Et blikk på inkaenes gullalder

Av Våkn opp!s medarbeider i Peru

Det er vintersolverv — tiden for den store solfesten. Når den skyfrie vinterhimmelen over Cuzco klarner opp, samler soltilbederne seg innenfor de tykke, buede murene som omgir soltemplet.

Alles øyne er rettet mot øverstepresten idet han dreper lamaen som skal ofres, river ut det bankende hjertet og foretar en spådomshandling for å finne ut hva det nye året vil bringe. Et blankpusset sølvspeil glimter i hånden hans når han fokuserer solstrålene på en bomullsdott. Plutselig stiger det opp en liten røyksky, og den hellige ilden brenner enda en gang. Den ni dager lange høytiden har begynt.

INKAENE og deres sivilisasjon har lenge vakt forundring blant oppdagelsesreisende, historikere og historieinteresserte. Deres legendariske rikdommer av gull og sølv, som ble røvet av spanske conquistadorer, endret hele det økonomiske systemet i Europa. Fantastisk ingeniørkunst, for eksempel festningen i den gåtefulle byen Machu Picchu, Sacsahuaman-borgen i Cuzco og de sinnrike vanningsanleggene, vitner om inkaenes fremragende tekniske innsikt. Enkelte hevder til og med at det ikke fantes tyveri, latskap eller umoral blant disse menneskene. Uansett er det svært bemerkelsesverdig at ett regime kunne herske over mange forskjellige stammer som for en stor del holdt til oppe i avkrokene og kløftene i noen av verdens høyeste og mest forræderske fjell.

Deres opphav — en gåte

Men hvem var inkaene? Hvor kom de fra? Hva fikk det mektige riket deres til å gå til grunne?

Ingen vet egentlig hvor inkaene kom fra. Noen har lagt merke til likhetstrekk mellom dem og de gamle egypterne. I likhet med faraonene ble inkarikets hersker æret som solgudens sønn, og han giftet seg også med sin søster for å bevare «det kongelige blod». Enkelte religiøse skikker var like, og inkaenes båter, som en gang krysset Titicaca-sjøen, lignet mye på egypternes sivbåter. Til tross for disse likhetstrekkene er det ikke desto mindre en rekke store forskjeller mellom inkaene og egypterne. Teorien om at inkaene stammer fra Egypt, trekkes derfor alvorlig i tvil.

Det er interessant at én inkalegende hevder at de opprinnelige inkaene var overlevende etter en vannflom. Boken Sociografia del Inkario sier: «Alle overleveringene blant folk på høysletten Altiplano i Andesfjellene forteller om en flom som hadde oversvømt hele jorden.» Ifølge én inkalegende omkom alt levende. En annen versjon går imidlertid ut på at noen mennesker «reddet livet ved å gjemme seg i en dal høyt oppe i et fjell og kunne befolke jorden på nytt».

Parallellen til Bibelens beretning om vannflommen er slående. Ikke desto mindre må inkaenes forfedre ha kommet til Sør-Amerika en tid etter at menneskenes språk ble forvirret i Babel. — 1. Mosebok 11: 1—9.

Hvordan var imidlertid de gamle inkaene? Hvordan levde de? For å få svar på det skal vi gå bakover i tiden til inkaenes gullalder.

Livet i en ayllu i inkariket

Det er år 1500. Vi ser nedover mot en dal med mange små hus. Det er landsbyen til en ayllu — en klan av familier som bor og arbeider sammen. Hele inkariket er delt opp i aylluer, og hver av dem er ledet av en høvding som kalles en curaka. Familiene bor i stråtekte hus som er laget av stein og gjørme. Det finnes omtrent ikke bord, stoler eller andre bekvemmeligheter der. Når folk spiser sine to daglige, enkle måltider, som består av tørkede poteter, mais, guinoa (en hirselignende kornsort) og tørket lamakjøtt, sitter de rett og slett på gulvet. Om natten sover hele familien på gulvet.

