Esekiel*
1 Og det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var midt iblant de landflyktige+ ved Kẹbar-elven,+ at himlene ble åpnet,+ og jeg begynte å se syner fra Gud.*+ 2 På den femte dagen i måneden, det vil si i det femte året av kong Jehọjakins* landflyktighet,+ 3 kom Jehovas ord+ uttrykkelig til Esekiel,+ sønn av Bụsi, presten, i kaldeernes land+ ved Kẹbar-elven, og på det stedet kom Jehovas hånd over ham.+
4 Og jeg begynte å se, og se, det var en stormvind*+ som kom fra nord, en stor skymasse+ og flimrende ild,+ og den* var omgitt av et klart lysskjær, og i dens* midte viste det seg noe som så ut som elektrum,* i ildens midte.+ 5 Og i dens midte viste det seg noe som lignet fire levende skapninger,*+ og slik så de ut: De lignet mennesker av jord.* 6 Og hver hadde fire ansikter+ og hver av dem fire vinger.+ 7 Og deres føtter var rette føtter, og deres fotsåler var som en kalvs fotsåle;+ og de skinte som med gløden av* blankpolert kobber.+ 8 Og det var menneskehender* under deres vinger på deres fire sider,+ og alle fire hadde de sine ansikter og sine vinger.+ 9 Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk; hver av dem gikk rett fram.+
10 Og når det gjelder hva deres ansikter lignet, så hadde alle fire et menneskeansikt+ med et løveansikt+ til høyre,+ og alle fire hadde et okseansikt+ til venstre;+ alle fire hadde også et ørneansikt.+ 11 Slik var deres ansikter. Og deres vinger+ var bredt ut og vendt oppover. Hver av dem hadde to som rørte ved hverandre, og to dekket deres legemer.+
12 Og hver av dem gikk alltid rett fram.+ Hvor som helst ånden* ville gå, dit gikk de.+ De vendte seg ikke når de gikk.+ 13 Og når det gjelder hva de levende skapninger* lignet, så var deres utseende som brennende, glødende kull.+ Noe som så ut som fakler,+ beveget seg fram og tilbake mellom de levende skapninger, og ilden lyste klart, og ut av ilden gikk det lyn.+ 14 Og når de levende skapninger gikk ut og kom tilbake, så det ut som lyn.+
15 Mens jeg fortsatte å se på de levende skapninger, se, da var det et hjul på jorden ved siden av de levende skapninger,+ ved de fire ansiktene til hver enkelt.+ 16 Hjulenes utseende+ og deres konstruksjon var som gløden av krysolitt;+ og alle fire var helt like. Og deres utseende og deres konstruksjon var som om et hjul var midt i* et annet hjul.+ 17 Når de gikk, gikk de på sine fire respektive sider.*+ De vendte seg ikke i en annen retning når de gikk.+ 18 Og deres hjulringer hadde en slik høyde at de inngjøt frykt; og hjulringene var fulle av øyne hele veien rundt på dem alle fire.+ 19 Og når de levende skapninger gikk, gikk hjulene ved siden av dem, og når de levende skapninger ble løftet opp fra jorden, ble hjulene løftet opp.+ 20 Hvor som helst ånden ville gå, dit gikk de, idet ånden ville gå dit; og hjulene ble løftet opp rett ved siden av dem, for den levende skapnings ånd var i hjulene. 21 Når de gikk, gikk disse; og når de stod stille, stod disse stille; og når de ble løftet opp fra jorden, ble hjulene løftet opp rett ved siden av dem, for den levende skapnings ånd var i hjulene.+
22 Og over de levende skapningers hoder var det noe som lignet en utstrakt flate,+ lik glansen av ærefryktinngytende is, utspent over deres hoder der oppe.+ 23 Og under den utstrakte flaten var deres vinger rette, den ene mot den andre. Hver enkelt hadde to vinger som dekket deres legemer på den ene siden, og hver enkelt hadde to som dekket deres legemer på den andre siden. 24 Og jeg hørte så lyden av vingene deres, en lyd som av store vannmasser,+ som lyden av Den Allmektige, når de gikk, lyden av tumulter,+ som lyden av en leir.+ Når de stod stille, senket de sine vinger.
25 Og det lød en røst over den utstrakte flaten som var over deres hode. (Når de stod stille, senket de sine vinger.) 26 Og over den utstrakte flaten som var over deres hode, var det noe som så ut som safirstein,+ noe som lignet en trone.+ Og på det som lignet en trone, var det noe som av utseende lignet et menneske av jord, oppå den,+ der oppe. 27 Og jeg fikk se noe som lignet gløden av elektrum,+ noe som så ut som ild inne i det, hele veien rundt,+ fra det som så ut som hans hofter, og oppover; og fra det som så ut som hans hofter, og nedover så jeg noe som så ut som ild, og han var omgitt av et klart lysskjær. 28 Det var noe som så ut som buen+ som kommer i en skymasse på en dag med øsregn. Slik så det klare lysskjæret ut hele veien rundt. Det så ut liksom Jehovas herlighet.+ Da jeg fikk se det, falt jeg på mitt ansikt,+ og jeg begynte å høre røsten av en som talte.
2 Og han sa så til meg: «Menneskesønn,*+ stå opp på dine føtter, så jeg kan tale med deg.»+ 2 Og det begynte å komme ånd inn i meg så snart han talte til meg,+ og den* fikk meg til slutt til å stå opp på mine føtter, så jeg kunne høre på ham som talte til meg.+
3 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, jeg sender deg til Israels sønner,+ til opprørske nasjoner som har gjort opprør mot meg.+ De selv og deres forfedre har begått overtredelser mot meg helt til den dag i dag.+ 4 Og sønnene med frekke ansikter+ og harde hjerter+ — jeg sender deg til dem, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova* har sagt.’ 5 Og hva dem angår, enten de hører+ eller lar det være+ — for de er et opprørsk hus+ — så skal de i sannhet vite at en profet har vært midt iblant dem.+
6 Og du, menneskesønn, vær ikke redd for dem;+ og vær ikke redd for deres ord, for det finnes stivnakkete folk+ og ting som stikker deg som tagger,+ og det er blant skorpioner+ du bor. Vær ikke redd for deres ord,+ og bli ikke skrekkslagen for deres ansikter,+ for de er et opprørsk hus.+ 7 Og du skal tale mine ord til dem, uansett om de hører eller lar det være, for de er opprørske.+
8 Og du, menneskesønn, hør hva jeg taler til deg. Bli ikke opprørsk som det opprørske hus.+ Lukk opp din munn og spis det jeg gir deg.»+
9 Og jeg begynte å se, og se, en hånd var rakt ut mot meg,+ og se, i den var det en bokrull.+ 10 Og han bredte den gradvis ut framfor meg, og det var skrevet i den på forsiden og på baksiden;+ og det var skrevet klagesanger og jammer og verop i den.+
3 Og han sa så til meg: «Menneskesønn, spis det du finner. Spis denne rullen,+ og gå og tal til Israels hus.»
2 Da åpnet jeg min munn, og litt etter litt lot han meg spise denne rullen.+ 3 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, du skal la din mage spise, så du kan fylle dine innvoller med denne rullen som jeg gir deg.» Og jeg begynte å spise den, og den ble søt som honning i min munn.+
4 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, gå av sted, gå til Israels hus,+ og du skal tale til dem med mine ord. 5 For det er ikke til et folk med et uforståelig språk*+ eller et vanskelig* tungemål+ du blir sendt, men til Israels hus, 6 ikke til tallrike folk med uforståelige språk eller vanskelige tungemål, hvis ord du ikke kan høre og forstå.+ Hvis det var til dem jeg hadde sendt deg, da ville de ha hørt på deg.+ 7 Men Israels hus kommer ikke til å ville høre på deg, for de vil ikke høre på meg;+ alle de som er av Israels hus, har nemlig harde panner og harde hjerter.+ 8 Se, jeg har gjort* ditt ansikt nøyaktig like hardt som deres ansikter,+ og din panne nøyaktig like hard som deres panner.+ 9 Som en diamant,* hardere enn flint,+ har jeg gjort* din panne. Du skal ikke være redd dem,+ og du skal ikke bli skrekkslagen for deres ansikter,+ for de er et opprørsk hus.»+
10 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, alle de ord som jeg skal tale til deg, ta dem inn i ditt hjerte+ og hør dem med dine ører. 11 Og gå av sted, gå inn blant de landflyktige,+ blant ditt folks sønner, og du skal tale til dem og si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt’, uansett om de hører eller lar det være.»+
12 Og en ånd* tok til å bære meg av sted,+ og jeg begynte å høre lyden av et veldig brus+ bak meg: «Velsignet være Jehovas herlighet fra hans sted.»+ 13 Og jeg hørte lyden av de levende skapningers vinger, som rørte ved hverandre,+ og lyden av hjulene like ved siden av dem+ og lyden av et veldig brus. 14 Og ånden bar meg av sted+ og tok meg så bort, slik at jeg gikk med bitterhet i min ånds voldsomme harme, og Jehovas hånd over meg var sterk.+ 15 Så gikk jeg inn blant de landflyktige i Tel-Ạbib, de som bodde+ ved Kẹbar-elven,+ og jeg begynte å bo* der de bodde; og jeg ble boende der i sju dager blant dem, helt lamslått.+
16 Og det skjedde sju dager senere at Jehovas ord kom til meg, og det lød:
17 «Menneskesønn, til vaktmann* har jeg gjort deg for Israels hus,+ og du skal høre ord fra min munn, og du skal advare dem fra meg.+ 18 Når jeg sier til den onde: ’Du skal visselig dø’,*+ og du ikke advarer ham og ikke taler for å advare den onde mot hans onde vei for å bevare ham i live,+ da skal han dø i sin misgjerning,+ ettersom han er ond, men hans blod skal jeg kreve tilbake av din hånd.+ 19 Men dersom du har advart den onde+ og han ikke vender om fra sin ondskap og fra sin onde vei, da skal han dø for sin misgjerning;+ men du selv vil ha utfridd din sjel.*+ 20 Og når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet+ og likefram gjør urett og jeg må legge en snublestein foran ham,+ da skal han dø fordi du ikke advarte ham. For sin synd skal han dø,+ og de rettferdige gjerninger som han gjorde, skal ikke bli husket,+ men hans blod skal jeg kreve tilbake av din hånd.+ 21 Men dersom du har advart den rettferdige, for at den rettferdige ikke skal synde,+ og han virkelig ikke synder, da skal han med sikkerhet forbli i live fordi han var blitt advart,+ og du selv vil ha utfridd din sjel.»+
22 Og Jehovas hånd kom over meg der, og han sa så til meg: «Reis deg, gå ut på dalsletten,+ og der skal jeg tale med deg.» 23 Da reiste jeg meg og gikk ut på dalsletten, og se, der stod Jehovas herlighet,+ lik den herlighet som jeg hadde sett ved Kẹbar-elven,+ og jeg falt så på mitt ansikt.+ 24 Deretter kom det ånd inn i meg,+ og den fikk meg til å stå opp på mine føtter,+ og han begynte å tale med meg og si til meg:
«Kom, steng deg inne i ditt hus. 25 Og du, menneskesønn, se, de skal med sikkerhet legge reip om deg og binde deg med dem, slik at du ikke kan gå ut blant dem.+ 26 Og din tunge vil jeg få til å henge fast ved din gane,+ og du skal visselig bli stum,+ og for dem skal du ikke bli en mann* som gir irettesettelse,+ for de er et opprørsk+ hus. 27 Men når jeg taler med deg, skal jeg åpne din munn, og du skal si til dem:+ ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt.’ La den som hører, høre,+ og la den som lar det være, la det være, for de er et opprørsk hus.+
4 Og du, menneskesønn, ta deg en teglstein, og du skal legge den foran deg og risse inn på den en by, ja Jerusalem.+ 2 Og du skal beleire den+ og bygge en beleiringsmur mot den+ og kaste opp* en beleiringsvoll mot den+ og stille opp leirer mot den og sette opp stormbukker mot den hele veien rundt.+ 3 Og du, ta deg en bakstehelle av jern, og du skal sette den som en jernvegg mellom deg og byen, og du skal vende ditt ansikt mot den, og den skal komme under beleiring, og du skal beleire den. Det er et tegn for Israels hus.+
4 Og du, legg deg på din venstre side, og du skal legge misgjerningen til Israels hus på den.+ I det antall dager du ligger på den, skal du bære deres misgjerning. 5 Og jeg selv skal gi deg deres misgjernings år+ i et antall av tre hundre og nitti dager,+ og du skal bære misgjerningen til Israels hus. 6 Og du skal fullende dem.
Og i det andre tilfellet skal du legge deg på din høyre side, og du skal bære misgjerningen til Judas hus i førti dager.+ En dag for et år, en dag for et år, det har jeg gitt deg.+ 7 Og mot Jerusalems beleiring skal du vende ditt ansikt,+ med blottet arm, og du skal profetere mot byen.
8 Og se, jeg vil legge reip+ om deg, så du ikke kan vende deg fra din ene side til din andre side, inntil du har fullendt din beleirings dager.
9 Og du, ta deg hvete+ og bygg og hestebønner+ og linser+ og hirse og spelt,+ og du skal legge det i ett kar og lage deg brød* av det, for* det antall dager som du ligger på siden; i tre hundre og nitti dager skal du spise det.+ 10 Og den maten som du spiser, skal være etter vekt — tjue sekel om dagen.+ Fra tid til tid* skal du spise den.
11 Og vann skal du bare drikke etter mål, en sjettedels hin.* Fra tid til tid* skal du drikke.
12 Og som en rund byggkake+ skal du spise det; og på møkk-kaker av menneskers* ekskrementer+ skal du steke det for øynene på dem.» 13 Og Jehova sa videre: «Slik kommer Israels sønner til å spise sitt brød urent+ blant de nasjonene som jeg skal drive dem bort til.»+
14 Og jeg sa så: «Akk, Suverene Herre Jehova! Se, min sjel er ikke besmittet;+ noe selvdødt dyr eller istykkerrevet dyr har jeg ikke spist fra min ungdom av+ og helt til nå, og ikke noe vemmelig kjøtt har kommet inn i min munn.»+
15 Da sa han til meg: «Se, jeg har gitt deg kveggjødsel i stedet for møkk-kaker fra mennesker, og du skal lage ditt brød på den.» 16 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, se, i Jerusalem bryter jeg i stykker de stavene som ringformede brød er hengt opp på,*+ og de vil måtte spise brød etter vekt og i engstelse,+ og etter mål og i forferdelse skal de drikke vann,+ 17 for at de kan mangle brød og vann og se forferdet på hverandre og råtne bort i sin misgjerning.+
5 Og du, menneskesønn, ta deg et skarpt sverd. Som en barberers rakekniv skal du ta deg det, og du skal la det gå over ditt hode og over ditt skjegg,+ og du skal ta deg vektskåler og dele håret* opp i deler. 2 En tredjedel skal du brenne i ilden midt i byen så snart beleiringsdagene er utløpt.+ Og du skal ta en annen tredjedel. Du skal slå den med sverdet rundt omkring henne,*+ og den siste tredjedelen skal du spre for vinden,* og jeg skal dra ut et sverd etter dem.+
3 Og du skal ta et lite antall derfra og vikle dem inn i dine kappefliker.+ 4 Og noen andre av dem skal du ta, og du skal kaste dem midt inn i ilden og brenne dem opp i ilden. Fra én* skal en ild gå ut til hele Israels hus.+
5 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Dette er Jerusalem. Midt iblant nasjonene har jeg satt henne, med land rundt omkring henne. 6 Og hun begynte å sette seg opp mot mine rettslige avgjørelser, i ondskap, mer enn nasjonene,+ og mot mine forskrifter mer enn de landene som er rundt omkring henne; for mine rettslige avgjørelser forkastet de, og når det gjelder mine forskrifter, så vandret de ikke etter dem.’+
7 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi dere var mer uregjerlige*+ enn de nasjonene som er rundt omkring dere — mine forskrifter vandret dere ikke etter, og mine rettslige avgjørelser handlet dere ikke etter,+ men de rettslige avgjørelsene til de nasjonene som er rundt omkring dere, dem handlet dere etter, ikke sant?+ 8 — derfor er dette hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg er imot deg,* du by, ja jeg,+ og i din midte vil jeg fullbyrde rettslige avgjørelser for nasjonenes øyne.+ 9 Og i deg vil jeg gjøre noe som jeg ikke har gjort, og noe som jeg aldri mer skal gjøre maken til, på grunn av alle dine vederstyggeligheter.+
10 Derfor kommer fedre til å spise sine sønner i din midte,+ og sønner kommer til å spise sine fedre, og jeg vil fullbyrde straffedommer i deg og spre alt som er igjen av deg, for alle vinder.»’*+
11 ’Derfor, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’sannelig, fordi det var min helligdom du besmittet med alle dine avskyeligheter+ og med alle dine vederstyggeligheter,+ så er det jeg som skal gjøre deg liten,+ og mitt øye kommer ikke til å være bedrøvet,+ og jeg vil heller ikke vise medynk.+ 12 En tredjedel av deg — av pesten skal de dø,+ og av hungersnød skal de få sin ende i din midte.+ Og en annen tredjedel — for sverdet skal de falle rundt omkring deg. Og den siste tredjedelen skal jeg spre, ja for alle vinder,+ og jeg skal dra ut et sverd etter dem.+ 13 Og min vrede skal visselig bli fullbyrdet,+ og jeg vil stille min voldsomme harme på dem+ og trøste meg;+ og de skal sannelig kjenne at jeg, Jehova, har talt i mitt krav om udelt hengivenhet,+ når jeg fullbyrder min voldsomme harme på dem.
14 Og jeg skal gjøre deg* til et herjet sted og til hån blant de nasjonene som er rundt omkring deg, for øynene på enhver som går forbi.+ 15 Og du skal bli til hån+ og til spott,+ et advarende eksempel+ og en gru for de nasjonene som er rundt omkring deg, når jeg fullbyrder straffedommer i deg i vrede og i voldsom harme og med harmdirrende irettesettelser.+ Jeg, Jehova, har talt.
16 Når jeg sender hungersnødens farlige piler over dem,+ piler som skal vise seg å være til ødeleggelse, piler som jeg sender for å ødelegge dere,+ da skal jeg øke hungersnøden over dere, og jeg vil bryte i stykker DERES staver som ringformede brød er hengt opp på.*+ 17 Og jeg vil sende hungersnød og farlige villdyr over dere,+ og de skal berøve deg barna, og pest+ og blod+ skal dra fram gjennom deg, og et sverd skal jeg føre over deg.+ Jeg, Jehova, har talt.’»
