«Aldri si aldri!»
FORKYNNEREN 9: 11 (NW) sier at ’tid og uforutsett hendelse møter oss alle’. Det fikk vår familie erfare i slutten av november 1986. Tiarah, et av våre tre barn, var da tre og et halvt år gammel, og hun fikk det vi trodde var en forkjølelse med en vedvarende hoste. Vi tok henne med til en barnelege, som så henviste oss til en allmennpraktiserende lege. Han mente også at Tiarah hadde fått en forkjølelse, og at hun var nokså tett i brystet. Han sa at det ikke var noe å bekymre seg for og foreskrev antibiotika og hostemedisin.
Tiarah ble imidlertid dårligere. Hun hadde en kroppstemperatur på 41 grader celsius. Dessuten kastet hun opp og hadde smerter i brystet og problemer med avføringen. Det ble tatt røntgenbilder av brystet, og antibiotikadosene ble økt. En sykepleier ringte oss da røntgenbildene var blitt gransket. Legene mente at Tiarah hadde akutt lungebetennelse. Da var feberen mellom 42 og 43 grader. Den førte til at hemoglobinverdien sank helt ned til 2, en svært lav verdi. Den 16. desember ble Tiarah innlagt på sykehus.
Vi er Jehovas vitner og overholder det påbudet de kristne får i Apostlenes gjerninger 15: 29 om å ’holde seg borte fra blod’. Vi var imidlertid ikke spesielt bekymret på grunn av spørsmålet om blod. Tiarahs barnelege er spesialist på blod, og han var fullstendig klar over at vi ikke kunne gå med på at det ble gitt blodoverføring. Da Tiarah ble innlagt på sykehuset, minnet vi straks barnelegen på vår holdning til blod. Han sa: «Ja, ja, jeg forstår hvilken oppfatning dere har, men jeg tror ikke at dere trenger å bekymre dere for spørsmålet om blod.»
Etter at sykehuset hadde tatt sine egne røntgenbilder, elektrokardiogram og blodprøver, ble Tiarah lagt på et rom. Vi ble der til hun sovnet. Neste morgen fikk jeg vite at Tiarah nok hadde fått lungebetennelse, at det var et svært alvorlig tilfelle, og at hun uten tvil måtte bli på sykehuset i 10—15 dager. Kroppstemperaturen holdt seg på omkring 43 grader, og legene var svært bekymret. De undersøkte røntgenbildene, elektrokardiogrammet og blodprøvene på nytt, og de bestemte seg for å ta ytterligere prøver. Disse undersøkelsene viste at hun ikke hadde lungebetennelse, men sannsynligvis en eller annen slags lungesvulst.
Spørsmålet om blod dukker opp
Det sier seg selv at Tiarah nå kom i en helt annen situasjon. Legene tok en rekke prøver, blant annet en tuberkuloseprøve, som var negativ. De foretok ultralydundersøkelser og computertomografi, og de tok flere røntgenbilder. De siste røntgenbildene avdekket en omfattende infeksjon i høyre lunge. Den venstre lungen så ut til å være nær ved å falle sammen — og denne lungen var uhyre viktig, siden hun stort sett pustet ved hjelp av den. Spørsmålet om blodoverføring kom opp igjen. Da Tiarah ble innlagt på sykehuset, hadde vi undertegnet skriftlige erklæringer som fritok sykehuset for ethvert ansvar i forbindelse med at vi nektet blodoverføring. Nå trodde legene at vi ville forandre mening fordi livet til vår datter stod på spill.
Da vi holdt fast ved vår avgjørelse, forandret alt seg. Sykehusadministrasjonen sa at vi var uegnet som foreldre, og at de ville innhente rettens tillatelse til å gi Tiarah blod. De sa også at de skulle sørge for at de to andre barna våre ble tatt fra oss. De ville vente på rettsavgjørelsen, og når den kom, ville de fjerne den infiserte lungen. Det føltes som om det var for 50. gang vi sa til dem at vi ikke har noe imot medisinsk behandling generelt, og at selv om vi nekter blodoverføring, godtar vi bloderstatninger.
Det var til ingen nytte. Legene nektet å høre på oss. De prøvde å presse oss til å forandre mening. De fortalte alle de ansatte ved avdelingen — fra legene og sykepleierne til rengjøringspersonalet — hvordan vi behandlet barnet vårt. Disse kom så til oss og spurte hvorfor vi ville la barnet vårt dø. Min mann og jeg sa til legene at vi ville prøve å finne en lege og et sykehus som var villig til å gi Tiarah nødvendig behandling uten å bruke blod. De svarte da at det ikke var noe sykehus som ville flytte Tiarah i hennes tilstand. Jeg sa bare: «Aldri si aldri!»
Hun nektet blodoverføring
Jeg forklarte situasjonen for Tiarah. Jeg fortalte henne hva legene sa, og hvordan Jehova så på saken, og jeg sa at vi hadde bestemt oss for å finne en lege og et sykehus som var villig til å hjelpe henne uten å gi henne blod. Enda så liten hun var, forstod hun godt situasjonen. Hun ønsket å være lydig mot Jehova. Selv om det var fare for at hun kunne dø, ville hun ikke ha blodoverføring. Da jeg hørte min lille datter, som var så syk, ta et slikt fast standpunkt, fikk jeg tårer i øynene. Da skjønte jeg bedre enn noen gang hvor viktig det er å begynne å lære opp barna fra den spede barndom av. Tiarah, som bare var tre og et halvt år gammel, kunne selv fortelle oss på sin egen enkle måte at hun ønsket å være trofast mot Jehova også under ugunstige forhold. — Efeserne 6: 4; 2. Timoteus 3: 15, NW.
