2. Korinter
1 Paulus, en Kristi Jesu apostel+ ved Guds vilje, og Timọteus,+ vår bror, til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige+ som er i hele Akaia:*+
2 Måtte dere ha ufortjent godhet og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.+
3 Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far,+ den inderlige barmhjertighets Far+ og all trøsts Gud,+ 4 som trøster oss i all vår trengsel,+ for at vi skal kunne trøste+ dem som er i all slags trengsel, ved hjelp av den trøst som vi selv blir trøstet med av Gud.+ 5 For liksom lidelsene for KRISTUS kommer til oss i overflod,+ så er det også ved KRISTUS en overflod av den trøst vi får.+ 6 Men om vi er i trengsel, da er det til trøst og frelse for dere;+ eller om vi blir trøstet, da er det til trøst for dere, en trøst som bevirker at dere holder ut de samme lidelser som vi også lider.+ 7 Og derfor er vårt håp for dere urokkelig, ettersom vi jo vet at liksom dere har del i lidelsene, skal dere også på samme måte ha del i trøsten.+
8 For vi ønsker ikke at dere skal være uvitende, brødre, om den trengsel som vi ble utsatt for i distriktet Asia,+ at vi var under et press som langt overgikk våre krefter, så vi var meget usikre endog med hensyn til vårt liv.+ 9 Ja, vi følte på oss at vi hadde fått dødsdommen. Dette var for at vi ikke skulle stole+ på oss selv, men på den Gud som oppreiser de døde.+ 10 Fra noe så stort som døden reddet han oss og vil han redde oss;+ og vårt håp står til ham, at han også fortsatt vil redde oss.+ 11 Dere kan også hjelpe til ved DERES påkallelse for oss,+ for at mange skal si takk+ på våre vegne for det som i godhet er gitt oss på grunn av mange bedende ansikter.*+
12 For det som vi roser oss av, er dette, som vår samvittighet vitner om,+ at det er med hellighet og en oppriktighet som er av Gud, ikke med kjødelig visdom,+ men med Guds ufortjente godhet, vi har ferdes i verden, men særlig overfor dere. 13 For vi skriver jo ikke andre ting til dere enn dem som dere godt kjenner* eller også anerkjenner, og som jeg håper dere vil fortsette å anerkjenne inntil enden,+ 14 liksom dere også, til en viss grad, har anerkjent at vi er noe dere kan rose dere av,+ akkurat som dere også vil være det for oss på vår Herre Jesu dag.+
15 Og med denne tillit hadde jeg tidligere i sinne å komme til dere,+ for at dere skulle få enda en+ anledning til glede, 16 og etter et opphold hos dere å dra til Makedọnia,+ og så komme tilbake til dere fra Makedọnia+ og bli fulgt+ av dere et stykke på veien til Judẹa. 17 Jeg hengav meg da vel ikke til noen lettsindighet da jeg hadde et slikt forsett?+ Eller de ting jeg setter meg fore, setter jeg meg dem fore etter kjødet,+ så det hos meg skulle være* «ja, ja» og «nei, nei»?+ 18 Så sant som en kan sette sin lit til Gud: Vår tale til dere er ikke ja og likevel nei.* 19 For Guds Sønn,+ Kristus Jesus, som ble forkynt blant dere ved oss, det vil si ved meg og Silvạnus og Timọteus,+ ble ikke ja og likevel nei, men ja er blitt ja i hans tilfelle.+ 20 For uansett hvor mange Guds løfter+ er, så er de blitt ja ved hjelp av ham.*+ Derfor blir det også gjennom ham sagt «amen»+ til Gud, ham til ære ved oss. 21 Men den som garanterer at dere og vi hører Kristus til, og den som har salvet+ oss, er Gud. 22 Han har også satt sitt segl+ på oss og har gitt oss pantet+ på det som skal komme,* nemlig ånden,+ i våre hjerter.
23 Nå kaller jeg Gud til vitne+ mot min egen sjel på at det er for å skåne dere+ at jeg ennå ikke er kommet til Korint. 24 Ikke slik at vi er herrer+ over DERES tro, men vi er medarbeidere+ på DERES glede, for det er ved DERES tro+ at dere står.+