6 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, vend ditt ansikt mot Israels fjell og profetér+ for dem.+ 3 Og du skal si: ’Dere Israels fjell, hør Den Suverene Herre Jehovas ord:+ Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til fjellene og til høydene,+ til bekkefarene og til dalene: «Her er jeg! Jeg fører et sverd over dere, og jeg skal sannelig ødelegge DERES offerhauger.+ 4 Og DERES altere skal bli lagt øde,+ og DERES røkelsessokler skal bli knust, og jeg vil la DERES slagne falle foran DERES skitne avguder.*+ 5 Og jeg vil legge likene av Israels sønner foran deres skitne avguder, og jeg vil spre DERES ben rundt omkring DERES altere.+ 6 På alle de steder hvor dere bor,+ skal byene bli herjet+ og offerhaugene bli lagt øde, for at de kan ligge i ruiner+ og DERES altere kan ligge øde og bli knust+ og DERES skitne avguder kan bli gjort ende på+ og DERES røkelsessokler bli hogd ned+ og DERES verk bli utslettet. 7 Og den slagne skal visselig falle midt iblant dere,+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.*+
8 Og når det skjer, vil jeg la dere ha som en rest dem som slipper unna sverdet blant nasjonene, når dere blir spredt blant landene.+ 9 Og de av dere som slipper unna, skal med sikkerhet komme meg i hu blant de nasjonene som de er blitt ført som fanger til,+ for jeg er blitt nedbrutt på grunn av deres utuktige hjerte, som har vendt seg fra meg,+ og på grunn av deres øyne, som i utukt går etter deres skitne avguder;+ og de skal virkelig føle vemmelse i sine ansikter* over de onde ting som de har gjort ved alle sine vederstyggeligheter.+ 10 Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova; det var ikke for ingenting at jeg talte+ om å føre denne ulykken over dem.»’+
11 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Slå dine hender sammen+ og tramp med foten og si: «Akk!» på grunn av alle de onde vederstyggelighetene i Israels hus,+ for de skal falle for sverdet,+ for hungersnøden+ og for pesten.+ 12 Den som er langt borte+ — av pesten skal han dø; og den som er nær ved — for sverdet skal han falle; og den som er blitt latt tilbake, og som er blitt vernet — av hungersnøden skal han dø, og jeg vil fullbyrde min voldsomme harme mot dem.+ 13 Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ når deres slagne ligger midt iblant deres skitne avguder,+ rundt omkring deres altere,+ på hver høy ås,+ på alle fjelltoppene+ og under hvert frodig tre+ og under hvert stort tre med tette grener,+ på det stedet hvor de har frambåret en formildende* duft for alle sine skitne avguder.+ 14 Og jeg vil rekke ut min hånd mot dem+ og gjøre landet til en ødslig ødemark, ja til et øde sted, verre enn ødemarken mot Dịbla,* på alle de steder hvor de bor. Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»
7 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Og du, menneskesønn, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til Israels jord: ’En ende, enden, er kommet over landets* fire ytterkanter.*+ 3 Nå er enden over deg,*+ og jeg skal sende min vrede mot deg, og jeg vil dømme deg etter dine veier+ og la alle dine vederstyggeligheter komme over deg. 4 Og mitt øye kommer ikke til å synes synd på deg,+ og jeg vil heller ikke føle medynk, for over deg skal jeg la dine egne veier komme, og i din midte skal dine egne vederstyggeligheter være;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’+
5 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’En ulykke, en ulykke uten sidestykke, se, den kommer.+ 6 En ende skal komme.+ Enden skal komme; den skal våkne for deg.* Se, den kommer.+ 7 Kransen* skal komme til deg,* du landets* innbygger, tiden skal komme, dagen er nær.+ Det er forvirring og ikke noe rop fra fjellene.
8 Nå skal jeg snart utøse min voldsomme harme over deg,+ og jeg vil fullbyrde min vrede mot deg,+ og jeg vil dømme deg etter dine veier+ og la alle dine vederstyggeligheter komme over deg. 9 Og mitt øye kommer ikke til å være bedrøvet,+ og jeg skal ikke føle medynk.+ I samsvar med dine veier skal jeg la det komme over deg selv, og dine egne vederstyggeligheter skal være i din midte;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, den som slår.*+
10 Se, dagen! Se, den kommer.+ Kransen er kommet fram.+ Staven har blomstret.+ Formasteligheten har spirt.+ 11 Ja, vold har reist seg til en ondskaps stav.+ Det er ikke fra dem, det er heller ikke fra deres rikdom; og det er ikke fra dem selv, det er heller ikke noe opphøyd* ved dem. 12 Tiden skal komme, dagen skal inntreffe. Hva kjøperen angår, så la ham ikke fryde seg;+ og hva selgeren angår, så la ham ikke sørge, for det er brennende vrede mot hele dets folkemengde. 13 For selgeren vender ikke tilbake til det som ble solgt, mens deres liv ennå er blant de levende; for synet gjelder hele dets folkemengde. Ingen skal vende tilbake, og ingen* av dem skal vinne seg sitt liv ved sin misgjerning.
14 De har blåst i trompeten,+ og alle har gjort seg klare, men det er ingen som drar ut til striden, for min brennende vrede er rettet mot hele dets folkemengde.+ 15 Sverdet+ er utenfor, og pesten og hungersnøden er innenfor.+ Den som er ute på marken — ved sverdet skal han dø; og de som er i byen — hungersnød og pest skal fortære dem.+ 16 Og deres unnslupne skal med sikkerhet slippe unna+ og på fjellene bli som dalenes duer,+ som alle sammen jamrer seg, hver i sin egen misgjerning. 17 Alle hender synker stadig,+ og alle knær drypper stadig av vann.*+ 18 Og de har bundet sekkelerret om seg,+ og en gysning har dekket dem;+ og på alle ansikter er det skam,+ og alle hoder er skallete.+
19 Sitt sølv skal de kaste på gatene, og deres gull skal bli noe som er avskyelig. Verken deres sølv eller deres gull vil kunne utfri dem på Jehovas heftige vredes dag.+ Sine sjeler kommer de ikke til å mette, og sine innvoller kommer de ikke til å fylle, for det er blitt en snublestein som er årsak til deres misgjerning.+ 20 Og ens vakre pryd* — en har satt det som en årsak til stolthet; og sine vederstyggelige bilder,+ sine avskyeligheter,+ har de laget av det.* Derfor vil jeg gjøre det til noe avskyelig for dem.+ 21 Og jeg vil gi det i de fremmedes hånd som rov og til de onde på jorden som bytte,+ og de kommer sannelig til å vanhellige det.
22 Og jeg vil måtte vende mitt ansikt bort fra dem,+ og de kommer i sannhet til å vanhellige mitt skjulte sted,* og røvere skal virkelig komme inn i den* og vanhellige den.+
23 Lag lenken,*+ for landet* er blitt fullt av blodbesudlet dom,*+ og byen er blitt full av vold.+ 24 Og jeg vil la de verste av nasjonene komme,+ og de skal visselig ta husene deres i eie,+ og jeg vil få de sterkes stolthet til å opphøre,+ og deres helligdommer skal bli vanhelliget.+ 25 Det skal komme angst, og de skal i sannhet søke fred, men det er ingen.+ 26 Det skal komme ulykke på ulykke,+ og det skal oppstå rykte på rykte, og folk skal virkelig søke et syn hos profeten,+ og loven skal forsvinne fra presten og råd fra eldre menn.+ 27 Kongen selv skal sørge;+ en høvding skal kle seg i ødeleggelse,+ og landets folks* hender skal bli urolige. I samsvar med deres vei skal jeg handle mot dem,+ og med deres dommer skal jeg dømme dem;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»+
8 Og det skjedde i det sjette året, i den sjette måneden, på den femte dagen i måneden, at jeg satt i mitt hus, og Judas eldste* satt foran meg,+ da Den Suverene Herre Jehovas hånd falt på meg der.+ 2 Og jeg begynte å se, og se, noe som av utseende lignet ild;+ fra det som så ut som hans hofter, og nedover, var det ild,+ og fra hans hofter og oppover var det noe som så ut som et lysskjær, som gløden av elektrum.*+ 3 Så rakte han ut noe som lignet en hånd,+ og tok meg ved en lokk av håret på mitt hode, og en ånd*+ bar meg mellom jorden og himlene og førte meg til Jerusalem i syner fra Gud,+ til inngangen til den indre porten+ som vender mot nord, der hvor nidkjærhetssymbolet som egger til nidkjærhet,+ har sin plass. 4 Og se, der var Israels Guds* herlighet,+ som så ut som det jeg hadde sett på dalsletten.
5 Og han sa så til meg: «Menneskesønn, jeg ber deg, løft dine øyne mot nord.» Da løftet jeg mine øyne mot nord, og se, nord for alterporten* stod dette nidkjærhetssymbolet,*+ ved inngangen. 6 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, ser du hvilke store vederstyggeligheter de gjør,+ de ting som Israels hus gjør her, så jeg må dra langt bort fra min helligdom?+ Og enda skal du på nytt få se store vederstyggeligheter.»
7 Dermed førte han meg til inngangen til forgården, og jeg begynte å se, og se, det var et hull i veggen. 8 Han sa nå til meg: «Menneskesønn, jeg ber deg, bryt deg gjennom veggen.»+ Og jeg brøt meg litt etter litt gjennom veggen, og se, det var en inngang der. 9 Og han sa videre til meg: «Gå inn og se de onde vederstyggeligheter som de gjør her.»+ 10 Da gikk jeg inn og begynte å se, og se, der var alle slags bilder+ av kryp og motbydelige dyr,+ og alle de skitne avgudene til Israels hus,+ risset inn hele veien rundt om på veggen. 11 Og foran dem stod sytti menn*+ av de eldre mennene i Israels hus, med Ja’asạnja,* Sjạfans+ sønn, stående midt iblant seg, hver med sitt røkelseskar i hånden, og røkelsesskyens vellukt steg opp.+ 12 Og han sa så til meg: «Har du sett, menneskesønn, hva de eldre mennene i Israels hus gjør i mørket,+ hver i de indre rom hvor han har sin gjenstand til beskuelse?* For de sier: ’Jehova ser oss ikke.*+ Jehova har forlatt landet.’»*
13 Og han sa videre til meg: «Enda skal du på nytt få se store vederstyggeligheter som de gjør.»+ 14 Så førte han meg til inngangen til porten til Jehovas hus, den som vender mot nord, og se, der satt kvinnene og gråt over guden Tạmmuz.*
15 Og han sa videre til meg: «Har du sett dette, menneskesønn? Enda skal du på nytt få se store vederstyggeligheter,+ verre enn disse.» 16 Så førte han meg til den indre forgården til Jehovas hus,+ og se, ved inngangen til Jehovas tempel, mellom forhallen og alteret,+ var det omkring tjuefem menn*+ som vendte ryggen til Jehovas tempel*+ og ansiktet mot øst, og de bøyde seg mot øst, for solen.+
17 Og han sa videre til meg: «Har du sett dette, menneskesønn? Er det så lite for Judas hus å gjøre de vederstyggeligheter som de har gjort her, at de må fylle landet* med vold,+ og at de igjen skulle krenke meg? Og se, de rekker skuddet* fram for min nese.* 18 Så skal også jeg handle i voldsom harme.+ Mitt øye kommer ikke til å være bedrøvet, og jeg skal heller ikke føle medynk.+ Og de kommer sannelig til å rope for mine ører med høy røst, men jeg skal ikke høre dem.»+
9 Og han tok til å rope for mine ører med høy røst, idet han sa: «LA dem som retter sin oppmerksomhet mot byen, tre fram, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i sin hånd!»
2 Og se, det var seks menn* som kom fra den kanten hvor den øvre+ porten ligger, den som vender mot nord, hver med sitt slagvåpen i hånden; og midt iblant dem var det én mann* som var kledd i lin+ og hadde en sekretærs blekkhorn* ved hoftene, og de kom så inn og stilte seg ved siden av kobberalteret.+
3 Og når det gjelder Israels Guds* herlighet,+ så ble den løftet opp fra kjerubene,*+ som den befant seg over, og bort til husets terskel,+ og han begynte å rope til mannen* som var kledd i lin,+ og som hadde en sekretærs blekkhorn ved hoftene. 4 Og Jehova sa så til ham: «Gå midt gjennom byen, midt gjennom Jerusalem, og du skal sette et merke* i pannen på de menn som sukker og stønner+ over alle de vederstyggeligheter som blir gjort i dens midte.»+
5 Og til disse andre sa han for mine ører: «Gå gjennom byen etter ham og slå ned! La ikke DERES øye være bedrøvet, og føl ingen medynk.+ 6 Gammel mann, ung mann og jomfru og lite barn og kvinner+ skal dere drepe — til ødeleggelse. Men kom ikke nær noen mann som har merket på seg;+ og dere skal begynne fra min helligdom.»+ De begynte derfor med de gamle mennene* som var foran huset.+ 7 Og han sa videre til dem: «Besmitt huset og fyll forgårdene med de slagne.+ Gå av sted!» Og de gikk av sted og slo ned folk i byen.
8 Og det skjedde mens de slo ned folk og jeg var latt tilbake, at jeg falt på mitt ansikt+ og ropte og sa: «Akk,+ Suverene Herre Jehova! Gjør du ende på alle som er igjen av Israel, idet du utøser din voldsomme harme over Jerusalem?»+
9 Da sa han til meg: «Misgjerningen til Israels og Judas hus+ er meget, meget stor,+ og landet er fylt av blodsutgytelse,*+ og byen er full av uredelighet;+ for de har sagt: ’Jehova har forlatt landet,*+ og Jehova ser ikke.’*+ 10 Og hva meg angår, er det slik at mitt øye ikke kommer til å være bedrøvet,+ og jeg skal heller ikke vise medynk.+ Deres vei skal jeg i sannhet la komme over deres eget hode.»+
11 Og se, mannen* som var kledd i lin, og som hadde blekkhornet* ved hoftene, kom tilbake med beskjed og sa: «Jeg har gjort akkurat som du har befalt meg.»+
10 Og jeg fortsatte å se, og se, på den utstrakte flaten+ som var over kjerubenes hode, var det noe som var likt safirstein,+ noe som av utseende lignet en trone;+ det viste seg over dem. 2 Og han sa så til mannen som var kledd i lin,+ ja, han sa: «Gå inn i hjulverket,+ inn under kjerubene,* og fyll dine hule hender med brennende kull+ fra stedet mellom kjerubene, og kast dem ut over byen.»+ Da gikk han inn for øynene på meg.
3 Og kjerubene stod til høyre for huset da mannen* gikk inn, og skyen fylte den indre forgården.+ 4 Og Jehovas herlighet+ tok til å løfte seg fra kjerubene og bort til husets terskel, og huset ble gradvis fylt av skyen,+ og forgården var full av det klare lyset av Jehovas herlighet. 5 Og lyden av kjerubenes vinger+ hørtes helt ut i den ytre forgården, liksom lyden av Gud Den Allmektige* når han taler.+
6 Og da han gav en befaling til mannen som var kledd i lin, idet han sa: «Ta ild inne fra hjulverket, fra stedet mellom kjerubene», da gikk han inn og stilte seg ved siden av hjulet. 7 Da rakte kjeruben hånden ut fra stedet mellom kjerubene til ilden+ som var mellom kjerubene,+ og han bar den og la den i hendene på ham som var kledd i lin;+ han tok den så og gikk ut. 8 Og en kunne se at kjerubene hadde noe som lignet en menneskehånd,* under sine vinger.+
9 Og jeg fortsatte å se, og se, det var fire hjul ved siden av kjerubene, ett hjul ved siden av den ene kjeruben og ett hjul ved siden av den andre kjeruben,+ og hjulenes utseende var som gløden av en krysolittstein. 10 Og når det gjelder deres utseende, så var alle fire helt like, liksom når et hjul er midt i* et annet hjul.+ 11 Når de gikk, gikk de til sine fire sider.* De skiftet ikke retning når de gikk, for mot det stedet som hodet var vendt mot, gikk de. De skiftet ikke retning når de gikk.+ 12 Og hele deres kropp og deres rygger og deres hender og deres vinger og hjulene var fulle av øyne hele veien rundt.+ De hadde alle fire sine hjul. 13 Når det gjelder hjulene, så ble det ropt til dem for mine ører: «Du hjulverk!»
14 Og hver hadde fire ansikter.+ Det første ansiktet var kjerubens ansikt, og det andre ansiktet var et menneskes* ansikt,+ og det tredje var en løves ansikt, og det fjerde var en ørns+ ansikt.
15 Og kjerubene løftet seg stadig+ — det var den samme levende skapning som jeg hadde sett ved Kẹbar-elven+ — 16 og når kjerubene gikk, gikk hjulene ved siden av dem;+ og når kjerubene løftet sine vinger for å være høyt over jorden, skiftet ikke hjulene retning; nei, de vendte seg ikke bort fra dem.+ 17 Når disse stod stille, stod også de stille; og når disse løftet seg,+ løftet de seg med dem, for den levende skapnings* ånd var i dem.+
18 Og Jehovas herlighet+ gikk så bort fra stedet over husets terskel og ble stående over kjerubene.+ 19 Og kjerubene løftet nå sine vinger og hevet seg opp fra jorden+ for øynene på meg. Når de gikk, var også hjulene rett ved siden av dem; og de begynte å stå ved den østlige portinngangen til Jehovas hus, og Israels Guds herlighet var over dem, ovenfra.
20 Dette er den levende skapning+ som jeg hadde sett under Israels Gud* ved Kẹbar-elven,+ og jeg forstod derfor at de var kjeruber. 21 Når det gjelder de fire, så hadde hver enkelt fire ansikter,+ og hver enkelt hadde fire vinger, og noe som lignet menneskehender,* var under vingene deres. 22 Og når det gjelder hva deres ansikter lignet, så var det de ansiktene som jeg hadde sett utseendet av ved Kẹbar-elven, nettopp disse.+ Hver av dem gikk stadig rett fram.+
11 Og en ånd+ begynte å løfte meg opp+ og føre meg til den østre porten i Jehovas hus, den som vender mot øst,+ og se, i inngangen til porten var det tjuefem menn,*+ og midt iblant dem fikk jeg se Ja’asạnja, Ạssurs sønn, og Pelạtja,* Benạjas* sønn, fyrster over folket.+ 2 Så sa han* til meg: «Menneskesønn, dette er de menn* som tenker ut det som er skadelig, og som legger opp onde råd mot denne byen,+ 3 de som sier: ’Er ikke tiden for å bygge hus nær?+ Hun* er gryten med vid åpning,+ og vi er kjøttet.’