En mystisk frykt for det onde preger nesten alle livets områder hos inkaene. Vi nærmer oss en gruppe mennesker som er samlet rundt det nylagte fundamentet til en leirhytte. Som en del av en seremoni legger en mann et tørket lamafoster i en liten nisje. Dette blir gjort for å tilfredsstille Pacha-Mama — moder jord — og for å beskytte hjemmet mot ulykke. Andre fetisjer, for eksempel smykker laget av dyr, skjell og fjær, vil bli lagt i fugene i veggene og vevd inn i det stråtekte taket.

Inkaene frykter også for å bli rammet av det onde mens de sover. De tror at merkelige drømmer er opplevelser som sjelen har når den forlater kroppen om natten. Om morgenen oppsøker de kanskje en trollmann for å få ham til å tolke slike drømmer.

Folks forventede levetid er kort, men inkaene tror på reinkarnasjon. Avklipt hår, avklipte negler og tenner blir omhyggelig tatt vare på i tilfelle ånden som vender tilbake, skulle trenge noe av dette. I mellomtiden vil gode mennesker som dør, komme til et sted som kalles Hanan Pacha; de som ikke har vært fullt så gode, vil komme til Hurin Pacha, og de som har levd et dårlig liv, vil komme til Ucu Pacha, der de vil lide store kvaler. Dette ligner på kristenhetens syn på himmelen, skjærsilden og helvete.

Praktfulle Cuzco

Deretter kommer vi til den store festningen Sacsahuaman, som beskytter Cuzco, selve hjertet i inkariket. Store, tilhogde steiner, som kan veie over 100 tonn, er blitt slept hit over fjell og kløfter fra steinbrudd langt borte av tusenvis av arbeidere. Steinene danner en rekke av tre imponerende murer. De sikksakkformede murene tvinger eventuelle inntrengere til å snu ryggen til inkaenes bueskyttere og spydkastere.

Akkurat nå er imidlertid plassen foran soltemplet i ferd med å fylles av store folkemengder som hyller et triumftog som har ankommet. En gruppe bønder blir ført inn som fanger. De er redde og fylt med ærefrykt og ser undrende på de høye, stråtekte tempelbygningene, som er pyntet med skinnende gull.

På tempelplassen fører inkaenes bokholdere nøye regnskap med antall fanger og dyr og annet bytte fra denne siste erobringen. Når høvdingene overgir seg fredelig, blir de og deres sønner tatt med til amautaene, som er lærere. Der får de lære inkaenes språk, budene i deres religion og lovene deres. Senere blir de sendt tilbake for å herske over sin tidligere klan — men nå som representanter for inkariket. Barna deres må imidlertid fortsatt være i Cuzco for å få ytterligere opplæring. Det hindrer høvdingene i å gjøre opprør mot inkaene når de blir sluppet fri.

En nabostamme beseiret nesten inkaene tidlig på 1400-tallet. Den gamle inkaherskeren Viracocha ble tvunget til å flykte fra Cuzco, men hans sønn, Pachacuti, samlet troppene og drev ut inntrengerne. Ansporet av denne seieren overvant han også andre stammer og dannet dermed dette imperiet av mange forskjellige folkeslag.

Framgangen i inkariket avhenger imidlertid ikke bare av krigsbyttet. Hemmeligheten bak velstanden er mitaen. Mitaen, eller tjenesten, er et arbeidsprogram som er pålagt alle av inkaenes herskere. Ettersom en familie bare bruker fra 60 til 70 dager på å dyrke det de selv trenger, går resten av tiden med til mitaen. Alle gjør følgelig sitt med hensyn til å arbeide på markene som tilhører templet, å bygge broer, veier, templer og terrasser og å grave ut gull og sølv fra gruvene. Millioner av arbeidere fyller riket med virksomhet, mens inkaherskeren og hans adelsmenn styrer alt arbeidet fra Cuzco gjennom embetsmenn som leder grupper på 1000, 100 og 10 personer.

