Søppelkrisen løses med kompost

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I FINLAND

ETTER hvert som verdens søppeldynger blir større og større, stilles menneskene overfor en av vår tids vanskeligste utfordringer. Moderne teknologi har ingen problemer med å produsere avfall, men virker helt ute av stand til å bli kvitt det. De opplagte, hevdvunne metodene er forbundet med ulemper. Siden det å kaste avfallet på en fylling kan føre til forurensning av grunnvannet i nærheten, har myndighetene i mange land stengt flere søppelfyllinger. Og hvis man brenner avfallet, kan det bli frigjort giftige kjemikalier og bli aske til overs. Både kjemikaliene og asken er vanskelige å bli kvitt. Høyteknologiske forbrenningsanlegg er derfor upopulære mange steder.

Hvilke muligheter står man da igjen med? Noen foreslår en naturlig metode for å bli kvitt fast avfall — en slags biologisk «ild» som kalles kompostering. I likhet med ild reduserer kompostering organisk materiale til en rekke forskjellige biprodukter og frigjør varme i løpet av prosessen. Biproduktene ved kompostering kan være svært nyttige. Gassen og varmen kan brukes som energikilder. Og det faste biproduktet, humus, er et gjødningsmiddel som er av stor verdi for landbruket.

Kompostering blir stadig mer populært. I Finland har for eksempel byen Korsholm og dens naboby, Vaasa, utviklet et avansert søppelbearbeidingsanlegg som gjør bruk av kompostering. Anleggets konstruktører har på en oppfinnsom måte klart å løse to av områdets problemer samtidig. Bygg- og anleggsbransjen har vanskeligheter med å få tak i nok grus. Derfor gikk man i gang med å sprenge ut et rommelig, 40 meter dypt hull i grunnfjellet. Etter at det på denne måten var blitt produsert store mengder grus, satt man så igjen med et ideelt sted for en enorm bioreaktor som kunne bearbeide det kommunale avfallet. Det at reaktoren er omgitt av berggrunn, gjør det lettere å opprettholde den konstante temperaturen som har så stor betydning for gjæringsprosessen.

Hva er resultatet? Dette moderne anlegget har for en stor del løst områdets avfallsproblem. Det reduserer avfallets volum med 75 prosent og vekten av det med 66 prosent. Hvordan er dette mulig? La oss besøke anlegget.

Et unikt søppelbearbeidingsanlegg

Det første inntrykket vi får, er at dette stedet ikke ligner særlig mye på vanlige søppelfyllinger. Vi ser ingen rotter, og vi kjenner ingen vond lukt. Her virker det bare som om søppelbearbeiding er en produktiv industri.

Bestyreren viser oss først en plansje som forklarer hva som skjer i anlegget. En totrinns prosess reduserer avfallets volum til en brøkdel av det opprinnelige — først ved kompostering og så ved forråtnelse. Under komposteringen blir avfallet brutt ned i nærvær av luft; under forråtnelsen gjærer det uten å være i kontakt med luft. Men før noen av disse prosessene settes i gang, blir avfallet kuttet opp.

Fra et vindu i kontrollrommet ser vi en søppelbil rygge inn gjennom en stor dør. Den tømmer avfallet ned i en enorm trakt, hvor et transportbånd mater det inn i en kuttemaskin. Større gjenstander, for eksempel sykkelrammer, bildekk og eksosrør, og det meste av det som er laget av plast, blir fjernet av en kran. Guiden vår forklarer at når gamle kjøleskap og frysere kommer hit, blir de sendt til reparasjon og senere solgt til utviklingsland.

Etter den første oppkuttingen går avfallet over en grov sikt hvor alt som er mindre enn fem centimeter, faller ned. Dette omfatter omkring halvparten av avfallet. Det går videre til det første trinnet i den biologiske bearbeidingen, komposteringen, som foregår i en stor tank hvor det oppkuttede avfallet blandes med slam fra byens kloakkrenseanlegg.