4 Derfor, profetér mot dem. Profetér, menneskesønn!»+
5 Da falt Jehovas ånd* på meg,+ og han sa videre til meg: «Si: ’Dette er hva Jehova har sagt:+ «Det dere har sagt, er rett, Israels hus; og når det gjelder de ting som stiger opp i DERES ånd* — jeg har kjent+ den.* 6 Dere har latt DERES slagne i denne byen bli mange, og dere har fylt hennes gater med de slagne.»’»+ 7 «Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’DERES slagne, som dere har lagt i hennes* midte, de er kjøttet,+ og hun er gryten med vid åpning;+ og dere selv skal bli ført ut* av hennes midte.’»+
8 «’Et sverd har dere fryktet,+ og et sverd skal jeg la komme over dere,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.+ 9 ’Og jeg skal visselig føre dere ut av hennes midte og gi dere i fremmedes hånd+ og fullbyrde straffedommer over dere.+ 10 For sverdet skal dere falle.+ Ved Israels grense*+ skal jeg dømme dere; og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.+ 11 Hun skal ikke vise seg å være en gryte med vid åpning+ for dere, og dere skal ikke* vise dere å være kjøtt i hennes midte. Ved Israels grense* skal jeg dømme dere, 12 og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, for etter mine forordninger vandret dere ikke, og etter mine dommer handlet dere ikke;+ men etter de dommer som nasjonene rundt omkring dere har, har dere handlet.’»+
13 Og det skjedde, så snart jeg profeterte,* at Pelạtja, Benạjas* sønn, døde,+ og jeg falt så på mitt ansikt og begynte å rope med høy røst+ og si: «Akk, Suverene Herre Jehova!+ Er du i ferd med å foreta en utryddelse av dem som er igjen av Israel?»+
14 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 15 «Menneskesønn, hva dine brødre angår,+ dine brødre, de menn* som er opptatt av din gjenkjøpsrett, og hele Israels hus, det hele — det er til dem Jerusalems innbyggere har sagt: ’Dra langt bort fra Jehova. Oss tilhører det; landet er gitt oss til eiendom.’+ 16 Si derfor: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Selv om jeg har ført dem langt bort blant nasjonene, og selv om jeg har spredt dem blant landene,+ skal jeg likevel en kort stund* bli en helligdom for dem blant de landene som de er kommet til.»’+
17 Si derfor: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Jeg vil også samle dere fra folkene og føre dere sammen fra de landene som dere er blitt spredt blant, og jeg vil gi dere Israels jord.+ 18 Og de skal visselig komme dit og fjerne alle dens avskyeligheter og alle dens vederstyggeligheter derfra.+ 19 Og jeg vil gi dem ett hjerte,+ og en ny ånd skal jeg legge i deres* indre;+ og jeg skal i sannhet ta bort steinhjertet fra deres kjød+ og gi dem et kjøtthjerte,+ 20 for at de skal vandre etter mine forskrifter og rette seg etter mine rettslige avgjørelser og virkelig følge dem;+ og de skal i sannhet bli mitt folk,+ og jeg skal bli deres Gud.»’+
21 ’«Men de hvis hjerte vandrer etter deres avskyeligheter og deres vederstyggeligheter*+ — over deres hode skal jeg sannelig la deres egen vei komme,» lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.’»+
22 Og kjerubene+ løftet nå sine vinger, og hjulene var rett ved siden av dem,+ og Israels Guds herlighet+ var over dem, ovenfra.+ 23 Og Jehovas herlighet+ begynte å stige opp fra byens midte og ble stående over det fjellet+ som ligger øst for byen.+ 24 Og en ånd+ løftet meg opp+ og førte meg til slutt til Kaldẹa, til det landflyktige folket,+ i det synet jeg fikk ved Guds ånd;* og det synet jeg hadde sett, steg så opp fra meg. 25 Og jeg begynte å tale til det landflyktige folket om alle de Jehovas ting som han hadde latt meg se.+
12 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, midt i et opprørsk hus+ bor du; de har øyne å se med, men ser i virkeligheten ikke,+ de har ører å høre med, men hører i virkeligheten ikke,+ for de er et opprørsk hus.+ 3 Og du, menneskesønn, lag deg oppakning med tanke på landflyktighet og gå i landflyktighet om dagen, for øynene på dem, og du skal gå i landflyktighet fra ditt sted til et annet sted, for øynene på dem. Kanskje kommer de til å se, skjønt* de er et opprørsk hus.+ 4 Og du skal bringe ut din oppakning liksom oppakning med tanke på landflyktighet, om dagen, for øynene på dem, og du skal selv gå ut om kvelden, for øynene på dem, lik folk som blir ført bort i landflyktighet.+
5 For øynene på dem skal du bryte deg gjennom veggen, og du skal bringe oppakningen gjennom den.+ 6 For øynene på dem skal du bære den på skulderen. I mørket skal du bringe den ut. Ditt ansikt skal du dekke til, så du ikke ser jorden, for til et varsel+ har jeg gjort deg for Israels hus.»+
7 Og jeg gikk i gang med å gjøre slik som jeg hadde fått befaling om.+ Min oppakning brakte jeg ut om dagen, liksom oppakning med tanke på landflyktighet; og om kvelden brøt jeg meg gjennom veggen med hånden. I mørket brakte jeg den ut. På skulderen bar jeg den, for øynene på dem.
8 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg om morgenen, og det lød: 9 «Menneskesønn, har ikke de som er av Israels hus, det opprørske hus,+ sagt til deg: ’Hva gjør du?’ 10 Si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Når det gjelder høvdingen,+ så lyder dette utsagnet mot Jerusalem og hele Israels hus som er midt iblant dem.»’
11 Si: ’Jeg er et varsel+ for dere. Slik som jeg har gjort, slik skal det bli gjort med dem. I landflyktighet, i fangenskap, skal de gå.+ 12 Og høvdingen som er midt iblant dem — på skulderen skal han bære oppakningen i mørket og gå ut; de skal bryte seg gjennom muren for å bringe oppakningen ut gjennom den.+ Sitt ansikt skal han dekke til, for at han ikke skal se jorden med sitt øye.’ 13 Og jeg skal visselig bre ut mitt nett over ham, og han skal bli fanget i mitt fangstgarn;+ og jeg vil føre ham til Babylon,* til kaldeernes land,+ men det får han ikke se; og der skal han dø.+ 14 Og alle som er rundt omkring ham til hjelp, og alle hans hæravdelinger, skal jeg spre for alle vinder;*+ og jeg skal dra ut et sverd etter dem.+ 15 Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg sprer dem blant nasjonene og likefram strør dem ut blant landene.+ 16 Og jeg vil la noen få menn* av dem bli tilbake etter sverdet,+ etter hungersnøden og etter pesten, for at de kan fortelle om alle sine vederstyggeligheter+ blant de nasjonene som de skal komme til;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»
17 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 18 «Menneskesønn, med skjelving skal du spise ditt brød, og med uro og med engstelse skal du drikke ditt vann.+ 19 Og du skal si til landets folk:* ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til Jerusalems innbyggere på Israels jord:*+ «Med engstelse skal de spise sitt brød, og med forferdelse skal de drikke sitt vann, for dets land skal legges øde og tømmes for det som fyller det,+ på grunn av den vold som øves av alle som bor i det.+ 20 Og de bebodde byene skal bli herjet,+ og landet skal bli en ødslig ødemark;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»’»+
21 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 22 «Menneskesønn, hva er det for et ordspråk dere har på Israels jord,+ når dere sier: ’Dagene forlenges,+ og hvert syn har gått til grunne’?+ 23 Si derfor til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Jeg skal visselig få dette ordspråket til å opphøre, og de skal ikke mer bruke det som et ordspråk i Israel.»’+ Men tal til dem: ’Dagene har nærmet seg,+ og det som hvert syn gjelder.’ 24 For det skal ikke mer vise seg å være noe verdiløst syn+ eller noen tvetydig* spådom innenfor Israels hus.+ 25 ’«For jeg, Jehova, skal tale det ord jeg skal tale, og det vil bli utført.+ Det skal ikke mer være noen utsettelse,+ for i DERES dager,+ du opprørske hus, skal jeg tale et ord og visselig utføre det,» lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.’»
26 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 27 «Menneskesønn, se, de som er av Israels hus, sier: ’Det syn som han ser, er mange dager unna, og det er fjerne tider han profeterer om.’+ 28 Si derfor til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «’Det skal ikke mer være noen utsettelse når det gjelder noen som helst av mine ord.+ Det ord jeg skal tale, det skal også bli utført,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»’»+
13 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, profetér om Israels profeter som profeterer,+ og du skal si til dem som profeterer av sitt eget hjerte:+ ’Hør Jehovas ord.+ 3 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Ve de uforstandige+ profetene, som vandrer etter sin egen ånd,*+ når de ingen ting har sett!+ 4 Som rever på de herjede stedene er dine profeter blitt, Israel.+ 5 Dere kommer så visst ikke til å gå opp i revnene i muren,+ og dere kommer heller ikke til å bygge opp en steinmur+ for Israels hus, for å kunne holde stand i striden* på Jehovas dag.»+ 6 «De har i et syn sett noe som er usant, og en løgnaktig spådom,+ de som sier: ’Jehovas utsagn lyder’, enda Jehova ikke har sendt dem, og de har ventet å få et ord oppfylt.+ 7 Er det ikke et usant syn dere har sett, og en løgnaktig spådom dere har uttalt, når dere har sagt: ’Jehovas utsagn lyder’, enda jeg ikke har talt noe?»’+
8 ’Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «’Fordi dere har talt usannhet og i et syn har sett løgn, se, derfor er jeg imot dere,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.» 9 Og min hånd er vendt mot de profetene som i syner ser usannhet, og som spår løgn.+ I mitt folks fortrolige+ krets skal de ikke forbli, og i Israels hus’ register* skal de ikke bli oppskrevet,+ og til Israels jord skal de ikke komme;+ og dere* skal sannelig kjenne at jeg er Den Suverene Herre Jehova,+ 10 fordi, ja fordi de har ført mitt folk vill ved å si: «Det er fred!», når det ikke er noen fred;+ og det er en som bygger en skillevegg, men forgjeves+ er det noen som pusser den med hvittekalk.’+
11 Si til dem som pusser med hvittekalk, at den vil falle. Det skal visselig komme et flommende skyllregn, og dere haglsteiner vil falle,* og et vindstøt* av stormer vil bryte igjennom.+ 12 Og se, veggen skal falle. Vil det ikke bli sagt til dere: ’Hvor er pussen som dere pusset med?’+
13 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Jeg vil i min voldsomme harme også la et vindstøt av stormer bryte løs, og ved min vrede skal det komme et flommende skyllregn, og ved voldsom harme skal det være haglsteiner til en utryddelse.+ 14 Og jeg vil rive ned den veggen som dere har pusset med hvittekalk, og styrte den til jorden, og dens grunnvoll skal bli blottlagt.+ Og hun* skal visselig falle, og dere skal få en ende i hennes midte; og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’+
15 ’Og jeg vil fullbyrde min voldsomme harme på veggen og på dem som pusser den med hvittekalk, og jeg skal si til dere: «Veggen er ikke mer, og de som pusser den, er ikke mer,+ 16 de av Israels profeter som profeterer for Jerusalem og ser et syn for henne om fred,+ når det ikke er noen fred,»’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.+
17 Og du, menneskesønn, vend ditt ansikt+ mot ditt folks døtre som opptrer som profetinner+ av sitt eget hjerte,+ og profetér mot dem. 18 Og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Ve de kvinnene som syr sammen bånd til alle albuer* og lager slør til hoder av enhver størrelse for å jage sjeler!*+ Er de sjeler som dere kvinner jager og fanger, slike som tilhører mitt folk, og de sjeler som tilhører dere, slike som dere bevarer i live? 19 Og skal dere vanhellige meg overfor mitt folk for noen håndfuller bygg og for noen brødbiter,+ for å bringe død over de sjeler som ikke burde dø,+ og for å bevare i live de sjeler som ikke burde leve, ved at dere lyver for mitt folk, som hører på løgn?»’+
20 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg er imot båndene DERES, dem som dere kvinner jager og fanger sjelene med, som om de var flygende skapninger, og jeg vil rive dem av armene DERES og slippe fri* de sjeler som dere jager og fanger, sjeler* som om de var flygende skapninger.+ 21 Og jeg vil rive bort slørene DERES og utfri mitt folk av DERES hånd, og de skal ikke mer vise seg å være i DERES hånd som et jaktbytte; og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.+ 22 Fordi dere har gjort den rettferdiges hjerte nedslått med løgn,+ enda jeg selv ikke hadde voldt ham smerte, og fordi dere har gjort den ugudeliges hender sterke,+ så han ikke skulle vende om fra sin onde vei, for at han kunne bli bevart i live,+ 23 derfor skal dere kvinner ikke fortsette å se usannhet i syner,+ og spådomskunst+ skal dere ikke lenger drive med;+ og jeg vil utfri mitt folk av DERES hånd,+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»+
14 Og noen menn* av Israels eldre menn begynte å komme til meg og sette seg foran meg.+ 2 Da kom Jehovas ord til meg, og det lød: 3 «Menneskesønn, disse mennene har latt sine skitne avguder komme opp i sitt hjerte, og den snublestein som er årsak til deres misgjerning, har de satt foran sine ansikter.+ Skal jeg overhodet la meg spørre av dem?+ 4 Derfor, tal med dem, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «En hvilken som helst mann* av Israels hus som lar sine skitne avguder+ komme opp i sitt hjerte, og som setter selve den snublestein som er årsak til hans misgjerning, foran sitt ansikt, og som virkelig kommer til profeten — jeg, Jehova, jeg vil la meg bevege til å svare ham i saken i samsvar med hans mange skitne avguder,+ 5 for å gripe Israels hus i deres hjerte,+ fordi de har trukket seg bort fra meg ved sine skitne avguder — alle sammen.»’+
6 Si derfor til Israels hus: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Kom tilbake og vend dere bort fra DERES skitne avguder,+ og vend DERES ansikter bort, ja fra alle DERES vederstyggeligheter;+ 7 for en hvilken som helst mann av Israels hus eller av de fastboende utlendingene som bor som utlendinger i Israel, som trekker seg bort og ikke følger meg,+ og som lar sine skitne avguder komme opp i sitt hjerte, og som setter selve den snublestein som er årsak til hans misgjerning, foran sitt ansikt, og som virkelig kommer til profeten for å spørre meg+ — jeg, Jehova, jeg lar meg bevege til selv å svare ham. 8 Og jeg skal vende mitt ansikt mot den mannen*+ og gjøre ham til et tegn+ og til ordspråk,+ og jeg skal avskjære ham fra mitt folks midte;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»’+
9 ’Og hva profeten angår, dersom han blir narret og virkelig taler et ord, da er det jeg, Jehova, som har narret den profeten;+ og jeg vil rekke ut min hånd mot ham og utslette ham fra mitt folk Israels midte.+ 10 Og de vil måtte bære sin misgjerning.+ Spørrerens misgjerning skal vise seg å være akkurat som profetens misgjerning,+ 11 for at de som er av Israels hus, ikke mer skal fare vill så de ikke følger meg,+ og for at de ikke mer skal gjøre seg urene med alle sine overtredelser. Og de skal bli mitt folk, og jeg skal bli deres Gud,’* lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»+
12 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 13 «Menneskesønn, dersom et land synder mot meg ved å handle troløst,+ da vil jeg rekke ut min hånd mot det og bryte i stykker for det de stavene som ringformede brød er hengt opp på,*+ og jeg vil sende hungersnød over det+ og avskjære mennesker og husdyr fra det.»+ 14 «’Og om disse tre menn,* Noah,+ Daniel+ og Job,+ hadde vist seg å være i dets midte, ville de selv, på grunn av sin rettferdighet,+ utfri sin sjel,’* lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»+
15 «’Eller hvis jeg lot farlige villdyr dra gjennom landet+ og de berøvet det barna+ og det ble en ødslig ødemark som ingen drog gjennom på grunn av villdyrene,+ 16 og disse tre mennene var i dets midte, da ville de, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’verken utfri sønner eller døtre; bare de selv ville bli utfridd, men landet ville bli en ødslig ødemark.’»+
17 «’Eller hvis det var et sverd jeg lot komme over det landet+ og jeg sa: «La et sverd gå gjennom landet» og jeg avskar mennesker* og husdyr fra det+ 18 og disse tre mennene var i dets midte,+ da ville de, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’verken utfri sønner eller døtre, men bare de selv ville bli utfridd.’»+
19 «’Eller hvis det var pest jeg sendte* over det landet+ og jeg utøste min voldsomme harme over det med blod,+ for å avskjære mennesker og husdyr fra det, 20 og Noah,+ Daniel+ og Job+ var i dets midte,+ da ville de, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’verken utfri sønn eller datter; selv ville de, på grunn av sin rettferdighet, utfri sin sjel.’»+
21 «For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Slik skal det også være når mine fire straffedommer som volder skade, kommer + — sverd og hungersnød og farlige villdyr og pest+ — som jeg i sannhet skal sende over Jerusalem for å avskjære mennesker og husdyr fra byen.+ 22 Men se, det skal visselig bli latt tilbake en unnsluppet flokk i den, de som blir ført ut.+ Sønner og døtre — her er de! De kommer ut til dere, og dere skal sannelig se deres vei og deres gjerninger.+ Og dere skal visselig bli trøstet med hensyn til den ulykken som jeg vil ha latt komme over Jerusalem, ja alt det jeg vil ha latt komme over henne.’»
