Maggys prøvelse og min velsignelse

Tirsdag 2. mai 1995 var den dagen min datter ble født og min kone døde. Maggy fikk dessverre aldri se barnet sitt. Nå er det mitt håp at jeg skal få presentere Tamara for moren hennes når hun blir oppreist fra de døde.

ETTER at vi hadde vært gift i 16 år, fikk min kone, Maggy, vite av legen at hun hadde brystkreft og bare hadde noen måneder igjen å leve. Det var for fem år siden. Heldigvis fikk Maggy leve nokså normalt de siste årene av sitt liv. Det var først mot slutten at smertene ble nesten uutholdelige.

På grunn av kreftens omfang sa legene at det var liten mulighet for at hun skulle bli gravid. Så du kan sikkert forestille deg hvilket sjokk vi fikk da en rutinemessig ultralydundersøkelse som ble tatt for å sjekke hvordan kreftsvulstene hadde vokst, viste at hun bar på et foster! Det var en jente. Maggy var fire og en halv måned på vei. Hun ble glad ved tanken på å bli mor for første gang.

Maggy gjorde absolutt alt hun kunne for at barnet skulle bli født friskt. Hun var nøye med kostholdet, og til og med de to siste ukene hun levde, da smertene ble ulidelige, tok hun smertestillende bare når hun ikke klarte smertene mer.

Velsignet med et friskt barn

Lørdag 29. april fikk Maggy hjerteklapp og sa: «Jeg tror jeg kommer til å dø.» Jeg var sammen med henne hele helgen. Etter at jeg hadde ringt legen om mandagen, kjørte jeg henne straks til sykehuset i Montreal (Canada), ikke så langt fra hjemmet vårt i St. Jérôme.

I halv sekstiden neste morgen gikk en sykepleier forbi døren til Maggys rom og la merke til at hun var urolig. Det så ut til at hun hadde et hjerteinfarkt. En lege i rommet ved siden av ble straks tilkalt. Selv om Maggy døde, klarte legeteamet å redde barnet vårt. Tamara ble født to og en halv måned for tidlig og veide bare 1100 gram.

Siden Tamara hadde så lav hemoglobinverdi, ville legene gi henne blodoverføring. Men de ble oppfordret til å bruke det syntetiske hormonet erytropoietin isteden. Det gjorde de, og det viste seg at dette midlet var vellykket og fikk blodverdien hennes opp. Det fikk en sykepleier til å si: «Hvorfor bruker de ikke dette på alle spedbarn?»

Tamara hadde også andre problemer som følge av at hun var født for tidlig, men alle sammen ble løst. Da dr. Watters, som er nevrolog, undersøkte henne senere, sa han faktisk til sykepleieren: «Jeg trodde du gav meg feil barn til undersøkelse; hun ser helt normal ut for meg.»

Dødsfallet og tiden deretter

Det var vondt å se Maggy dø. Jeg følte meg så hjelpeløs. Det var vanskelig å snakke om Maggys død. Men jeg gjorde det da mine kristne brødre og søstre kom til sykehuset. Jeg følte meg bedre jo mer jeg snakket om det. Når jeg leser en artikkel i Vakttårnet eller Våkn opp! som særlig angår meg, legger jeg den til side i en liten personlig del av mitt bibliotek og tar den fram og leser den når jeg føler behov for det.

En annen utfordring har vært å komme hjem til tomt hus. Ensomhet er vanskelig å mestre. Denne følelsen dukker fortsatt opp, men samtidig har jeg glede av oppbyggende kristent samvær. Maggy og jeg pleide å være sammen om alt, og vi snakket om det problemet jeg kom til å få med ensomhet. Hun ville at jeg skulle gifte meg igjen. Men alt lar seg ikke løse så lett.

Hjelp og støtte fra trosfeller

Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten støtten fra Jehovas vitners sykehuskontaktutvalg. Den morgenen Maggy døde, var en velinformert trosfelle fra sykehuskontaktutvalget der på sykehuset og gav meg den hjelpen jeg trengte.

Det gjorde inntrykk på sykehuspersonalet å se den hjelpen jeg fikk av vår kristne menighet i St. Jérôme og av andre menigheter i nærheten. Den kvelden det ble opplyst på vårt kristne møte at Maggy var død, var det over 20 kjære venner som reagerte ved å tilby sin hjelp. Den støtten jeg fikk, var overveldende.

Venner laget mat til meg; fryseboksen i kjøleskapet var full i flere måneder. Familien min og kristne brødre og søstre sørget til og med for å skaffe klær til datteren min. De kom med så mye at jeg ikke hadde plass til alt sammen.

Gleder nå og utsikter for framtiden

Tamara får meg til å tenke på andre ting enn tapet av Maggy. Jeg er helt betatt av Tamara. Hver dag når jeg hilser på henne med et muntert «god morgen», smiler hun bredt tilbake, og hun begynner å «prate» og vifter oppspilt med armer og ben.

Som amatørastronom gleder jeg meg til å holde Tamara på fanget og få henne til å kikke gjennom teleskopet mitt, så hun kan se de undere på himmelen som vår store Skaper, Jehova, har frambrakt. Det er til stor trøst å tenke på løftet om evig liv på en paradisisk jord. Tanken på at Tamara skal få oppleve dette, er noe annet som gir meg glede. — Salme 37: 9—11, 29.

Det som har skjedd de siste fem årene, kan best beskrives som både traumatisk og gledelig. Jeg har lært mye om meg selv og om livet. Jeg ser spent fram til den tiden da dette bibelske løftet skal bli oppfylt: «Døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» — Åpenbaringen 21: 3, 4.

I oppstandelsen vil Maggy kunne puste dypt uten å kjenne smerte. Framfor alt er det mitt faste håp og ønske å få være der og presentere Tamara for henne, så hun får se datteren sin, som hun gjorde så mye for. — Fortalt av Lorne Wilkins.

[Bilde på side 26]

Sammen med min kone

[Bilde på side 26]

Vår datter, Tamara