«Da vi utviklet denne prosessen, tenkte vi hele tiden på miljøet,» sier guiden. «Derfor samler vi til og med opp det støvet som kommer fra oppkuttingen. Dessuten blåser vi luft inn i komposteringstanken, hvor blandingen av avfall og kloakkslam blir homogenisert og oppvarmet til omkring 40 grader. Den luften som kommer ut, ville stinke noe aldeles forferdelig på grunn av aerob forråtnelse hvis vi ikke lot den passere gjennom et filter først.»

Etter en til to dager i komposteringstanken går avfallet videre til den 40 meter høye biogassreaktoren. Hva skjer der? De organiske komponentene i denne blandingen blir brutt ned av bittesmå mikrober som kan leve i et oksygenfritt miljø. Dette trinnet i prosessen kalles ganske enkelt forråtnelse og tar 15 dager ved en temperatur på 35 grader. Sluttproduktene er biogass og humusmasse, som består av omkring 85 til 90 prosent vann. Mesteparten av vannet blir presset ut og ført tilbake til reaktoren.

Men hva skjer med den halvparten av avfallet som ikke faller ned gjennom sikten? Guiden sier at denne delen er ganske lettantennelig fordi den hovedsakelig består av papir og plast. Men for å brenne dette avfallet på en trygg måte kreves det en temperatur på over 1000 grader — og det finnes ingen forbrenningsanlegg i nærheten. «Derfor kutter vi opp det resterende avfallet en gang til og fører det tilbake inn i prosessen,» sier han. «Den biologiske prosessen kan riktignok ikke bryte ned plast, men avfallet består for en stor del av papir, som til slutt blir til en del av humusmassen.»

Hva blir produsert ved denne kompliserte prosessen? Guiden svarer: «I all hovedsak sitter vi som sagt igjen med to produkter: humusmasse og biogass. Humusmassen selger vi til slike som arbeider med å anlegge grøntarealer og dekke over søppelfyllinger som ikke lenger er i bruk. Det er et stort behov for humusmasse nå som så mange gamle fyllinger er blitt stengt. For framtiden må vi undersøke om den kan brukes i landbruket etter at vi har fjernet glass og plast. Biogassen består av 60 prosent metan og 40 prosent karbondioksid. I kvalitet svarer den til naturgass, og den blir brukt på samme måte. Vi har et rørledningssystem som gjør at vi kan distribuere den til de nærmeste industrianleggene.»

Hva med problemer med tungmetaller i avfallet og kloakkslammet? Guiden fortsetter: «Tungmetallene er konsentrert i vannet. Derfor har vi i framtiden tenkt å skaffe oss utstyr som kan fjerne tungmetaller fra vann. Da kan produktet vårt bli godt egnet til alle formål. Men når vi først snakker om framtiden, må jeg fortelle deg om den drømmen jeg har. Den går ut på at alle husstandene sorterer avfallet sitt, slik at vi verken mottar glass, plast eller metall. Alt det kan resirkuleres. Selv syntetiske tekstiler, plast og gummi kan resirkuleres.»

Anlegget har kapasitet til å bearbeide alt det avfallet som blir produsert av 100 000 mennesker. Dette er viktig i Finland. Innen år 2000 har landet planer om å gjøre bruk av omkring halvparten av avfallet sitt — til enten råmaterialer eller energi.

Vår rundtur har gitt oss konkrete beviser for at det er mulig å gjøre noe med søppelkrisen. Hver enkelt av oss kan samarbeide ved å følge de lovene om resirkulasjon som måtte gjelde der vi bor. Før vi tar farvel med guiden, spør vi om det er mange anlegg som bearbeider avfall like effektivt som dette. «Det er vanskelig å si,» svarer han. «Jeg kjenner ikke til noen lignende anlegg. Kanskje avfallsproblemene er så mye større mange steder at ingen har våget å prøve noe slikt.»