23 «’Og de skal visselig trøste dere, når dere ser deres vei og deres gjerninger; og dere skal sannelig kjenne at det ikke var uten grunn at jeg gjorde alt det jeg måtte gjøre mot* henne,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»+
15 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, på hvilken måte er vintreet+ annerledes enn ethvert annet tre, skuddet som har kommet til å stå blant skogens trær? 3 Blir det tatt en stang av det, som en kan utføre noe arbeid med? Eller tar folk en knagg av det, som en kan henge et eller annet redskap på? 4 Se, i ilden skal det legges som brensel.+ Ilden fortærer visselig begge ender av det, og det midterste av det blir i sannhet svidd.+ Duger det til noe arbeid? 5 Se, når det er uskadd, blir det ikke brukt til noe arbeid. Hvor mye mindre kan det da når ilden har fortært det og det blir svidd, bli brukt til noe arbeid siden!»+
6 «Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Liksom vintreet blant skogens trær, det som jeg har overgitt til ilden som brensel, slik har jeg overgitt Jerusalems innbyggere.+ 7 Og jeg har vendt* mitt ansikt mot dem.+ Ut av ilden er de kommet, men ilden skal fortære dem.+ Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg vender mitt ansikt mot dem.’»+
8 «’Og jeg vil gjøre landet til en ødslig ødemark,+ fordi de har handlet troløst,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
16 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, gjør kjent+ for Jerusalem hennes vederstyggeligheter.+ 3 Og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til Jerusalem: «Din herkomst og din fødsel er fra kanaaneernes land.+ Din far var amoritten,+ og din mor var en hetittisk+ kvinne. 4 Og når det gjelder din fødsel, så ble din navlestreng ikke skåret over den dagen du ble født,+ og du ble ikke vasket med vann for å bli renset, og du ble overhodet ikke gnidd inn med salt, og du ble slett ikke svøpt inn. 5 Intet øye syntes synd på deg, slik at en gjorde en eneste av disse ting for deg, av medynk med deg,+ men du ble kastet ut på markens overflate fordi en følte avsky for din sjel den dagen du ble født.
6 Og jeg kom gående forbi deg og fikk se deg der du sprellet i ditt blod, og jeg begynte å si til deg der du lå i ditt blod: ’Forbli i live!’,+ ja å si til deg der du lå i ditt blod: ’Forbli i live!’ 7 Til en meget stor mengde,* som det som spirer opp på marken, gjorde jeg deg, så du skulle vokse opp+ og bli stor og komme inn med de vakreste smykker.+ Brystene ble fullt utviklet, og ditt hår vokste seg kraftig, mens du var naken og bar.»’*
8 ’Og jeg kom gående forbi deg og fikk se deg, og se, din tid var tiden for kjærtegn.+ Jeg gikk derfor i gang med å bre ut min kappeflik over deg+ og å dekke til din nakenhet og å komme med en edfestet erklæring overfor deg og å tre inn i en pakt med deg,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’og slik ble du min.+ 9 Dessuten vasket jeg deg med vann+ og skylte ditt blod av deg og gned deg inn med olje.+ 10 Videre kledde jeg deg i en brodert kledning+ og satte på deg sko av selskinn+ og hyllet deg i fint lin+ og dekket deg til med kostbart stoff. 11 Videre pyntet jeg deg med smykker og la armbånd+ om dine hender og et halskjede+ om din hals. 12 Dessuten satte jeg en nesering+ i din nese og øreringer i dine ører+ og en vakker krone på ditt hode.+ 13 Og du fortsatte å pynte deg med gull og sølv, og din klesdrakt var fint lin og kostbart stoff og en brodert kledning.+ Fint mel og honning og olje+ spiste du, og du ble meget, meget vakker, og etter hvert ble du skikket til en kongelig stilling.’»+
14 «’Og for deg begynte et navn å gå ut blant nasjonene på grunn av din skjønnhet, for den var fullkommen på grunn av min prakt, som jeg hadde lagt på deg,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
15 «’Men du begynte å sette din lit til din skjønnhet+ og å bli en prostituert* på grunn av ditt navn+ og å utøse dine prostitusjonshandlinger* over enhver som gikk forbi;+ den* ble hans. 16 Og du gikk i gang med å ta noen av dine klær og lage deg offerhauger+ i forskjellige farger, og du prostituerte deg stadig på dem+ — noe slikt går ikke an, og det burde ikke skje.* 17 Og du pleide å ta dine vakre gjenstander, av mitt gull og av mitt sølv, som jeg hadde gitt deg,+ og lage deg bilder av en mann+ og prostituere deg med dem.*+ 18 Og du tok stadig dine broderte klær og dekket dem til; og min olje og min røkelse+ satte du virkelig fram for dem. 19 Og mitt brød som jeg hadde gitt deg — fint mel og olje og honning som jeg hadde latt deg spise+ — ja, det satte du faktisk fram for dem som en formildende* duft,+ og det fortsatte å skje,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
20 «’Og du tok stadig dine sønner og dine døtre, som du hadde født meg,+ og ofret disse til dem til å bli fortært+ — er det ikke nok med dine prostitusjonshandlinger? 21 Og du slaktet stadig mine sønner,*+ og ved å la dem gå gjennom ilden gav du disse til dem.+ 22 Og i alle dine vederstyggeligheter og dine prostitusjonshandlinger husket du ikke din ungdoms dager, da du var naken og bar; du lå og sprellet i ditt blod.+ 23 Og det skjedde etter all din ondskap («ve, ve deg,»+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn) 24 at du gikk i gang med å bygge deg en haug* og å lage deg en høyde på hvert torg.+ 25 Ved begynnelsen av enhver vei bygde du din høyde,+ og du begynte å gjøre din skjønnhet til noe avskyelig+ og å sprike med dine føtter for enhver som gikk forbi,+ og å gjøre dine prostitusjonshandlinger tallrike.+ 26 Og du gav deg til å prostituere deg med Egypts sønner,+ dine naboer som har stort kjød,*+ og du fortsatte å drive utstrakt prostitusjon for å krenke meg. 27 Og se, jeg skal visselig rekke ut min hånd mot deg,+ og jeg skal redusere din fastsatte del+ og overgi deg til sjelens begjær+ hos de kvinner som hater deg,+ filisternes døtre,+ de kvinner som er blitt ydmyket på grunn av din vei i løsaktig oppførsel.+
28 Og du begynte å prostituere deg med Assyrias sønner, fordi du ikke kunne bli mett,+ og du fortsatte å prostituere deg med dem og ble likevel ikke mett. 29 Du fortsatte derfor å drive utstrakt prostitusjon overfor Kạnaans land,+ overfor kaldeerne;+ og selv ikke ved dette ble du mett. 30 Å, som jeg er fylt av voldsom harme+ mot deg,’* lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’fordi du gjør alt dette, en herskesyk* prostituert kvinnes+ gjerning! 31 Da du bygde din haug ved begynnelsen av enhver vei og du laget din egen høyde på hvert torg, ble du likevel ikke lik en prostituert, idet du forsmådde skjøgelønn. 32 Når en hustru begår ekteskapsbrudd,* tar hun fremmede i stedet for sin egen mann.+ 33 Til alle prostituerte pleier de å gi en gave,+ men du — du har gitt dine gaver til alle som lidenskapelig elsker deg,+ og du tilbyr dem bestikkelser for at de skal komme til deg fra alle kanter til dine prostitusjonshandlinger.+ 34 Og i ditt tilfelle skjer det motsatte av det som gjelder andre kvinner, med hensyn til dine prostitusjonshandlinger, og på din måte er det ikke blitt drevet prostitusjon, idet du gir skjøgelønn, mens ingen skjøgelønn er blitt gitt til deg, og slik skjer det på motsatt vis.’
35 Derfor, du prostituerte,+ hør Jehovas ord.+ 36 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi din vellyst* er blitt utøst+ og dine kjønnsdeler+ er blottet ved dine prostitusjonshandlinger overfor dem som lidenskapelig elsker deg,+ og overfor alle dine vederstyggelige, skitne avguder,+ selv med blodet av dine sønner som du gav dem,+ 37 se, derfor samler jeg alle som lidenskapelig elsket deg, dem som du var til behag for, og alle som du elsket, sammen med alle som du hatet, og jeg vil samle dem mot deg fra alle kanter og blotte dine kjønnsdeler for dem, og av dine kjønnsdeler skal de se alt.+
38 Og jeg vil dømme deg slik en dømmer ekteskapsbrytersker+ og kvinner som utgyter blod,+ og jeg vil gi deg den voldsomme harmes og nidkjærhetens blod.+ 39 Og jeg vil gi deg i deres hånd, og de skal sannelig rive ned din haug,+ og dine høyder skal visselig bli brutt ned,+ og de skal dra av deg dine klær+ og ta dine vakre gjenstander+ og etterlate deg naken og bar. 40 Og de skal føre opp en forsamling mot deg+ og steine deg+ og slakte deg ned med sine sverd.+ 41 Og de skal brenne dine hus med ild+ og fullbyrde straffedommer i deg for øynene på mange kvinner;+ og jeg vil få deg til å slutte med å være en prostituert,+ og dessuten skal du ikke mer gi skjøgelønn. 42 Og jeg vil stille min voldsomme harme på deg,+ og min nidkjærhet skal vike fra deg;+ og jeg vil holde meg i ro og skal ikke mer føle meg krenket.’
43 ’Fordi du ikke husket din ungdoms dager,+ men stadig gjorde meg opprørt på grunn av alt dette,+ se, så vil jeg for min del la din vei komme over ditt eget hode,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’og du skal visselig ikke gjøre deg skyldig i noen løsaktig oppførsel ved siden av alle dine vederstyggeligheter.
44 Se, enhver som bruker et ordspråk+ mot deg, kommer til å bruke dette ordspråket og si: «Som mor, så datter!»+ 45 Du er datter av din mor,+ en som avskydde sin mann+ og sine sønner. Og du er søster av dine søstre, som avskydde sine menn og sine sønner. DERES mor, dere kvinner, var en hetittisk kvinne,+ og DERES far var en amoritt.’»+
46 «’Og din eldre søster er Samạria+ med sine tilhørende småbyer,*+ hun som bor til venstre for deg, og din søster som er yngre enn deg, hun som bor til høyre for deg, er Sodọma+ med sine tilhørende småbyer.+ 47 Og det var ikke på deres veier du vandret og ikke etter deres vederstyggeligheter du handlet.+ Etter en meget kort tid begynte du til og med å handle mer fordervelig enn de på alle dine veier.+ 48 Så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’din søster Sodọma, hun og hennes tilhørende småbyer, har ikke gjort slik som du gjorde, du og dine tilhørende småbyer.+ 49 Se, dette viste seg å være din søster Sodọmas misgjerning: Stolthet,+ brød i tilstrekkelig mengde+ og ubekymret+ ro, det var blitt henne og hennes tilhørende småbyer+ til del, og den nødstiltes+ og den fattiges hånd styrket hun ikke.+ 50 Og de* fortsatte å være hovmodige+ og å utøve det som er vederstyggelig, framfor meg,+ og til slutt fjernet jeg dem, slik jeg anså det for passende.*+
51 Og når det gjelder Samạria,+ så har hun ikke syndet halvparten så mye som du har syndet, men du fortsatte å forøke dine vederstyggeligheter mer enn de, slik at du fikk dine søstre til å se rettferdige ut på grunn av alle de vederstyggeligheter som du utøvde.+ 52 Bær også du din ydmykelse, når du må argumentere til fordel for dine søstre. På grunn av dine synder, som du handlet mer avskyelig i enn de, er de rettferdigere enn du.+ Og skam deg, du også, og bær din ydmykelse, idet du får dine søstre til å se rettferdige ut.’
53 ’Og jeg vil samle deres fangne,+ de fangne fra Sodọma og fra hennes tilhørende småbyer, og de fangne fra Samạria og fra hennes tilhørende småbyer; jeg vil også samle* dine fangne i deres midte,+ 54 for at du skal bære din ydmykelse;+ og du skal føle deg ydmyket på grunn av alt det du har gjort, idet du trøstet dem.+ 55 Og dine søstre, Sodọma og hennes tilhørende småbyer, skal vende tilbake til sin tidligere tilstand, og Samạria og hennes tilhørende småbyer skal vende tilbake til sin tidligere tilstand, og du selv og dine egne tilhørende småbyer skal vende tilbake til DERES tidligere tilstand.+ 56 Og din søster Sodọma viste seg ikke å være noe som var verd å høre om fra din munn på din stolthets dag,+ 57 før din egen ondskap ble blottlagt,+ liksom ved den tiden da det kom hån fra Syrias*+ døtre og fra alle omkring henne, filisternes+ døtre, de som behandler deg med forakt på alle kanter.+ 58 Din løsaktige oppførsel+ og dine vederstyggeligheter — du må selv bære dem,’+ lyder Jehovas utsagn.»
59 «For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Ja, jeg skal gjøre med deg slik som du har gjort,+ fordi du foraktet eden ved å bryte min pakt.*+ 60 Men jeg, jeg selv, skal komme i hu min pakt med deg i din ungdoms dager,+ og for deg skal jeg opprette en pakt som varer til uavgrenset tid.+ 61 Og du kommer i sannhet til å huske dine veier+ og føle deg ydmyket når du tar imot dine søstre, både de som er eldre enn deg, og de som er yngre enn deg, og jeg skal visselig gi dem til deg som døtre,+ men ikke på grunn av din pakt.’+
62 ’Og jeg, jeg selv, vil opprette min pakt med deg;+ og du skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, 63 for at du kan huske det og virkelig kan skamme deg+ og ikke mer få noen grunn til å åpne din munn+ som følge av din ydmykelse, når jeg gjør soning+ for deg for alt det du har gjort,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
17 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, framsett en gåte+ og formuler et ordspråkaktig utsagn overfor Israels hus.+ 3 Og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Den store ørnen,+ med store vinger,+ med lange svingfjær, full av fjær, som hadde forskjellige farger, kom til Libanon+ og gikk i gang med å ta toppen+ av sederen.+ 4 Det øverste av dens unge skudd plukket han av, og han førte det så til Kạnaans land;+ i en by av handelsmenn satte han det. 5 Videre tok han noe av landets sæd+ og la det i en mark for sæd.* Som en pil ved store vann,+ som et piletre satte han det. 6 Og det begynte å spire og ble med tiden til en frodigvoksende vinranke, lav av vekst,+ tilbøyelig til å vende sitt løv innover; og dets røtter ble etter hvert dannet under det. Og det ble til slutt til en vinranke og frambrakte skudd og sendte ut grener.+
7 Og det var en annen stor ørn,+ med store vinger og med store svingfjær,+ og se, denne samme vinranken strakte hungrende sine røtter mot ham.+ Og sitt løv rakte den ut mot ham for at han skulle vanne den, borte* fra de hagebedene hvor den var plantet.+ 8 I en god mark, ved store vann, var den allerede plantet om,+ for at den skulle frambringe grener og bære frukt, for at den skulle bli en majestetisk vinranke.»’
9 Si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Kommer den til å ha framgang?+ Kommer ikke noen til å rive opp dens røtter+ og gjøre frukten skjellete? Og skal ikke alle dens nyplukkede skudd bli tørre?+ Den kommer til å bli tørr. Verken en stor arm eller et tallrikt folk skal til for å løfte den opp fra sine røtter. 10 Og se, den er plantet om, men kommer den til å ha framgang? Vil den ikke tørke helt bort, akkurat som når østavinden rører ved den?+ I de hagebed hvor den spirte fram, vil den tørke bort.»’»+
11 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 12 «Jeg ber deg, si til det opprørske hus:+ ’Vet dere virkelig ikke hva disse ting betyr?’ Si: ’Se, Babylons* konge kom til Jerusalem og gikk i gang med å ta byens konge+ og dens fyrster og føre dem til seg i Babylon.+ 13 Videre tok han en av den kongelige ætt+ og sluttet* en pakt med ham og tok ham i ed;+ og landets fremste menn førte han bort,+ 14 for at riket skulle bli ringe,+ ute av stand til å reise seg, så det* kunne bestå ved å holde hans pakt.+ 15 Men han gjorde til slutt opprør+ mot ham ved å sende sine sendebud til Egypt, for at det skulle gi ham hester+ og et tallrikt folk. Kommer han til å ha framgang? Vil han slippe unna, han som gjør disse ting, og som har brutt en pakt? Ja, kommer han virkelig til å slippe unna?’+
16 ’«Så sant jeg lever,»+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, «på det sted hvor den kongen er som innsatte som konge den som foraktet hans ed,+ og som brøt hans pakt, hos ham, midt i Babylon, skal han dø.+ 17 Og ved en stor militær styrke og ved en tallrik forsamling kommer farao ikke til å gjøre ham slagkraftig i krigen,+ ved å kaste opp en beleiringsvoll og ved å bygge en beleiringsmur, for å avskjære* mange sjeler.+ 18 Og han har foraktet en ed+ ved å bryte en pakt, og se, han hadde gitt hånden på det+ og har likevel gjort alt dette. Han skal ikke slippe unna.»’+
19 ’Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Så sant jeg lever, sannelig, min ed som han har foraktet,+ og min pakt som han har brutt — ja, jeg vil la den komme over hans hode. 20 Og jeg vil bre ut mitt nett over ham, og han skal visselig bli fanget i mitt fangstgarn;+ og jeg vil føre ham til Babylon og innlede et rettsoppgjør med ham der i forbindelse med den troløshet som han begikk mot meg.+ 21 Og alle hans flyktninger i alle hans skarer — for sverdet skal de falle, og de som blir tilbake, skal bli spredt vidt omkring, ja for alle vinder.*+ Og dere skal sannelig erkjenne at jeg, Jehova, har talt.»’+
22 ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Jeg selv vil også ta noe av sederens høye topp og sette det;+ fra det øverste av dens kvister skal jeg plukke av en sped kvist,+ og jeg vil selv plante den om på et høyt og opphøyd fjell.+ 23 På Israels høydes fjell skal jeg plante den om,+ og den skal med sikkerhet bære grener og frambringe frukt+ og bli en majestetisk seder.+ Og under den skal alle fugler, alt som har vinger, i sannhet bo; i skyggen av dens bladverk skal de bo.+ 24 Og alle trærne på marken skal sannelig kjenne at jeg, Jehova,+ har fornedret det høye treet,+ har opphøyd det lave treet,+ har tørket ut det treet som ennå var saftig,+ og har fått det tørre treet til å blomstre. Jeg, Jehova, har talt og har gjort+ det.»’»