Inkaenes lov er med på å opprettholde denne ordningen. Forbrytere kan bli dømt til døden og kastet for ville dyr. Det er ikke overraskende at det er lite kriminalitet her. Det finnes imidlertid mer effektive måter å forhindre opprør på. Hver niende dag arrangerer inkaherskeren nemlig en fest hvor folk får gratis chicha, som er en alkoholholdig drikk.

Solen går ned over inkariket

Inkariket fortsatte å fungere slik i årevis, inntil indre og ytre forandringer til slutt førte til at det gikk under. Da inkaherskeren Huayna Capac døde, gikk tronen over til hans sønn, Huáscar. En uekte sønn av Huayna Capac, som het Atahualpa, gjorde imidlertid opprør og startet en borgerkrig. Tusenvis av inkaer døde. Misnøye og hat splittet nå det en gang så fredelige riket. Atahualpa tok makten.

Atahualpa ble ikke overdrevent bekymret da en liten flokk jernkledde menn begynte å utforske fjellene. Han visste ikke at de gikk i spissen for en stor, internasjonal invasjonsstyrke, og at disse lyshudete gjestene skulle komme til å smitte folket hans med dødelige sykdommer som ville feie over inkariket.

Atahualpas spåmenn hadde lovt ham seier, og han reiste til Cajamarca (i det nordlige Peru) for å møte en gruppe spanske inntrengere. Selv om han var omgitt av tusenvis av undersåtter, var han selv ubevæpnet. En katolsk munk kom fram og ville gi ham en religiøs bok for å omvende ham til katolisismen. Men inkaherskeren kastet boken fra seg. De spanske kanonene drønnet, og 6000 inkaer ble drept.

Atahualpa ble spart, slik at han kunne vise hvor alt gullet var. Han tilbød seg å fylle et stort rom med gjenstander av gull i bytte for sin frihet. Det generøse tilbudet ble godtatt, og Atahualpa holdt sin del av avtalen. Men det gjorde ikke spanierne. Atahualpa ble kvalt. Solen hadde gått ned over inkariket.

I århundrenes løp er inkaenes liv blitt ganske romantisert. En bør imidlertid huske at selv om inkaene utrettet mye, var de slaver av soltilbedelse og overtro. Noen av inkaenes etterkommere som bor i Andesfjellene i dag, lever fremdeles et liv preget av religiøse skikker som bare i liten grad er endret av katolisismen, en strengt nøysom livsstil og overtro.

Det er imidlertid interessant at mange av disse har lagt en slik overtroisk frykt bak seg. For de gamle inkaene var Skaperen en fjern guddom som var avhengig av underordnede huacaer (helligdommer) og guder. Men noen av deres etterkommere har lært den sanne Gud, Jehova, å kjenne, og han er svært nær alle som søker ham. — Apostlenes gjerninger 17: 27.

[Ramme på side 27]

Noen fakta om inkariket

*Hva betyr uttrykket «inka»?

«Inka» siktet først og fremst til kongen eller herskeren, som ble kalt Capa Inca, «eneste herre». Uttrykket «inka» ble også brukt om alle menn som var av kongelig blod. I vår tid kan uttrykket sikte til alle som levde i inkariket for flere hundre år siden.

*Hvor mange innbyggere hadde inkariket?

Det sies at det hadde seks millioner innbyggere da det var på sitt største, men minst én kilde hevder at tallet var 12 millioner. Det viser hvor stort riket egentlig var, tatt i betraktning at jordens befolkning var langt mindre den gang enn den er i dag.

*Hvordan kommuniserte inkaene?

Stort sett muntlig, siden de ikke kunne lese eller skrive. Quechua er et talespråk, ikke et skriftspråk, selv om en i moderne tid har prøvd å lage en skriftlig form av det på grunnlag av andre språk. Korte offisielle meldinger ble sendt ved hjelp av en quipu — lange snorer med knuter som ble brukt til å registrere informasjon.

[Bilde på side 25]

Inkaene utøvde soltilbedelse i Machu Picchu i Peru

[Bilder på side 26]

Sacsahuaman-borgen i Cuzco