrtet, vendte han tilbake til Russland, opprettet det russiske kommunistparti og ledet bolsjevikenes revolusjon i 1917. Deretter var han Sovjetunionens leder fram til sin død i 1924. Han så kommunistpartiet som en høyt disiplinert, sentralisert gruppe revolusjonære som tjente som proletariatets fortropp. Mensjevikene var ikke enig. — Se rammen på side 21.

Skillet mellom revolusjon og evolusjon er ikke lenger så tydelig. Boken Comparing Political Systems: Power and Policy in Three Worlds sa i 1978: «Kommunismen er blitt mer motstridende når det gjelder hvordan sosialistiske mål skal nås. . . . Forskjellene mellom kommunismen og den demokratiske sosialisme er blitt betraktelig mindre.» Nå, i 1990, har disse ordene større mening, nå som kommunismen gjennomgår drastiske forandringer i Øst-Europa.

Kommunismen bringer religion på bane igjen

«Vi trenger åndelige verdier . . . De moralnormer som religionen skapte og innarbeidet i århundrer, kan være til hjelp i fornyelsesarbeidet i vårt land også.» Det var få som trodde at de noen gang skulle få høre disse ordene fra en generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti. Men den 30. november 1989 kunngjorde Mikhail Gorbatsjov denne dramatiske helomvendingen når det gjelder religion, under sitt besøk i Italia.

Kan det være at dette støtter teorien om at de første kristne var kommunister, at de praktiserte en slags kristen sosialisme? Noen hevder det og viser til Apostlenes gjerninger 4: 32, hvor det sies om de kristne i Jerusalem: «De hadde alt felles.» Men undersøkelser viser at dette bare var en midlertidig ordning, som var kommet i stand på grunn av uforutsette omstendigheter, ikke en varig ordning med «kristen» sosialisme. Fordi de delte sine materielle goder på en kjærlig måte, ’led ingen av dem nød’. Ja, ’enhver fikk tildelt det han trengte’. — Apostlenes gjerninger 4: 34, 35.

Glasnost og perestrojka

Siden de siste månedene i 1989 har Sovjetunionen og andre kommunistiske regjeringer i Øst-Europa erfart nesten ufattelige politiske forandringer. Takket være glasnost-politikken, åpenheten, har alle sett disse forandringene. Østeuropeere har forlangt vidtrekkende reformer som de til en viss grad har fått gjennomføre. Kommunistledere har innrømmet at det er behov for et mer humant og mykt system og har krevd en «gjenfødelse av sosialismen i en annerledes, mer opplyst og effektiv form», som en polsk økonom uttrykte det.

Den fremste av disse lederne har vært Gorbatsjov, som kort tid etter at han kom til makten i 1985, introduserte tanken om perestrojka (omforming, omorganisering). Under et besøk i Italia forsvarte han perestrojka som nødvendig for å møte 1990-årenes utfordringer. Han sa: «Ved at de sosialistiske landene har slått inn på den veien som innebærer radikale reformer, krysser de den grense som betyr at de ikke kan vende tilbake til fortiden igjen. Likevel er det galt å hevde, som mange i vest hevder, at dette er sosialismens sammenbrudd. Det betyr tvert imot at den sosialistiske prosess i verden vil følge sin videre utvikling i en mangfoldighet av former.»

Kommunistledere er derfor ikke rede til å være enig i den uttalelsen som spaltisten Charles Krauthammer kom med i fjor da han skrev: «Det evige spørsmålet som har opptatt enhver politisk filosof siden Platon — hva er den beste styreform? — er blitt besvart. Etter noen få årtusener hvor man har prøvd enhver form for politisk system, avslutter vi dette årtusen med den sikre viten at i det liberale, pluralistiske, kapitalistiske demokrati har vi funnet det vi har lett etter.»

Men den tyske avisen Die Zeit innrømmer åpent det sørgelige bilde som det vestlige demokrati presenterer, og henleder oppmerksomheten på dets «arbeidsløshet, alkohol- og narkotikamisbruk, prostitusjon, innskrenking av sosiale programmer, skattenedsettelser og budsjettunderskudd» og spør så: «Er dette virkelig det fullkomne samfunn som for alltid har seiret over sosialismen?»

Et kjent ordtak sier at en ikke skal kaste stein når en sitter i glasshus. Hva slags ufullkommen styreform som mennesker står for, kan tillate seg å kritisere en annen ufullkommen styreforms svakheter? Kjensgjerningene viser at menneskene ikke har klart å innføre det fullkomne styre — Utopia. Politikerne leter fortsatt etter «lykkestedet». Det er fremdeles «ingensteds» å finne.

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

SOSIALISTISK OG KOMMUNISTISK TERMINOLOGI

BOLSJEVIKER/MENSJEVIKER: Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti som ble opprettet i 1898, ble splittet i to grupper i 1903; bolsjevikene (bokstavelig: «flertallsmennene»), som var under Lenins ledelse, var for at partiet fortsatt skulle være lite, med et begrenset antall veldisiplinerte revolusjonære; mensjevikene («mindretallsmennene») var for at flere skulle få være medlem av partiet, og at det skulle brukes demokratiske metoder.

BURSJOASIET/PROLETARIATET: Marx framholdt at proletariatet (arbeiderklassen) ville styrte bursjoasiet (borgerskapet, middelklassen, deriblant fabrikkeierne), opprette «proletariatets diktatur» og dermed frembringe et klasseløst samfunn.

KOMINTERN: Forkortelse for Kommunistiske internasjonale (eller Den tredje internasjonale), en organisasjon som ble opprettet av Lenin i 1919 til fremme av kommunismen; oppløst i 1943; forut for den hadde man hatt Den første internasjonale (1864—1876), som førte til at det ble dannet mange sosialistiske grupper i Europa, og Den andre internasjonale (1889—1919), en internasjonal nasjonalforsamling av sosialistiske partier.

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST: Manifest som Marx og Engels gav ut i 1848. Inneholder den vitenskapelige sosialismes grunnsetninger, som lenge var grunnlaget for sosialistiske og kommunistiske partier i Europa.

EUROKOMMUNISME: Vesteuropeiske kommunistpartiers kommunisme; uavhengig av sovjetisk ledelse og villig til å delta i koalisjonsregjeringer; hevder at «proletariatets diktatur» ikke lenger er nødvendig.

VITENSKAPELIG/UTOPISK SOSIALISME: Begreper som Marx brukte for å skille mellom sine læresetninger, som angivelig var basert på vitenskapelig undersøkelse av historien, og kapitalismens virke og hans forgjengeres rent utopisk sosialistiske læresetninger.