18 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Hva betyr det for dere at dere uttaler dette ordspråket på Israels jord, idet dere sier: ’Det er fedrene som spiser umodne druer, men det er sønnenes tenner som blir såre’?*+
3 ’Så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’det skal ikke mer være slik at dere uttaler dette ordspråket i Israel. 4 Se, alle sjelene* — meg hører de til.+ Som farens sjel,+ så også sønnens sjel — meg hører de til.+ Den sjel som synder+ — den skal dø.*+
5 Og dersom en mann* er rettferdig og han har øvd rett og rettferdighet+ — 6 på fjellene+ spiste han ikke,+ og sine øyne løftet han ikke til Israels hus’ skitne avguder,+ og sin nestes hustru besmittet han ikke,+ og han nærmet seg ikke en kvinne når hun var uren;+ 7 og ingen mann* behandlet han dårlig;+ det pant som han tok for en gjeld, gav han bestandig tilbake;+ ingenting fravristet han noen ved ran;+ til den sultne pleide han å gi sitt eget brød,+ og den nakne pleide han å dekke til med en kledning;+ 8 ingenting gav han mot rente,+ og ingen åger tok han;+ fra urett trakk han bestandig sin hånd tilbake;+ sann rett øvde han stadig mann og mann imellom;+ 9 etter mine forskrifter fortsatte han å vandre,+ og mine rettslige avgjørelser rettet han seg etter for å øve sannhet+ — han er rettferdig.+ Han skal visselig bli i live,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
10 ’Og sett at én er blitt far til en sønn som er en røver,+ en som utgyter blod,+ en som har gjort noe som ligner en av disse ting* 11 (men han selv ikke har gjort noen av disse ting); sett at han dessuten har spist på fjellene+ og har besmittet sin nestes hustru;+ 12 den nødstilte og fattige har han behandlet dårlig;+ han har fravristet folk ting ved ran,+ et pant gav han ikke tilbake;+ og til de skitne avgudene løftet han sine øyne+ — noe vederstyggelig har han gjort.+ 13 Mot åger har han gitt,+ og rente har han tatt,+ og han skal visselig ikke bli i live. Alle disse vederstyggeligheter har han gjort.+ Han skal visselig lide døden. Hans blod skal komme over ham selv.+
14 Og se, én er blitt far til en sønn som stadig ser alle de synder som hans far har gjort, og han ser* og gjør ikke det samme.+ 15 På fjellene har han ikke spist, og sine øyne har han ikke løftet til Israels hus’ skitne avguder;+ sin nestes hustru har han ikke besmittet;+ 16 og ingen mann* har han behandlet dårlig,+ noe pant har han ikke tatt,+ og han har ikke tatt noe ved ran;+ til den sultne har han gitt sitt eget brød,+ og den nakne har han dekket til med en kledning;+ 17 fra den nødstilte* har han trukket* sin hånd tilbake; åger+ og rente+ har han ikke tatt; mine rettslige avgjørelser har han handlet etter;+ etter mine forskrifter har han vandret+ — han skal ikke dø på grunn av sin fars misgjerning.+ Han skal visselig bli i live.+ 18 Hva hans far angår: Fordi han gjorde seg skyldig i det rene bedrageri,+ fravristet en bror noe ved å rane ham+ og har gjort det som ikke er godt, midt iblant sine folk,+ se, derfor skal han dø for sin misgjerning.+
19 Og dere kommer helt sikkert til å si: «Hvordan har det seg at sønnen ikke må bære noe på grunn av farens misgjerning?»+ Jo, sønnen har øvd rett og rettferdighet;+ alle mine forskrifter har han overholdt, og han fortsetter å handle etter dem.+ Han skal visselig bli i live.+ 20 Den sjel som synder — den skal dø.*+ En sønn skal ikke bære noe på grunn av farens misgjerning, og en far skal ikke bære noe på grunn av sønnens misgjerning.+ Den rettferdiges rettferdighet skal komme over ham selv,+ og den ondes ondskap skal komme over ham selv.+
21 Hva nå den onde angår: Dersom han vender om fra alle de synder som han har begått,+ og han virkelig overholder alle mine forskrifter og øver rett og rettferdighet,+ skal han visselig bli i live. Han skal ikke dø.+ 22 Ingen av de overtredelser som han har begått, skal bli husket og holdt imot ham.+ På grunn av den rettferdighet som han har gjort, skal han bli i live.’+
23 ’Finner jeg noe som helst behag i den ondes død,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’og ikke snarere i at han vender om fra sine veier og virkelig blir i live?’+
24 ’Men når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og likefram gjør urett+ — etter alle de vederstyggeligheter som den onde har gjort, fortsetter han å gjøre,+ og han lever — da vil ingen av alle de rettferdige gjerninger som han har gjort, bli husket.+ For den troløshet som han har gjort seg skyldig i, og for den synd som han har syndet med — for dem skal han dø.+
25 Og dere kommer helt sikkert til å si: «Jehovas* vei er ikke rett avpasset.»+ Jeg ber dere, hør, Israels hus. Er ikke min vei rett avpasset?+ Er det ikke DERES veier som ikke er rett avpasset?+
26 Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og han likefram gjør urett+ og dør av den grunn — for den urett som han har gjort, skal han dø.+
27 Og når den onde vender om fra den ondskap som han har gjort seg skyldig i, og begynner å øve rett og rettferdighet,+ da skal han bevare sin sjel i live.+ 28 Når han ser*+ og han vender om fra alle de overtredelser som han har begått,+ skal han visselig bli i live. Han skal ikke dø.+
29 Og Israels hus kommer helt sikkert til å si: «Jehovas* vei er ikke rett avpasset.»+ Er det mine veier som ikke er rett avpasset, Israels hus?+ Er det ikke DERES veier som ikke er rett avpasset?’+
30 ’Derfor, enhver etter hans veier — slik skal jeg dømme dere,+ Israels hus,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.+ ’Vend om, ja, la det skje en omvendelse fra alle DERES overtredelser,+ og la ikke noe vise seg å være en snublestein for dere, en som er årsak til misgjerning.+ 31 Kast fra dere alle DERES overtredelser, som dere har begått overtredelser ved,+ og skaff dere et nytt hjerte+ og en ny ånd,+ for hvorfor skulle dere dø,+ Israels hus?’
32 ’For jeg finner ikke behag i den døendes død,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. ’LA det derfor skje en omvendelse, og forbli i live.’»+
19 «Og du, stem i en klagesang+ om Israels høvdinger,+ 2 og du skal si: ’Hva var din mor? En løvinne blant løver.*+ Hun la seg ned blant ungløver med manke. Hun alte opp sine unger.
3 Og med tiden oppfostret hun en av sine unger.+ En ungløve med manke ble han, og han begynte å lære å rive i stykker bytte.+ Han fortærte til og med mennesker.* 4 Og nasjoner fikk stadig høre om ham. I deres fallgrav ble han fanget, og de gav seg til å føre ham ved hjelp av kroker* til Egypts land.+
5 Da hun så at hun hadde ventet, og at hennes håp var gått til grunne, da tok hun en annen av sine unger.+ Til en ungløve med manke gjorde hun ham. 6 Og han begynte å gå omkring midt iblant løver. En ungløve med manke ble han. Og han lærte etter hvert å rive i stykker bytte.+ Han fortærte til og med mennesker.+ 7 Og han lærte deres boligtårn* å kjenne, og han herjet til og med deres byer,+ slik at landet ble lagt øde, og han fylte det med lyden av sin brøling.+ 8 Og nasjoner rundt omkring fra provinsene begynte å sette seg* imot ham+ og bredte ut sitt nett over ham.+ I deres fallgrav ble han fanget.+ 9 Til slutt satte de ham i buret ved hjelp av kroker* og førte ham til kongen i Babylon.*+ De førte ham dit ved hjelp av fangstgarn, for at hans røst ikke mer skulle bli hørt på fjellene i Israel.+
10 Din mor+ var som en vinranke i ditt blod,*+ plantet ved vann. Hun bar frukt og ble full av grener fordi det var rikelig med vann.+ 11 Og de ble til sterke staver for henne, ment til å være septre for herskere.+ Og dens vekst raget etter hvert høyt opp blant grenene, og den ble synlig på grunn av sin høyde, på grunn av den store mengden av sitt løv.+ 12 Men hun ble til slutt rykket opp i heftig vrede.+ Til jorden ble hun kastet, og det var en østavind som tørket ut hennes frukt.+ Hennes sterke stav ble revet av og ble tørr.+ Ild fortærte den.+ 13 Og nå er hun plantet i ødemarken,+ i et vannløst og tørstende land.+ 14 Og ild begynte å gå ut fra hennes stav.+ Den fortærte hennes skudd, ja hennes frukt, og det viste seg at det ikke var noen sterk stav på henne, ikke noe herskersepter.+
Dette er en klagesang, og det skal bli en klagesang.’»+
20 Nå skjedde det i det sjuende året, i den femte måneden, på den tiende dagen i måneden, at noen menn av Israels eldre menn kom for å spørre Jehova,+ og de begynte å sette seg foran meg.+ 2 Da kom Jehovas ord til meg, og det lød: 3 «Menneskesønn, tal med Israels eldre menn, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Er det for å spørre meg dere kommer?+ ’Så sant jeg lever, jeg vil ikke la meg spørre av* dere,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»’
4 Vil du dømme dem? Vil du dømme dem, menneskesønn?+ Gjør dem kjent med deres forfedres vederstyggeligheter.+ 5 Og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Den dagen jeg utvalgte Israel,+ da løftet jeg også min hånd+ og avla ed overfor Jakobs hus’ ætt+ og begynte å gi meg til kjenne for dem i Egypts land.+ Ja, jeg løftet min hånd og avla ed overfor dem, idet jeg sa: ’Jeg er Jehova DERES Gud.’*+ 6 Den dagen løftet jeg min hånd+ og avla ed overfor dem på at jeg skulle føre dem ut av Egypts land til et land som jeg hadde utspeidet for dem, et som fløt med melk og honning.+ Det var alle landenes pryd.+ 7 Og jeg sa videre til dem: ’Enhver av dere må kaste bort sine øynes avskyeligheter,+ og med Egypts skitne avguder må dere ikke gjøre dere urene.+ Jeg er Jehova DERES Gud.’+
8 Og de begynte å gjøre opprør mot meg,+ og de ville ikke lytte til meg. Sine øynes avskyeligheter kastet de ikke hver især bort, og Egypts skitne avguder forlot de ikke,+ og derfor sa jeg at jeg ville utøse min voldsomme harme over dem, for å fullbyrde min vrede over dem midt i Egypts land.+ 9 Og jeg gikk i gang med å handle for mitt eget navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de nasjonene som de befant seg blant,+ fordi jeg hadde gitt meg til kjenne for dem for deres øyne idet jeg førte dem ut av Egypts land.+ 10 Jeg førte dem altså ut av Egypts land og førte dem inn i ødemarken.+
11 Og jeg gikk i gang med å gi dem mine forskrifter;+ og mine rettslige avgjørelser+ gjorde jeg kjent for dem, for at det menneske* som stadig handler etter dem, også skal bli i live ved dem.+ 12 Også mine sabbater gav jeg dem+ så de skulle bli et tegn mellom meg og dem,+ for at de skulle kjenne at jeg er Jehova, som helliger dem.*
13 Men de, Israels hus, gjorde opprør mot meg i ødemarken.+ Etter mine forskrifter vandret de ikke,+ og mine rettslige avgjørelser forkastet de,+ enda det menneske som stadig handler etter dem, også skal bli i live ved dem.+ Og mine sabbater vanhelliget de grovt,+ og derfor sa jeg at jeg ville utøse min heftige vrede over dem i ødemarken, for å utrydde dem.+ 14 Men jeg handlet for mitt eget navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de nasjonene for hvis øyne jeg hadde ført dem ut.+ 15 Og jeg selv løftet også min hånd og avla ed overfor dem i ødemarken+ på at jeg ikke skulle føre dem inn i det landet som jeg hadde gitt dem, et som fløt med melk og honning+ (det er alle landenes pryd),+ 16 fordi de forkastet mine rettslige avgjørelser; og hva mine forskrifter angår, så vandret de ikke etter dem, og mine sabbater vanhelliget de, for det var deres skitne avguder deres hjerte gikk etter.+
17 Og mitt øye begynte å synes synd på dem så jeg ikke gjorde ende på dem,+ og jeg foretok ikke en utryddelse av dem i ødemarken. 18 Og jeg tok til å si til deres sønner i ødemarken:+ ’Vandre ikke etter DERES forfedres forordninger,+ og gi ikke akt på deres dommer,+ og gjør dere ikke urene med deres skitne avguder.+ 19 Jeg er Jehova DERES Gud.*+ Vandre etter mine forskrifter+ og rett dere etter mine rettslige avgjørelser*+ og følg dem!+ 20 Og dere skal hellige mine sabbater,+ og de skal tjene som et tegn mellom meg og dere, for at dere skal kjenne at jeg er Jehova DERES Gud.’+
21 Og sønnene begynte å gjøre opprør mot meg.+ Etter mine forskrifter vandret de ikke, og mine rettslige avgjørelser rettet de seg ikke etter ved å følge dem, enda det menneske* som stadig handler etter dem, også skal bli i live ved dem.+ Mine sabbater vanhelliget de.+ Jeg sa derfor at jeg ville utøse min voldsomme harme over dem, for å fullbyrde min vrede over dem i ødemarken.+ 22 Og jeg trakk min hånd tilbake+ og gikk i gang med å handle for mitt eget navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de nasjonene for hvis øyne jeg hadde ført dem ut.+ 23 Jeg selv løftet også min hånd og avla ed overfor dem i ødemarken+ på at jeg skulle spre dem blant nasjonene og strø dem ut blant landene,+ 24 fordi de ikke handlet etter mine rettslige avgjørelser,+ men forkastet mine forskrifter+ og vanhelliget mine sabbater,+ og det viste seg at deres øyne fulgte deres forfedres skitne avguder.+ 25 Og jeg selv lot dem også få* forordninger som ikke var gode, og rettslige avgjørelser som de ikke kunne bli i live ved.+ 26 Og jeg lot dem gang på gang bli besmittet* ved sine gaver, når de lot hvert barn som åpnet morslivet, gå gjennom ilden+ — for at jeg kunne ødelegge dem, for at de kunne kjenne at jeg er Jehova.»’+
27 Tal derfor til Israels hus, menneskesønn, og du skal si til dem:+ ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Også i denne henseende spottet DERES forfedre meg, ved at de handlet troløst mot meg.+ 28 Og jeg gikk i gang med å føre dem inn i det landet+ som jeg hadde løftet min hånd og avlagt ed på at jeg skulle gi dem.+ Da de fikk se hver høy ås+ og hvert tre med tette grener, da begynte de å frambære sine slaktofre+ der og å gi sin krenkende offergave der og å komme med sine formildende* dufter+ der og å utøse sine drikkofre+ der. 29 Da sa jeg til dem: ’Hva betyr den offerhaugen som dere går til, siden den skulle gis navnet Offerhaug,* som den kalles den dag i dag?’»’+
30 Si derfor til Israels hus: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Gjør dere ikke dere selv urene på DERES forfedres vei,+ og vandrer dere ikke i umoralsk omgang etter deres avskyeligheter?+ 31 Og når dere bærer fram DERES gaver ved å la DERES sønner gå gjennom ilden,+ gjør dere ikke da dere selv urene for alle DERES skitne avguder den dag i dag?+ Skulle jeg på samme tid la meg spørre av dere, Israels hus?»’+
’Så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’jeg vil ikke la meg spørre av dere.+ 32 Og det som stiger opp i DERES ånd,+ det skal visselig ikke skje,+ idet dere sier: «La oss bli som nasjonene, som slektene i landene,+ ved å tjene tre og stein.»’»+
33 «’Så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’med sterk hånd og med utrakt arm+ og med utøst voldsom harme vil jeg herske som konge over dere.+ 34 Og jeg vil føre dere ut fra folkene, og jeg vil samle dere fra de landene som dere er blitt spredt til, med sterk hånd og med utrakt arm og med utøst voldsom harme.+ 35 Og jeg vil føre dere ut i folkenes ødemark+ og innlede et rettsoppgjør med dere der, ansikt til ansikt.+
36 Liksom jeg innledet et rettsoppgjør med DERES forfedre i ødemarken ved Egypts land,+ slik skal jeg innlede et rettsoppgjør med dere,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 37 ’Og jeg vil la dere gå under staven+ og føre dere inn i paktens bånd.+ 38 Og jeg vil rense ut fra dere dem som gjør opprør og dem som begår overtredelser+ mot meg, for ut av det landet hvor de bor som utlendinger, skal jeg føre dem, men inn på Israels jord skal de ikke komme;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’+
39 Og dere, Israels hus, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Gå, tjen hver og én av dere sine egne skitne avguder.+ Og deretter, hvis dere ikke lytter til meg, da kommer dere ikke mer til å vanhellige mitt hellige navn ved DERES gaver og ved DERES skitne avguder.’+
40 ’For på mitt hellige fjell, på Israels høydes fjell,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’der skal de, hele Israels hus i dets helhet, tjene meg, i landet.+ Der skal jeg finne behag i dem, og der skal jeg kreve DERES bidrag og førstegrøden av DERES gaver blant alle DERES hellige ting.+ 41 På grunn av den formildende duften skal jeg finne behag i dere,+ når jeg fører dere ut fra folkene og jeg virkelig samler dere fra de landene som dere er blitt spredt til,+ og jeg vil bli helliget i dere for nasjonenes øyne.’+
42 ’Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ når jeg fører dere inn på Israels jord,+ inn i det landet som jeg løftet min hånd og avla ed på at jeg skulle gi DERES forfedre. 43 Og der skal dere i sannhet huske DERES veier+ og alle DERES gjerninger som dere gjorde dere urene ved,+ og dere skal virkelig føle vemmelse ved DERES egne ansikter på grunn av alt det onde som dere gjorde.+ 44 Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ når jeg går til handling overfor dere for mitt navns skyld,+ ikke etter DERES onde veier eller etter DERES fordervede gjerninger,+ Israels hus,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
45* Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 46 «Menneskesønn, vend ditt ansikt+ i retning av det sørlige området,* og la ord dryppe+ mot sør,* og profetér for skogen i området i sør.* 47 Og du skal si til skogen i sør: ’Hør Jehovas ord. Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg tenner en ild mot deg,+ og i deg skal den fortære hvert tre som ennå er saftig, og hvert tørt tre.+ Den flammende ilden skal ikke bli slokket,+ og av den skal alle ansikter bli svidd, fra sør til nord.+ 48 Og alt kjød skal se at det er jeg, Jehova, som har tent den, slik at den ikke vil bli slokket.»’»+
49 Og jeg sa så: «Akk, Suverene Herre Jehova. De sier om meg: ’Formulerer han ikke ordspråkaktige utsagn?’»*+
21* Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, vend ditt ansikt mot Jerusalem, og la ord dryppe+ mot de hellige stedene,+ og profetér mot Israels jord.+ 3 Og du skal si til Israels jord: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Se, jeg er imot deg,+ og jeg vil dra mitt sverd ut av dets slire+ og avskjære den rettferdige og den onde fra deg.+ 4 For at jeg virkelig skal avskjære den rettferdige og den onde fra deg, derfor skal mitt sverd fare ut av sin slire mot alt kjød, fra sør til nord.+ 5 Og alt kjød skal sannelig kjenne at det er jeg, Jehova, som har dratt mitt sverd ut av dets slire.+ Det skal ikke mer vende tilbake.»’+
6 Og du, menneskesønn, sukk med skjelvende hofter.*+ Ja, med bitterhet skal du sukke for øynene på dem.+ 7 Og det skal skje: Dersom de sier til deg: ’Hvorfor sukker du?’,+ da skal du si: ’På grunn av et budskap.’+ For det skal visselig komme,+ og hvert hjerte skal smelte,+ og alle hender skal synke, og hver ånd skal bli nedslått, og alle knær kommer til å dryppe av vann.*+ ’Se, det skal visselig komme+ og bli gjennomført,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
8 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 9 «Menneskesønn, profetér, og du skal si: ’Dette er hva Jehova* har sagt: «Si: ’Et sverd, et sverd!+ Det er blitt kvesset,+ og det er også polert. 10 For at det skal utføre en slakting, er det blitt kvesset; for at det skal få en lynende glans,* er det blitt polert.’»’»+
«Eller skal vi juble?»+
«’Forkaster det min egen sønns+ septer,+ slik det forkaster hvert tre?+
11 Og en gir det til å bli polert, for at en skal føre det med hånden. Sverdet — det er blitt kvesset, og det er blitt polert, for at det skal gis i hånden til en som dreper.+
12 Skrik og hyl,+ menneskesønn, for det har vist seg å være imot mitt folk;+ det er imot alle Israels høvdinger.+ De som er kastet til sverdet, har vist seg å være hos mitt folk.+ Derfor, slå deg på låret.+ 13 For en gransking er blitt foretatt,+ og hva om det også forkaster septeret?+ Dette* vil ikke fortsette å eksistere,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
14 Og du, menneskesønn — profetér, og slå hånd mot hånd,+ og ’Et sverd!’ skal gjentas tre ganger.+ Det er sverdet til de drepte.* Det er sverdet til den store drepte,* det som omringer dem.+ 15 For at hjertet skal smelte,+ og for å gjøre dem som blir felt ved alle deres porter,+ tallrike, vil jeg foreta en nedslakting med sverdet. Akk, det er laget slik at det kan lyne,* polert til en nedslakting!+ 16 Vis at du er skarp;*+ gå til høyre! Innta din stilling; gå til venstre! Gå hvor enn ditt ansikt er vendt! 17 Og jeg selv skal også slå min ene hånd mot min andre hånd,+ og jeg vil stille min harme.+ Jeg, Jehova, har talt.»
