Matteus

22 Videre svarte Jesus igjen ved å tale til dem ved hjelp av illustrasjoner, idet han sa:+ 2 «Himlenes rike er blitt lik en mann, en konge, som holdt en bryllupsfest+ for sin sønn. 3 Og han sendte ut sine slaver for å be de innbudte komme til bryllupsfesten,+ men de ville ikke komme.+ 4 Så sendte han ut andre slaver+ og sa: ’Si til de innbudte: «Se, min middag har jeg gjort i stand,+ mine okser og mitt gjøfe er slaktet, og alt er klart. Kom til bryllupsfesten.»’+ 5 Men de viste ingen interesse og gikk sin vei, én til sin egen åker, en annen til sin forretningsvirksomhet;+ 6 men de andre grep hans slaver, behandlet dem uforskammet og drepte dem.+

7 Men kongen ble vred og sendte sine hærstyrker og tilintetgjorde disse morderne og brente byen deres.+ 8 Så sa han til slavene sine: ’Det er jo klart til bryllupsfesten, men de innbudte var ikke verdige.+ 9 Gå derfor til veiene som fører ut av byen, og innby enhver som* dere finner, til bryllupsfesten.’+ 10 Disse slavene gikk så ut til veiene og samlet alle de fant, både onde og gode;+ og bryllupssalen ble fylt med folk som lå til bords.+

11 Da kongen kom inn for å inspisere gjestene, fikk han der øye på en mann som ikke var kledd i en bryllupskledning.+ 12 Så sa han til ham: ’Venn, hvordan er du kommet inn her uten å ha en bryllupskledning på?’+ Han ble målløs.* 13 Da sa kongen til sine tjenere:* ’Bind hender og føtter på ham, og kast ham ut i mørket utenfor. Der skal han gråte og skjære tenner.’*+

14 For mange er innbudt, men få utvalgt.»+

15 Da gikk fariseerne sin vei og rådslo sammen for å fange ham i ord.+ 16 Så sendte de sine disipler til ham sammen med noen tilhengere av Herodes’ parti,*+ og de sa: «Lærer, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet, og du bryr deg ikke om noen,* for du ser ikke på menneskers ytre.+ 17 Si oss derfor: Hva mener du? Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren* eller ikke?»+ 18 Men Jesus, som var klar over deres ondskap, sa: «Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere?+ 19 Vis meg koppskattens mynt.» De kom til ham med en denạr.* 20 Og han sa til dem: «Hvis bilde* og innskrift er dette?»+ 21 De sa: «Keiserens.» Da sa han til dem: «Betal da tilbake* til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.»+ 22 Da de nå hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk sin vei.+

23 Den dagen kom noen saddukeere, de som sier at det ikke er noen oppstandelse,* bort til ham og spurte ham:+ 24 «Lærer, Moses har sagt: ’Hvis en mann dør uten å ha barn, skal hans bror ta hans hustru til ekte og oppreise sin bror avkom.’+ 25 Nå var det sju brødre blant oss; og den første giftet seg og døde, og ettersom han ikke hadde avkom, etterlot han sin hustru til sin bror.+ 26 Slik gikk det også med den andre og den tredje, ja til slutt med alle sju.+ 27 Sist av alle døde kvinnen. 28 Hvem av de sju skal hun så være hustru til i oppstandelsen? Alle fikk de jo henne.»+

29 Jesus svarte ved å si til dem: «Dere tar feil, for dere kjenner verken Skriftene eller Guds kraft;+ 30 for i oppstandelsen gifter ikke menn seg, og heller ikke blir kvinner giftet bort,+ men de er som engler i himmelen. 31 Med hensyn til de dødes oppstandelse — har dere ikke da lest det som ble talt til dere av Gud, som sa:+ 32 ’Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’?+ Han* er ikke de dødes Gud, men de levendes.»+ 33 Da folkeskarene hørte dette, var de slått av forundring over hans lære.+

34 Etter at fariseerne hadde hørt at han hadde brakt saddukeerne til taushet, kom de sammen i én gruppe. 35 Og en av dem, en som var kyndig i Loven,+ spurte for å prøve ham: 36 «Lærer, hvilket bud er det største i Loven?»+ 37 Han sa til ham: «’Du skal elske Jehova* din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.’+ 38 Dette er det største og første bud. 39 Det andre, som er likt det, er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’+ 40 På disse to budene henger hele Loven og Profetene.»+

41 Mens fariseerne nå var samlet, spurte Jesus dem:+ 42 «Hva mener dere om KRISTUS? Hvis sønn er han?» De sa til ham: «Davids.»+ 43 Han sa til dem: «Hvordan har det seg da at David under inspirasjon*+ kaller ham ’Herre’, idet han sier: 44 ’Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd inntil jeg legger dine fiender under dine føtter»’?+ 45 Når altså David kaller ham ’Herre’, hvordan er han da hans sønn?»+ 46 Og ingen kunne svare ham et ord, og fra den dagen våget heller ikke noen å spørre ham mer.+