Vi prøvde å få Tiarah flyttet fra sykehuset før den rettslige kjennelsen forelå, og i den forbindelse hadde mannen min snakket med en av de eldste i menigheten vår. Den eldste snakket med en lege som sa at han skulle se hva han kunne gjøre. Det gav oss et lite håp.
Jeg hadde vært på sykehuset helt siden kvelden etter at Tiarah ble innlagt, så jeg var fysisk, mentalt og følelsesmessig utslitt. Min kjære mann skjønte det, og han insisterte på at jeg skulle reise hjem, og sa at han ville bli hos Tiarah den natten. Jeg reiste hjem, men greide ikke å få sove. Jeg gjorde rent i huset, ringte til foreldrene mine og snakket med andre av våre venner blant Jehovas vitner. Omsider sovnet jeg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sov, men plutselig ringte telefonen. Jeg var redd for å ta den, for jeg fryktet at det kunne være min mann som ringte for å fortelle at Tiarah var død.
Til slutt tok jeg telefonen. Det var den legen som var blitt kontaktet av den eldste i menigheten, som ringte, og han sa at de hadde funnet en lege som var villig til å respektere vårt syn på blod og ta imot datteren vår selv om hun var så svak. Han hadde allerede truffet en ordning med sykehuset om å få Tiarah flyttet. Jeg takket ham med tårer i øynene. Jeg la på røret og falt på kne og takket Jehova.
Etter at Tiarah hadde vært på det første sykehuset i ti dager, ble hun innlagt på et sykehus i en annen del av New York. Dette sykehuset har spesialisert seg på lungeproblemer hos barn. Da Tiarah kom dit, var hun ventet. De foretok computertomografi og ultralydundersøkelser, og de tok også røntgenbilder, elektrokardiogram og blodprøver. Resultatene førte de inn i journalen sin, og de studerte også den journalen vi gav dem fra det første sykehuset. Etter at alle disse undersøkelsene var blitt gjort, mente den legen vi nå hadde, en lungespesialist, at det ville være galt å gi Tiarah blodoverføring, og hvis hun fikk det, ville kroppen avvise det nye blodet.
Helt frisk uten blodoverføring
På dette sykehuset fikk Tiarah svært god behandling av folk som var spesialister på barn med lungeproblemer. De snakket med oss om de medisinske problemene og forklarte oss hva de ville gjøre. De brukte lokalbedøvelse i stedet for full narkose. Så tok de ut litt væske fra lungesekken og sendte denne væsken til laboratoriet for å teste den med forskjellige antibiotika. De fant et antibiotikum som ble brukt mot forkjølelse, og som ville bekjempe bakteriene. Tiarah fikk mange doser med dette midlet, og hun ble lagt i et oksygentelt i ti dager. Hun ble stadig bedre.
Da legene gransket computertomogrammet og røntgenbildene, oppdaget de at Tiarah hadde en abscess, en materieansamling, i den nederste delen av høyre lunge, og selv om det antibiotiske midlet reduserte væskemengden rundt lungen, ble ikke abscessen mindre. Tvert imot ble den større, og legene mente at det kunne bli nødvendig å operere den bort. Men først fortsatte de antibiotikabehandlingen med et annet middel i tillegg. De gav henne også store doser jern, og hun fikk intravenøs næring i tre dager, etterfulgt av en lett diett med fast føde. Hemoglobinverdien steg til 5 og deretter til 7. Hematologen og lungespesialisten ble forbauset over den raske og vedvarende bedringen. Lungespesialisten sa til og med: «Deres Gud hjelper sikkert til.»
Siden de store dosene med antibiotika ikke fikk abscessen til å minke, ble det tatt prøver fra pusset i den. Man kom til at et annet antibiotikum kunne brukes til å bekjempe den bakterien som abscessen inneholdt. Siden dette var en forkjølelsesbakterie som vanligvis finnes i munnen, mente legen at Tiarah måtte ha svelget den sammen med noe mat og fått den i vrangstrupen og ned i lungen. De forskjellige antibiotikaene prøvde å bekjempe denne bakterien, noe som hadde forårsaket at det ble dannet en vegg rundt den, og det utviklet seg en abscess. Ifølge legen var det et svært uvanlig tilfelle, så han mente det var nødvendig at han dokumenterte alle sine funn og sin behandlingsmåte og sendte inn en beskrivelse av tilfellet til et medisinsk tidsskrift.
Etter at Tiarah hadde vært på dette sykehuset en måned, ble hun utskrevet, men hun måtte fremdeles få poliklinisk behandling av spesialisten én gang i uken i tre måneder og ta store doser antibiotika og jern. Hun ble imidlertid aldri operert. Hun er blitt helt frisk, og det finnes ikke en flekk på lungene hennes.
Tiarah er nå en forkynner i den kristne menighet av Jehovas vitner. Den 14. februar 1991 hadde hun sin første elevtale på den teokratiske tjenesteskolen. Min mann og jeg takker Jehova for at han har velsignet vår faste beslutning om å holde oss borte fra blod i lydighet mot hans bud. Måtte vi alle fortsette å prise Jehova fordi han fortjener å motta all pris. Og husk at hvis en lege sier til deg at du aldri vil overleve uten å få blod, kan du si: «Aldri si aldri!» — Innsendt av Nina Hooks, Brooklyn, New York.