18 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 19 «Og du, menneskesønn, merk av to veier som babylonerkongens* sverd kan komme inn på.+ Fra ett land skal de begge gå ut, og en veiviser* skal hogges ut;*+ ved begynnelsen av veien til byen skal den hogges ut. 20 Du skal merke av én vei som sverdet kan følge mot Ạmmons sønners Rạbba,+ og én mot Juda, mot det befestede Jerusalem.+ 21 For Babylons konge stanset ved veiskillet,* ved begynnelsen av de to veiene, for å ty til spådomskunst.+ Han har ristet pilene. Han har spurt ved hjelp av tẹrafim-bildene;*+ han har sett på leveren. 22 I hans høyre hånd viste spådommen seg å være for Jerusalem — å sette opp stormbukker,+ å åpne munnen til nedslakting,* å la lyden av et alarmsignal stige opp,+ å sette opp stormbukker mot porter, å kaste opp en beleiringsvoll, å bygge en beleiringsmur.+ 23 Og det er blitt som en usann spådom for dem, i deres øyne+ — de som har sverget dem eder;+ og han bringer misgjerning i erindring,*+ for at de skal bli fanget.+
24 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi dere bringer DERES misgjerning i erindring ved at DERES overtredelser blir avdekket, så DERES synder kan ses i samsvar med alle DERES gjerninger — fordi dere blir brakt i erindring,+ skal dere bli grepet, ja med hånden.’+
25 Og hva deg angår, du dødelig sårede, onde høvding+ over Israel,+ hvis dag er kommet i endens misgjernings tid,*+ 26 dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Ta turbanen bort, og løft kronen av.+ Dette* skal ikke være det samme.*+ Gjør det lave høyt,+ og gjør den høye lav.+ 27 En ruin, en ruin, en ruin* skal jeg gjøre det* til.+ Og når det gjelder dette,* så skal det i sannhet ikke bli noens før han kommer, han som har den juridiske retten,+ og jeg skal gi ham det.’*+
28 Og du, menneskesønn, profetér, og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt om Ạmmons sønner og om deres hån.’ Og du skal si: ’Et sverd, et sverd dratt til en nedslakting, polert for at det skal fortære,* for at det skal lyne,+ 29 fordi de ser noe uvirkelig for deg,* fordi de spår løgn for deg,+ for å legge deg på de slagnes halser, de onde menn hvis dag er kommet i endens misgjernings tid.+ 30 Stikk det tilbake i sliren. På det stedet hvor du ble skapt, i det landet hvor du har din herkomst,+ skal jeg dømme deg. 31 Og jeg vil utøse min fordømmelse over deg. Med min heftige vredes ild skal jeg blåse på deg,+ og jeg vil gi deg i hånden på menn som er uten fornuft, ødeleggelsens håndverkere.+ 32 Du skal bli til føde for ilden.+ Ditt blod vil vise seg å være midt i landet. Du skal ikke bli husket, for jeg, Jehova, har talt.’»+
22 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Og du, menneskesønn, vil du dømme,+ vil du dømme byen som har blodskyld,*+ og gjøre henne kjent med alle hennes vederstyggeligheter?+ 3 Og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Du by — som utgyter blod+ i sin midte inntil hennes tid kommer,+ og som har laget skitne avguder hos seg for å bli uren+ — 4 ved ditt blod som du har utgytt, har du pådratt deg skyld,+ og ved dine skitne avguder som du har laget, er du blitt uren.+ Og du får dine dager til å nærme seg, og du skal nå dine år. Derfor skal jeg gjøre deg til hån for nasjonene og til spott for alle landene.+ 5 De land som er nær ved, og de som er langt borte fra deg, skal spotte deg, du med et urent navn og stor forvirring.+ 6 Se, Israels høvdinger+ har vist seg å være i deg, enhver bestemt på å bruke sin arm til å utgyte blod.+ 7 Far og mor har de behandlet med forakt i deg.+ Mot den fastboende utlending har de handlet bedragersk i din midte.+ Den farløse gutt og enken har de behandlet dårlig i deg.»’»+
8 «’Mine hellige steder har du foraktet, og mine sabbater har du vanhelliget.+ 9 Det har vist seg å være baktalere* i deg, og de vil utgyte blod;+ og på fjellene har de spist i deg.+ De har gjort seg skyldig i løsaktig oppførsel i din midte.+ 10 En fars nakenhet har de* blottet i deg;+ en kvinne som er uren under sin menstruasjon, har de ydmyket i deg.+ 11 Og med sin nestes hustru har en mann gjort noe vederstyggelig,+ og sin egen svigerdatter har en mann besmittet ved løsaktig oppførsel;+ og sin søster, sin egen fars datter, har en mann ydmyket i deg.+ 12 Bestikkelse har de tatt imot i deg for å utgyte blod.+ Rente+ og åger har du tatt,+ og med vold skaffer du deg stadig vinning+ fra dine medmennesker ved bedrageri,+ og meg har du glemt,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
13 ’Og se, jeg har slått hendene sammen+ over den urette vinning som du har skaffet deg,+ og over dine blodsutgytelser* som har vist seg å være i din midte.+ 14 Vil ditt hjerte fortsette å holde stand+ eller dine hender framby styrke i de dager da jeg griper inn mot deg?+ Jeg, Jehova, har talt, og jeg vil gripe inn.+ 15 Og jeg vil spre deg blant nasjonene og strø deg ut blant landene,+ og jeg vil fjerne* din urenhet* fra deg.+ 16 Og du skal visselig bli vanhelliget i deg selv for øynene på nasjonene, og du skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»+
17 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 18 «Menneskesønn, for meg er de som tilhører Israels hus, blitt som skumaktig slagg.+ De er alle sammen kobber og tinn og jern og bly inni en ovn. En mengde skumaktig slagg, sølvslagg, er de blitt.+
19 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi dere alle sammen er blitt som en mengde skumaktig slagg,+ se, derfor samler jeg dere i Jerusalems midte.+ 20 Som når en samler sølv og kobber og jern+ og bly og tinn inni en ovn, for å blåse+ på det med ild og få det til å smelte,+ slik skal jeg samle dem i min vrede og i min voldsomme harme, og jeg vil blåse* og få dere til å smelte. 21 Og jeg vil føre dere sammen og blåse på dere med min heftige vredes ild,+ og dere skal bli smeltet i hennes* midte.+ 22 Som når en smelter sølv inni en ovn, slik skal dere bli smeltet i hennes midte; og dere skal sannelig kjenne at jeg, Jehova, har utøst min voldsomme harme over dere.’»+
23 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 24 «Menneskesønn, si til henne: ’Du er et land som ikke blir renset, et som det ikke har falt regn over på fordømmelsens dag.+ 25 Det er en sammensvergelse av hennes profeter i hennes midte;+ de er som en brølende løve som river i stykker bytte.+ En sjel fortærer de.+ Skatter og kostbare ting tar de stadig.+ Hennes enker har de gjort tallrike i hennes midte.+ 26 Selv hennes prester har øvd vold mot min lov,+ og de fortsetter å vanhellige mine hellige steder.+ Mellom det hellige og det som ikke er hellig,*+ har de ikke skilt,+ og forskjellen mellom det urene og det rene har de ikke gjort kjent,+ og for mine sabbater har de lukket sine øyne,+ og jeg blir vanhelliget midt iblant dem.+ 27 Hennes fyrster i hennes midte er lik ulver som river i stykker bytte, idet de utgyter blod,+ idet de tilintetgjør sjeler* for å skaffe seg urett vinning.+ 28 Og hennes profeter har pusset for dem med hvittekalk,+ idet de i et syn har sett noe uvirkelig+ og har spådd løgn for dem+ og sagt: «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt», når Jehova ikke har talt. 29 Landets folk har gått fram med bedrageri+ og har revet bort ved ran,+ og den nødstilte og den fattige har de behandlet dårlig,+ og den fastboende utlendingen har de bedratt i strid med retten.’+
30 ’Og jeg søkte stadig blant dem etter en mann* som kunne utbedre steinmuren+ og stå i bresjen+ framfor meg til beste for landet, for at jeg ikke skulle ødelegge det;+ men jeg fant ingen. 31 Derfor skal jeg utøse min fordømmelse+ over dem. Med min heftige vredes ild vil jeg utrydde dem.+ Deres vei vil jeg la komme over deres eget hode,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
23 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg,+ og det lød: 2 «Menneskesønn, det var to kvinner, døtre av én mor.+ 3 Og de begynte å prostituere seg* i Egypt.+ I sin ungdom drev de prostitusjon.*+ Der ble deres bryster klemt,+ og der trykte de deres jomfrudoms barm. 4 Og deres navn var Ohọla,* den eldste,* og Ohọliba,* hennes søster, og de ble mine+ og begynte å føde sønner og døtre.+ Og hva deres navn angår, så er Ohọla Samạria+ og Ohọliba Jerusalem.+
5 Og Ohọla begynte å prostituere seg,+ mens hun var underlagt meg, og hun fortsatte å være opptent av begjær etter dem som lidenskapelig elsket henne,+ etter assyrerne,+ som var nær ved, 6 stattholdere, kledd i blått, og styresmenn — ettertraktede unge menn alle sammen, ryttere, ridende på hester. 7 Og hun fortsatte å øse ut sine prostitusjonshandlinger over dem, Assyrias ypperste sønner alle sammen; og med alle dem som hun var opptent av begjær etter — med deres skitne avguder — gjorde hun seg uren.+ 8 Og sine prostitusjonshandlinger, som hun hadde ført med seg fra Egypt, oppgav hun ikke; de hadde jo ligget med henne i hennes ungdom, og det var de som trykte hennes jomfrudoms barm, og de fortsatte å utøse sin umoralske omgang over henne.+ 9 Derfor gav jeg henne i hånden på dem som lidenskapelig elsket henne,+ i hånden på Assyrias sønner, som hun hadde vært opptent av begjær etter.+ 10 Det var de som blottet hennes nakenhet.+ Hennes sønner og hennes døtre tok de,+ og henne selv drepte de, ja med sverd. Og hun ble beryktet* blant kvinner, og straffedommer fullbyrdet de over henne.
11 Da hennes søster Ohọliba så det,+ gav hun uttrykk for sitt sanselige begjær på en mer fordervelig måte enn hun og drev sin prostitusjon lenger enn søsteren drev sin utukt.*+ 12 Hun var opptent av begjær etter Assyrias sønner,+ stattholdere og styresmenn som var nær ved, kledd med fullkommen smak, ryttere, ridende på hester — ettertraktede unge menn alle sammen.+ 13 Og jeg så at ettersom hun hadde gjort seg uren, fulgte de begge én og samme vei.+ 14 Og hun føyde stadig mer til sine prostitusjonshandlinger da hun fikk se de mennene som var innrisset på veggen,+ bilder+ av kaldeere, innrisset med sinober,+ 15 med belter+ spent om sine hofter, med nedhengende turbaner på sine hoder; de så alle sammen ut som krigere* og lignet Babylons* sønner, kaldeere hva deres fødeland angår. 16 Og hun begynte å være opptent av begjær etter dem på grunn av det som hennes øyne så,+ og hun gikk i gang med å sende sendebud til dem i Kaldẹa.+ 17 Og Babylons sønner kom stadig inn til henne, til kjærtegnenes seng, og besmittet henne med sin umoralske omgang;+ og hun ble stadig besmittet av dem, og hennes sjel begynte å vende seg fra dem i avsky.
18 Og hun fortsatte å blotte sine prostitusjonshandlinger og å blotte sin nakenhet,+ så min sjel vendte seg fra henne i avsky, slik som min sjel hadde vendt seg fra hennes søster i avsky.+ 19 Og hun fortsatte å gjøre sine prostitusjonshandlinger tallrike+ i den grad at hun husket sin ungdoms dager,+ da hun prostituerte seg i Egypts land.+ 20 Og hun fortsatte å være opptent av begjær, på samme måte som medhustruer som tilhører dem hvis kjødelige lem* er som eselhingsters kjødelige lem, og hvis kjønnsorgan er som hingsters kjønnsorgan.+ 21 Og du vendte stadig oppmerksomheten mot din ungdoms løsaktige oppførsel, ved at din barm ble trykt like fra tiden i Egypt,+ for din ungdoms brysters skyld.*+
22 Derfor, Ohọliba, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg oppvekker dine lidenskapelige elskere mot deg,+ dem som din sjel har vendt seg fra i avsky, og jeg vil føre dem inn mot deg fra alle sider,+ 23 Babylons+ sønner og alle kaldeerne,+ Pẹkod+ og Sjọa og Kọa, alle Assyrias sønner sammen med dem, ettertraktede unge menn, stattholdere og styresmenn alle sammen, krigere* og tilkalte menn, alle sammen ridende på hester. 24 Og de skal komme imot deg med skramling* av stridsvogner og hjul,+ og med en samling av folkeslag, med stort skjold og lite skjold og hjelm. De kommer til å stille seg opp mot deg hele veien rundt, og jeg vil overgi dommen til dem, og de skal dømme deg med sine dommer.+ 25 Og jeg vil gi uttrykk for min nidkjærhet overfor deg,+ og de skal gå til handling mot deg i voldsom harme.+ Din nese og dine ører skal de fjerne, og det som er igjen av deg, skal falle, ja for sverdet. Dine sønner og dine døtre+ skal de ta,+ og det som er igjen av deg, skal bli fortært av ilden.+ 26 Og de kommer sannelig til å dra av deg dine klær+ og ta bort dine vakre gjenstander.+ 27 Og jeg skal i sannhet få din løsaktige oppførsel til å opphøre hos deg,+ og din prostitusjon, som du førte med deg fra Egypts land;+ og du kommer ikke til å løfte dine øyne mot dem, og Egypt kommer du ikke mer til å huske.’
28 For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg gir deg i hånden på dem som du har hatet, i hånden på dem som din sjel har vendt seg fra i avsky.+ 29 Og de skal gå til handling mot deg i hat og ta bort all frukten av ditt slit og etterlate deg naken og bar;*+ og dine utuktshandlingers nakenhet og din løsaktige oppførsel og dine prostitusjonshandlinger skal bli blottet.+ 30 Disse ting skal bli gjort* mot deg fordi du lik en prostituert gikk etter nasjonene,+ fordi du gjorde deg uren med deres skitne avguder.+ 31 På din søsters vei har du vandret;+ og jeg må gi hennes beger i din hånd.’+
32 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Din søsters beger skal du drikke, det dype og vide.+ Du skal bli til latter og spott, for begeret rommer mye.+ 33 Med beruselse og sorg skal du bli fylt, med forferdelsens og ødeleggelsens beger, din søster Samạrias beger. 34 Og du vil måtte drikke det og tømme det,+ og dets potteskår skal du gnage på, og dine bryster skal du rive ut.+ «For det er jeg som har talt,» lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.’
35 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi du har glemt meg+ og du tok til å kaste meg bak din rygg,+ så bær da også selv din løsaktige oppførsel og dine prostitusjonshandlinger.’»
36 Og Jehova sa videre til meg: «Menneskesønn, vil du dømme+ Ohọla og Ohọliba+ og kunngjøre for dem deres vederstyggeligheter?+ 37 For de har begått ekteskapsbrudd,+ og det er blod på deres hender,+ og med sine skitne avguder har de begått ekteskapsbrudd.+ Og dessuten — sine sønner, som de hadde født meg, lot de gå gjennom ilden til føde for dem.*+ 38 Også dette har de gjort mot meg: De har besmittet+ min helligdom+ på den dagen, og mine sabbater har de vanhelliget.+ 39 Og når de hadde slaktet sine sønner for sine skitne avguder,+ gikk de til og med inn i min helligdom på den dagen for å vanhellige den,+ og se, dette er hva de har gjort midt i mitt hus.+ 40 Og i tillegg til det, når de begynte å sende bud til de mennene* som kom langt bortefra, dem som det ble sendt et sendebud til,+ se, da kom de,+ de som du hadde badet deg for,+ sminket dine øyne for+ og pyntet deg med smykker for.+ 41 Og du satte deg på en herlig løybenk,+ med et bord dekket foran den,+ og min røkelse+ og min olje satte du der.+ 42 Og lyden av en sorgløs folkemengde hørtes i henne,+ og til mennene i menneskemengden* ble det ført drankere+ inn fra ødemarken, og de begynte å sette armbånd på kvinnenes hender* og vakre kroner på deres hoder.+
43 Da sa jeg om henne som var utslitt av ekteskapsbrudd:+ ’Nå kommer hun til å fortsette å drive sin prostitusjon — nettopp hun.’+ 44 Og de fortsatte å gå inn til henne, slik som folk går inn til en prostituert kvinne; på den måten gikk de inn til Ohọla og til Ohọliba, de løsaktige kvinnene.+ 45 Men rettferdige+ menn skal dømme henne* med dommen for ekteskapsbrytersker+ og med dommen for kvinner som utgyter blod;+ for ekteskapsbrytersker er de, og det er blod på deres hender.+
46 For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’En forsamling skal bli ført opp mot dem,+ og de skal bli gjort* til noe skremmende og til rov.+ 47 Og forsamlingen skal steine dem,+ og de vil bli hogd ned med deres sverd. Deres sønner og deres døtre skal de drepe,+ og husene deres skal de brenne med ild.+ 48 Og jeg skal visselig få den løsaktige oppførselen+ til å opphøre i landet,+ og alle kvinnene må la seg tilrettevise, slik at de ikke handler i samsvar med DERES* løsaktige oppførsel.+ 49 Og de skal la DERES løsaktige oppførsel komme over dere,+ og DERES skitne avguders synder* skal dere bære; og dere skal sannelig kjenne at jeg er Den Suverene Herre Jehova.’»+
24 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg i det niende året, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden, og det lød: 2 «Menneskesønn, skriv opp for deg selv navnet på dagen, nettopp denne dagen. Babylons konge har kastet seg over Jerusalem nettopp på denne dagen.+ 3 Og formuler et ordspråkaktig utsagn om det opprørske hus,+ og du skal si om dem:
’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Sett over gryten med vid åpning; sett den over, og hell også vann i den.+ 4 Samle stykker i den,+ ethvert godt stykke, lår og bog; fyll den, ja med de beste ben. 5 Ta de beste sauene,+ og stable dessuten vedkubbene* i en ring under den. Kok dens stykker;* kok også dens ben midt i den.»’»+
6 «Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Ve blodsutgytelsenes by,*+ gryten med vid åpning! Dens rust er i den, ja, dens rust er ikke gått av den. Ta stykke for stykke ut av den;+ det må ikke kastes lodd om det.+ 7 For dens blod har vist seg å være midt i den.+ På den skinnende, nakne overflaten av en steil klippe lot hun det renne. Hun helte det ikke ut på jorden for å dekke over det med støv.+ 8 For å la den voldsomme harmen stige opp, for å fullbyrde hevn,+ har jeg latt hennes blod renne på den skinnende, nakne overflaten av en steil klippe, for at det ikke skal bli dekket over.’+
9 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Ve blodsutgytelsenes by!+ Også jeg skal gjøre bålet stort.+ 10 La vedkubbene bli mange. Tenn ilden. Kok kjøttet grundig. Og tøm ut kraften,* og la benene bli rykende varme. 11 Still den* tom på dens kull, for at den kan bli het; og dens kobber skal bli opphetet, og dens urenhet skal bli smeltet midt i den.+ La dens rust bli fortært.+ 12 Vanskeligheter!* Det har gjort en trett, men den store mengden av dens rust går ikke av den.+ I ilden med dens rust!’
13 ’Det var løsaktig oppførsel i din* urenhet.+ Derfor måtte jeg rense deg, men du ble ikke ren for din urenhet.+ Du blir ikke ren mer før jeg får stilt min voldsomme harme på deg.+ 14 Jeg, Jehova, har talt.+ Det skal komme,+ og jeg vil gripe inn. Jeg skal ikke la det være,+ og jeg skal ikke være bedrøvet+ eller føle beklagelse.+ Etter dine veier og etter dine gjerninger kommer de* i sannhet til å dømme deg,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
15 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 16 «Menneskesønn, se, jeg tar fra deg det som er attråverdig+ for dine øyne, ved et slag,+ og du skal ikke slå deg for brystet, og du skal ikke gråte, og dine tårer skal ikke renne.+ 17 Sukk uten ord.* For de døde skal du ikke holde sorg.+ Ditt hodeplagg skal du binde på deg,+ og dine sandaler skal du ta på dine føtter.+ Og du skal ikke dekke til barten,*+ og menns brød* skal du ikke spise.»+
18 Og jeg begynte å tale til folket om morgenen, og etter hvert, om kvelden, døde min hustru. Neste morgen gjorde jeg da akkurat som jeg hadde fått befaling om. 19 Og folket sa gjentatte ganger til meg: «Skal du ikke fortelle oss hva disse ting som du gjør, har med oss å gjøre?»+ 20 Da sa jeg til dem: «Jehovas ord er kommet til meg, og det lyder: 21 ’Si til Israels hus: «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg vanhelliger min helligdom,+ DERES styrkes stolthet,+ det som er attråverdig for DERES øyne,+ og det som DERES sjel har medynk med; og DERES sønner og DERES døtre som dere har latt bli igjen — for sverdet skal de falle.+ 22 Og dere vil måtte gjøre akkurat som jeg har gjort. Bartene* skal dere ikke dekke til,+ og menns brød* skal dere ikke spise.+ 23 Og DERES hodeplagg skal være på DERES hoder, og DERES sandaler på føttene. Dere skal ikke slå dere selv i jammer, og dere skal heller ikke gråte,+ og dere vil måtte råtne bort i DERES misgjerninger,+ og dere kommer virkelig til å stønne over hverandre.+ 24 Og Esekiel er blitt et varsel for dere.+ I samsvar med alt det han har gjort, skal dere gjøre. Når det kommer,+ da skal dere sannelig kjenne at jeg er Den Suverene Herre Jehova.’»’»+
25 «Og du, menneskesønn, vil det ikke være på den dagen da jeg tar deres festning fra dem, det vakre som de jubler over, det som er attråverdig for deres øyne,+ og det som deres sjel lengter etter, deres sønner og deres døtre+ — 26 vil det ikke være på den dagen at den unnslupne kommer til deg for å la ørene høre?+ 27 På den dagen skal din munn åpnes for den unnslupne,+ og du skal tale og ikke lenger være stum;+ og du kommer visselig til å bli et varsel for dem,+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»+
25 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, vend ditt ansikt mot Ạmmons sønner og profetér mot dem.+ 3 Og du skal si om Ạmmons sønner: ’Hør Den Suverene Herre Jehovas ord. Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Fordi du* har sagt: ’Ha!’ mot min helligdom fordi den er blitt vanhelliget, og mot Israels jord fordi den er blitt lagt øde, og mot Judas hus fordi de har gått i landflyktighet,+ 4 se, derfor gir jeg deg til orientalerne* som deres eiendom,+ og de skal sette opp sine inngjerdede leirer i deg, og de skal visselig anbringe sine boliger i deg. De skal spise din frukt, og de skal drikke din melk.+ 5 Og jeg vil gjøre Rạbba+ til en beitemark for kameler, og Ạmmons sønner til et hvilested for småfe;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»’»+
6 «For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi du* klappet i hendene+ og trampet med føttene og stadig frydet deg med all din forakt i din sjel over Israels jord,+ 7 derfor, her er jeg; jeg har rakt ut min hånd mot deg,+ og jeg vil gi deg til rov for nasjonene; og jeg vil avskjære deg fra folkene og utslette deg fra landene.+ Jeg skal tilintetgjøre deg,+ og du skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’
8 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi Mọab+ og Sẹ’ir+ har sagt: «Se, Judas hus er som alle de andre nasjonene»,+ 9 se, derfor åpner jeg Mọabs skråning ved byene, ved hans byer mot hans grense, landets pryd, Bet-Jẹsjimot,+ Bạ’al-Mẹon+ og like til Kirjatạjim,+ 10 for orientalerne*+ — ved siden av Ạmmons+ sønner; og jeg vil gjøre det til en eiendom, for at det ikke skal bli husket,+ det vil si Ạmmons sønner, blant nasjonene. 11 Og i Mọab skal jeg fullbyrde straffedommer;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’+
12 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi Ẹdom gikk til handling ved å ta hevn over Judas hus og de fortsatte å gjøre urett i stort omfang og hevnet seg på dem,+ 13 derfor er dette hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Jeg vil også rekke ut min hånd mot Ẹdom+ og avskjære mennesker* og husdyr derfra,+ og jeg vil gjøre det til et herjet sted, fra Tẹman+ og like til Dẹdan.+ For sverdet skal de falle. 14 ’Og jeg vil la min hevn komme over Ẹdom ved mitt folk Israels hånd;+ og de skal handle i Ẹdom i samsvar med min vrede og i samsvar med min voldsomme harme; og de skal sannelig kjenne hva min hevn er,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»’
15 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi filisterne gikk til handling med hevn+ og de fortsatte å hevne seg med en hevn, med forakt i sjelen,* for å ødelegge,+ med et fiendskap som varer til uavgrenset tid,+ 16 derfor er dette hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg rekker ut min hånd mot filisterne,+ og jeg vil avskjære* keretittene*+ og tilintetgjøre resten av havets kyst.+ 17 Og jeg vil utføre store hevngjerninger i dem, med harmdirrende irettesettelser;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg lar min hevn komme over dem.»’»+
26 Og det skjedde i det ellevte året, på den første dagen i måneden, at Jehovas ord kom til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, fordi Tỵrus+ har sagt mot Jerusalem:+ ’Ha! Hun er blitt brutt i stykker,+ folkenes dører!*+ Det vil med sikkerhet gå i min retning. Jeg skal bli fylt — hun er blitt herjet’,+ 3 derfor er dette hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg er imot deg, Tỵrus, og jeg vil føre mange nasjoner opp mot deg,+ liksom havet fører opp sine bølger.+ 4 Og de skal visselig ødelegge Tỵrus’ murer+ og rive ned tårnene hennes,+ og jeg vil skrape bort hennes jord fra henne og gjøre henne til en skinnende, naken overflate på en steil klippe. 5 En tørkeplass for slepenøter+ skal hun bli midt ute i havet.’+
’For det er jeg som har talt,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’og hun skal bli til rov for nasjonene. 6 Og innbyggerne i hennes tilhørende småbyer* som er ute i marken — med sverdet skal de bli drept, og folk* skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’+
7 For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg fører Nebukadrẹssar, Babylons* konge, mot Tỵrus fra nord,+ en kongers konge,+ med hester+ og stridsvogner+ og ryttere og en forsamling,+ ja et tallrikt folk. 8 Innbyggerne i dine* tilhørende småbyer ute i marken kommer han til å drepe, ja med sverdet, og han skal bygge en beleiringsmur mot deg og kaste opp en beleiringsvoll mot deg+ og reise et stort skjold mot deg; 9 og støtet fra sin beleiringsmaskin skal han rette mot dine murer, og dine tårn skal han bryte ned, med sine sverd. 10 Fordi hans hester er en bølgende flokk, vil støvet fra dem dekke deg.+ Ved lyden av rytter og hjul og stridsvogn vil dine murer riste når han kommer inn gjennom dine porter, som når en drar inn i en by som er åpnet ved bryting av bresjer. 11 Med sine hesters hover skal han trampe ned alle dine gater.+ Ditt folk skal han drepe, ja med sverdet, og dine sterke støtter — til jorden skal de styrte ned.* 12 Og de skal sannelig ta dine rikdommer som bytte+ og ta dine handelsvarer som plyndringsgods+ og bryte ned dine murer, og dine attråverdige hus skal de rive ned. Og dine steiner og ditt treverk og din jord — midt ute i vannet skal de legge det.’
13 ’Og jeg vil få larmen av dine sanger til å opphøre,+ og lyden av dine harper skal ikke høres mer.+ 14 Og jeg vil gjøre deg til en skinnende, naken overflate på en steil klippe.+ En tørkeplass for slepenøter skal du bli.+ Aldri skal du bli gjenoppbygd; for jeg, Jehova, har talt,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.+
15 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til Tỵrus: ’Ved lyden av ditt fall, når den dødelig sårede stønner, og når en dreper og slakter ned i din midte, vil ikke da øyene* riste?+ 16 Og alle havets høvdinger skal visselig stige ned fra sine troner+ og legge av sine ermeløse overkledninger, og sine broderte klær skal de ta av seg. De skal kle seg i skjelving. På jorden skal de sette seg,+ og de skal sannelig skjelve hvert øyeblikk+ og stirre forbløffet på deg. 17 Og de skal stemme i en klagesang over deg+ og si til deg:
«Å, som du er gått til grunne, du som pleide å bli befolket fra havene,*+ du lovpriste by, som ble en sterk by i havet,+ hun og de som bodde i henne, de som inngjøt skrekk for seg i alle jordens* innbyggere! 18 Nå kommer øyene til å skjelve den dagen du faller. Og øyene som er i havet, skal bli forferdet på grunn av den utgang du får.»’+
19 For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Når jeg gjør deg til en herjet by, lik de byene som ikke er bebodd, når jeg fører vanndypet* opp over deg og de store vannmasser har dekket deg,+ 20 da vil jeg føre deg ned sammen med dem som farer ned i gravens dyp, til fortidens folk,+ og jeg vil la deg bo i landet dypest nede,+ som er lik steder som har vært herjet i lang tid, sammen med dem som farer ned i gravens dyp,+ for at du ikke skal bli bebodd; og jeg vil gi prydelse til de levendes land.+
21 Til plutselige redsler skal jeg gjøre deg,+ og du skal ikke være til; og det vil bli søkt etter deg,+ men du skal ikke mer bli funnet, ikke til uavgrenset tid,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
27 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Og du, menneskesønn, stem i en klagesang om Tỵrus,+ 3 og du skal si til Tỵrus:
’Du som bor ved havets innganger,+ folkenes handelskvinne for mange øyer,+ dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Tỵrus, du har selv sagt: ’Jeg er fullkommen i skjønnhet.’+ 4 I hjertet av havene er dine områder.+ Dine egne bygningsmenn har gjort din skjønnhet fullkommen.+ 5 Av einertømmer fra Sẹnir*+ laget de alle plankene til deg. En seder fra Libanon+ tok de for å lage en mast på deg. 6 Av store trær fra Bạsjan laget de dine årer. Din forstavn* laget de med elfenben i sypresstre,* fra Kịttims øyer.+ 7 Av lin i forskjellige farger fra Egypt+ var din utspente duk; den skulle tjene som ditt seil. Blå tråd+ og purpurrødfarget ull+ fra Elịsjahs+ øyer var overdekningen over ditt dekk.
8 Selv Sịdons+ og Ạrvads+ innbyggere ble roere for deg. Dine kyndige folk,*+ Tỵrus, var i deg; de var dine sjømenn.+ 9 Til og med gamle menn fra Gẹbal*+ og hennes kyndige folk var i deg som slike som tettet dine fuger.*+ Alle havets skip og deres skipsfolk befant seg i deg for å bytte handelsvarer. 10 Persere+ og Lụdim+ og menn fra Put+ — de var i din militære styrke, de var dine stridsmenn. Skjold og hjelm hengte de opp i deg.+ Det var de som var årsak til din prakt. 11 Ạrvads+ sønner, ja din militære styrke, var på dine murer hele veien rundt, og det var djerve menn* som var i dine tårn. Sine rundskjold hengte de opp på dine murer hele veien rundt.+ Det var de som gjorde din skjønnhet fullkommen.
12 Tạrsis+ var din kjøpmann* på grunn av mengden av alle slags verdifulle ting.+ For dets sølv, jern, tinn og bly ble dine forrådsvarer gitt i bytte.*+ 13 Jạvan,+ Tụbal+ og Mẹsjek+ var dine handelsmenn.* For menneskesjeler*+ og kobbergjenstander ble dine byttevarer gitt.* 14 Fra Togạrmas+ hus kom det hester og stridshester og muldyr, som dine forrådsvarer ble gitt i bytte for. 15 Dẹdans+ sønner* var dine handelsmenn; mange øyer var kjøpmenn i din tjeneste;* elfenbenshorn+ og ibenholt har de betalt til gjengjeld som en gave* til deg. 16 Ẹdom* var din kjøpmann på grunn av dine mange bearbeidede ting. For turkis+ og for purpurrødfarget ull og stoff i forskjellige farger og av fin vevning foruten koraller og rubiner ble dine forrådsvarer gitt i bytte.
17 Juda og Israels land var dine handelsmenn. For hvete+ fra Mịnnit+ og matvarer av et spesielt slag* og honning+ og olje og balsam+ ble dine byttevarer gitt.+
18 Damaskus+ var din kjøpmann i forbindelse med dine mange bearbeidede ting, på grunn av mengden av alle dine verdifulle ting, med vin+ fra Hẹlbon og rødgrå ull. 19 Vẹdan og Jạvan fra Ụsal — for dine forrådsvarer gav de varer i bytte. Smijern, kassia og krydderrør+ — for dine byttevarer ble det gitt deg. 20 Dẹdan+ drev handel med deg med klær av vevd stoff til ridning. 21 Araberne+ og alle Kẹdars+ høvdinger var kjøpmenn i din tjeneste.* I handelen med værlam og værer og bukker+ var de dine kjøpmenn. 22 Handelsmennene fra Sạba+ og Ra’ạma+ var dine handelsmenn; for det fineste av alle slags velluktende stoffer og for alle slags edelstener* og gull ble dine forrådsvarer gitt i bytte.+ 23 Kạran+ og Kạnne og Eden,+ handelsmennene fra Sạba,+ Ạssjur+ og Kịlmad var dine handelsmenn. 24 De drev handel med deg med praktfulle klær, med kapper av blått stoff og stoff i forskjellige farger og med tepper av tofarget materiale, med reip, tvinnet og fast tilvirket, i ditt handelssenter.
25 Tạrsis-skipene+ var dine karavaner for dine byttevarer, slik at du er blitt fylt og er blitt meget herlig i hjertet av det åpne hav.+
26 Ut på store vann har dine roere ført deg.+ Østavinden har knust deg i hjertet av det åpne hav.+ 27 Dine verdifulle ting og dine forrådsvarer,+ dine byttevarer,+ dine skipsfolk og dine sjømenn,+ de som tetter dine fuger,*+ og de som bytter dine handelsvarer, og alle dine stridsmenn,+ de som er i deg og i hele din forsamling, de som er i din midte — de skal falle i hjertet av det åpne hav den dagen du faller.+
28 Ved lyden av dine sjømenns skrik vil det åpne land riste.+ 29 Og alle som fører en åre, skipsfolk, alle sjømenn på havet, skal visselig gå ned fra sine skip; på land skal de stå.+ 30 Og de skal sannelig la sin røst lyde over deg, og de skal skrike bittert.+ Og de skal kaste støv på sine hoder.+ I asken skal de velte seg.+ 31 Og de vil måtte rake seg helt skallet for din skyld+ og binde sekkelerret om seg+ og gråte over deg i sjelens bitterhet,+ med bitter klage. 32 Og i sin veklage skal de i sannhet stemme i en klagesang over deg og synge klagende om deg:+
’Hvem er lik Tỵrus,+ lik henne som er brakt til taushet midt ute i havet?+ 33 Da dine forrådsvarer+ gikk ut* fra det åpne hav,+ mettet du mange folkeslag.+ Med dine mange verdifulle ting og dine byttevarer gjorde du jordens konger rike.+ 34 Nå er du blitt knust* av det åpne hav, i vannenes dyp.+ Dine byttevarer og hele din forsamling+ — i din midte har de falt. 35 Alle innbyggerne på øyene+ skal visselig stirre forbløffet på deg, og deres konger vil måtte gyse av forferdelse.+ Ansiktene skal bli bestyrtet.+ 36 Kjøpmennene blant folkene skal sannelig plystre over deg.+ Til plutselige redsler skal du bli, og du skal ikke mer være til, ikke til uavgrenset tid.’»’»+
28 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, si til Tỵrus’ leder: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt:
«Fordi ditt hjerte er blitt hovmodig+ og du stadig sier: ’Jeg er en gud.*+ På et gudesete* har jeg satt meg,+ i hjertet av det åpne hav’,+ enda du bare er et menneske av jord*+ og ikke en gud,+ og du fortsetter å gjøre ditt hjerte likt et gudehjerte — 3 se, du er visere enn Daniel.+ Det er ingen hemmeligheter som har vist seg å være for vanskelige for deg.+ 4 Ved din visdom og ved din skjelneevne har du skaffet deg velstand, og du samler stadig gull og sølv i dine forrådshus.+ 5 Ved din store visdom,+ ved dine handelsvarer,+ har du gjort din velstand stor,+ og ditt hjerte begynte å bli hovmodig på grunn av din velstand.»’+
6 ’Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Fordi du gjør ditt hjerte likt et gudehjerte,+ 7 se, derfor fører jeg fremmede inn over deg,+ nasjonenes tyranner,+ og de skal sannelig dra sine sverd mot din visdoms skjønnhet og vanhellige din strålende prakt.+ 8 Ned i gravens dyp skal de føre deg,+ og du skal dø en slagen manns død i hjertet av det åpne hav.+ 9 Kommer du virkelig til å si: ’Jeg er en gud’ framfor den som dreper deg,+ enda du bare er et menneske av jord og ikke en gud,+ i hånden på dem som vanhelliger deg?»’
10 ’Uomskårnes død skal du dø, for fremmedes hånd,+ for det er jeg som har talt,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
11 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 12 «Menneskesønn, stem i en klagesang om kongen i Tỵrus,+ og du skal si til ham: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt:
«Du besegler et mønster, full av visdom+ og fullkommen i skjønnhet.+ 13 I Eden, Guds* hage,* befant du deg.+ Enhver edelsten dekket deg: rubin, topas og jaspis; krysolitt,* onyks+ og jade; safir, turkis+ og smaragd; og dine innfatninger og dine innsenkninger på deg var et arbeid i gull. Den dagen du ble skapt, ble de gjort rede. 14 Du er* den salvede, skjermende kjerub,* og jeg innsatte* deg.* På Guds* hellige fjell befant du deg.+ Midt iblant flammende steiner* vandret du omkring. 15 Du var uklanderlig på dine veier fra den dagen du ble skapt,+ inntil det ble funnet urettferdighet hos deg.+
16 På grunn av dine mange handelsvarer+ fylte de din midte* med vold, og du begynte å synde.+ Og jeg skal fjerne deg som vanhellig fra Guds* fjell, og jeg skal utrydde deg,+ du skjermende kjerub,* fra de flammende steiners* midte.
17 Ditt hjerte ble hovmodig på grunn av din skjønnhet.+ Du ødela din visdom på grunn av din strålende prakt.+ Til jorden vil jeg kaste deg.+ Framfor konger vil jeg sette deg, så de kan se på deg.+
18 Som følge av dine omfattende misgjerninger,+ på grunn av uretten i forbindelse med dine handelsvarer,+ har du vanhelliget* dine helligdommer. Og jeg skal la en ild utgå av din midte. Den skal fortære deg.+ Og jeg skal gjøre deg til aske på jorden for øynene på alle som ser deg.+ 19 Alle som kjenner deg blant folkene, de skal sannelig stirre forbløffet på deg.+ Til plutselige redsler skal du bli, og du skal ikke mer være til, ikke til uavgrenset tid.»’»+
20 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 21 «Menneskesønn, vend ditt ansikt mot Sịdon+ og profetér mot henne. 22 Og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg er imot deg,+ Sịdon, og jeg skal visselig bli herliggjort i din midte;+ og folk skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg fullbyrder straffedommer+ i henne og jeg virkelig blir helliget i henne.+ 23 Og jeg vil sende pest inn i henne og blod på hennes gater.+ Og den slagne skal falle i hennes midte for det sverdet som kommer mot henne fra alle sider;+ og folk skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.+ 24 Og aldri mer skal det for Israels hus finnes en ondartet tagg+ eller en smertefull torn fra noen av dem som er rundt omkring dem, de som behandler dem med forakt; og folk skal sannelig kjenne at jeg er Den Suverene Herre Jehova.»’
25 ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Når jeg samler Israels hus fra de folkene som de har vært spredt blant,+ da vil jeg bli helliget blant dem for nasjonenes øyne.+ Og de skal med sikkerhet bo på sin jord,+ som jeg gav til min tjener, til Jakob.+ 26 Og de skal virkelig bo trygt på den+ og bygge hus+ og plante vingårder,+ og de skal bo trygt+ når jeg fullbyrder straffedommer over alle som behandler dem med forakt rundt omkring dem;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova deres Gud.»’»*
29 I det tiende året, i den tiende måneden, på den tolvte dagen i måneden, kom Jehovas ord til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, vend ditt ansikt mot farao, Egypts konge,+ og profetér mot ham og mot hele Egypt.+ 3 Tal, og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg er imot deg, farao, Egypts konge+ — det store havuhyre+ som ligger utstrakt midt i sine Nil-kanaler,+ og som har sagt: ’Min elv, Nilen, tilhører meg, og jeg — jeg har dannet den til meg selv.’+ 4 Og jeg vil sette kroker* i dine kjever+ og la fisken i dine Nil-kanaler henge fast ved dine skjell. Og jeg vil føre deg opp fra dine Nil-kanalers midte sammen med all fisken i dine Nil-kanaler som henger fast ved dine skjell. 5 Og jeg vil overgi deg til ødemarken, du og all fisken i dine Nil-kanaler.+ På markens overflate skal du falle.+ Du skal ikke bli samlet opp eller samlet inn. Jeg vil gi deg til føde for jordens ville dyr og for himlenes flygende skapninger.+ 6 Og alle Egypts innbyggere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ for som støtte for Israels hus viste de* seg å være en rørstav.+ 7 Når de grep deg med hånden,* ble du knekket,+ og du kløvde hele deres skulder.* Og når de støttet seg på deg, ble du brukket,+ og du fikk hoftene på dem alle til å vakle.»*+
8 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg lar et sverd komme over deg,+ og jeg vil avskjære mennesker og husdyr fra deg.+ 9 Og Egypts land skal bli en ødslig ødemark og et herjet sted;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, fordi han har sagt: ’Meg tilhører Nilen, og det er jeg som har dannet den.’+ 10 Derfor, se, jeg er imot deg og imot dine Nil-kanaler,+ og jeg vil gjøre Egypts land til herjede steder, et tørt land, en ødslig ødemark,+ fra Mịgdol+ til Syẹne*+ og til Etiopias* grense. 11 Et menneskes fot skal ikke gå gjennom det,+ og et husdyrs fot skal ikke gå gjennom det,+ og i førti år skal det ikke være bebodd.+ 12 Og jeg vil gjøre Egypts land til en ødslig ødemark midt iblant øde land;+ og dets byer skal bli en ødslig ødemark, ja midt iblant herjede byer, i førti år;+ og jeg vil spre egypterne blant nasjonene og strø dem ut blant landene.»+
13 For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Ved slutten av en periode på førti år+ skal jeg samle egypterne fra de folkene som de er blitt spredt blant,+ 14 og jeg vil føre egypternes fangne tilbake; og jeg vil føre dem tilbake til Pạtros-landet,+ til landet hvor de har sin herkomst, og der skal de bli et ubetydelig rike. 15 Mer ubetydelig enn de andre rikene skal det bli, og det skal ikke mer opphøye seg over de andre nasjonene,+ og jeg vil gjøre dem så fåtallige at de ikke kan rå over de andre nasjonene.+ 16 Og det skal ikke mer vise seg å være Israels hus’ tillit,+ som bringer misgjerning i erindring ved at de vender seg etter dem.+ Og de skal sannelig kjenne at jeg er Den Suverene Herre Jehova.»’»
17 Nå skjedde det i det tjuesjuende året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, at Jehovas ord kom til meg, og det lød: 18 «Menneskesønn, Nebukadrẹssar,+ Babylons* konge, lot sin militære styrke utføre en stor tjeneste mot Tỵrus.+ Hvert hode ble gjort skallet, og hver skulder ble slitt så den ble bar.+ Men noen lønn+ viste det seg ikke å være fra Tỵrus til ham og hans militære styrke for den tjeneste som han hadde utført mot henne.
19 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, til Nebukadrẹssar, Babylons konge, gir jeg Egypts land,+ og han skal føre dets rikdom bort og ta stort bytte derfra+ og ta mye plyndringsgods derfra; og det skal bli lønn til hans militære styrke.’
20 ’Som hans vederlag for den tjeneste som han utførte mot henne, har jeg gitt ham Egypts land, fordi de handlet på mine vegne,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
21 På den dagen skal jeg la et horn skyte opp for Israels hus,+ og deg skal jeg gi anledning til å åpne munnen midt iblant dem;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»
30 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, profetér, og du skal si:+ ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «HYL: ’Akk, hvilken dag!’,+ 3 for en dag er nær, ja, en dag som tilhører Jehova, er nær.+ En dag med skyer,+ en fastsatt tid for nasjoner vil den vise seg å være.+ 4 Og et sverd skal visselig komme til Egypt,+ og voldsomme smerter skal oppstå i Etiopia* når en faller som slagen i Egypt og de virkelig tar dets rikdom, og dets grunnvoller virkelig blir revet ned.+ 5 Etiopia+ og Put+ og Lud og hele den blandede flokk*+ og Kub og sønnene av paktens land — sammen med dem skal de falle, ja for sverdet.»’+
6 Dette er hva Jehova har sagt: ’De som støtter Egypt, skal også falle, og dets styrkes stolthet skal styrte sammen.’+
’Fra Mịgdol+ til Syẹne*+ kommer de til å falle i det, ja for sverdet,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 7 ’Og de skal bli lagt øde midt iblant øde land, og dets byer vil befinne seg midt iblant herjede byer.+ 8 Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg tenner en ild i Egypt og alle dets hjelpere virkelig blir knust.+ 9 På den dagen skal sendebud dra ut fra meg på skipene,* for å få det selvsikre Etiopia til å skjelve.+ Og voldsomme smerter skal oppstå blant dem på Egypts dag, for se, det skal komme.’+
10 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Jeg vil også gjøre ende på Egypts folkemengde ved Nebukadrẹssars, Babylons konges, hånd.+ 11 Han og hans folk sammen med ham, nasjonenes tyranner,+ føres inn for å ødelegge landet. Og de skal dra sine sverd mot Egypt og fylle landet med de slagne.+ 12 Og jeg vil gjøre Nil-kanalene+ til tørt land og selge landet i onde menneskers hånd,+ og jeg vil la landet og det som fyller det, bli lagt øde ved fremmedes hånd.+ Jeg, Jehova, har talt.’+
13 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Jeg vil også tilintetgjøre de skitne avgudene+ og fjerne de verdiløse gudene fra Nof,*+ og det vil ikke mer vise seg å være noen høvding fra Egypts land; og jeg skal i sannhet inngi frykt i Egypts land.+ 14 Og jeg vil legge Pạtros+ øde og tenne en ild i Sọan+ og fullbyrde straffedommer i No.*+ 15 Og jeg vil utøse min voldsomme harme+ over Sin,* Egypts festning, og avskjære* folkemengden i No.+ 16 Og jeg vil tenne en ild i Egypt. Sin kommer med sikkerhet til å vri seg i smerte, og No vil bli inntatt ved bryting av bresjer; og hva Nof angår — der vil det være motstandere om dagen! 17 De unge mennene i On*+ og Pibẹset — for sverdet skal de falle, og byene selv skal gå i fangenskap. 18 Og i Tehafnẹhes+ skal dagen i sannhet formørkes, når jeg der bryter Egypts åkstenger.+ Og i henne skal det virkelig bli gjort ende på hennes styrkes stolthet.+ Skyer skal dekke henne,+ og hennes tilhørende småbyer* skal gå i fangenskap.+ 19 Og jeg vil fullbyrde straffedommer i Egypt;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»
20 Og videre skjedde det i det ellevte året, i den første måneden, på den sjuende dagen i måneden, at Jehovas ord kom til meg, og det lød: 21 «Menneskesønn, jeg skal sannelig brekke armen på farao, Egypts konge,+ og se, den skal slett ikke bli forbundet, så en kan gi den legedom ved å legge på en bandasje for å forbinde den,+ slik at den kan bli sterk nok til å gripe sverdet.»
22 «Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg er imot farao, Egypts konge,+ og jeg vil brekke armene på ham,+ den sterke og den som er brukket,+ og jeg vil få sverdet til å falle ut av hans hånd.+ 23 Og jeg vil spre egypterne blant nasjonene og strø dem ut blant landene.+ 24 Og jeg vil styrke Babylons konges armer+ og gi mitt sverd i hans hånd,+ og jeg vil brekke armene på farao, og som en dødelig såret kommer han visselig til å utstøte mange stønn framfor ham.+ 25 Og jeg vil styrke Babylons konges armer, og faraos armer skal synke; og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg gir mitt sverd i Babylons konges hånd og han virkelig rekker det ut mot Egypts land.+ 26 Og jeg vil spre egypterne blant nasjonene+ og strø dem ut blant landene; og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»
31 Og videre skjedde det i det ellevte året, i den tredje måneden, på den første dagen i måneden, at Jehovas ord kom til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, si til farao, Egypts konge, og til hans folkemengde:+
’Hvem er du blitt lik i din storhet? 3 Se, en assyrer,* en seder på Libanon,+ med vakre grener,+ med et kratt* som gav skygge, og høy av vekst,+ slik at dens topp viste seg å være blant skyene.*+ 4 Det var vann som fikk den til å bli stor;+ vanndypet* fikk den til å vokse seg høy. Med sine* strømmer gikk det rundt omkring det stedet hvor den var plantet; og sine vannrenner sendte det ut til alle markens trær. 5 Derfor ble den høyere av vekst enn alle de andre trærne på marken.+
Og dens grener ble mer og mer tallrike, og dens kvister ble stadig lengre, fordi det var mye vann i dens vannløp.*+ 6 På dens grener bygde alle himmelens flygende skapninger sine reder,+ og under dens kvister fødte alle markens ville dyr sine unger,+ og i dens skygge bodde alle de folkerike nasjonene. 7 Og den ble vakker i sin storhet,+ i sitt bladverks lengde, for dens rotsystem viste seg å være over mange vann. 8 Andre sedrer i Guds hage*+ kunne ikke måle seg med den. Einertrær hadde ingen likhet med den hva dens grener angikk. Og platantrær viste seg ikke å være lik den når det gjaldt kvister. Ikke noe annet tre i Guds hage lignet den i dens skjønnhet.+ 9 Vakker gjorde jeg den med dens veldige bladverk,+ og alle de andre av Edens* trær som var i den sanne Guds* hage, misunte den stadig.’+
10 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi du* ble høy av vekst, slik at den strakte sin topp helt opp blant skyene*+ og dens hjerte opphøyde seg på grunn av dens høyde,+ 11 så skal jeg gi den i nasjonenes voldsherres hånd.+ Han skal med sikkerhet gå til handling mot den. I overensstemmelse med dens ondskap vil jeg drive den ut.+ 12 Og fremmede, nasjonenes tyranner, skal hogge den ned, og folk skal forlate den på fjellene; og i alle dalene skal dens bladverk sannelig falle, og dens kvister skal bli brukket i alle jordens bekkefar.+ Og fra dens skygge skal alle jordens folk stige ned, og de skal forlate den.+ 13 På dens falne stamme skal alle himmelens flygende skapninger bo, og på dens kvister skal alle markens ville dyr visselig være,+ 14 for at ingen av de trærne som står ved vann, skal bli høye av vekst eller strekke sine topper helt opp blant skyene, og for at ingen som drikker vann, skal stå opp mot dem i sin høyde, for de skal sannelig alle sammen bli overgitt til døden,+ til landet der nede,+ midt iblant menneskesønnene,* til dem som farer ned i gravens dyp.’
15 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’På den dagen da den farer ned til Sjẹol, skal jeg visselig forårsake sorg.+ For dens skyld vil jeg dekke til vanndypet, så jeg kan holde igjen dets strømmer, og så de mange vann kan bli holdt tilbake; og for dens skyld skal jeg formørke Libanon, og for dens skyld skal alle markens trær svinne bort. 16 Ved lyden av dens fall skal jeg sannelig få nasjoner til å riste, når jeg fører den ned til Sjẹol sammen med dem som farer ned i gravens dyp,+ og i landet der nede skal alle Edens* trær+ bli trøstet,+ de ypperste og beste på Libanon, alle de som drikker vann. 17 Sammen med ham har de også selv fart ned til Sjẹol,*+ til dem som er drept med sverdet, og dem som i egenskap av hans ætt* har bodd i hans skygge midt iblant nasjoner.’+
18 ’Hvem er du altså blitt lik i herlighet+ og storhet blant Edens trær?+ Men du skal visselig bli ført ned sammen med Edens* trær til landet der nede.+ Midt iblant de uomskårne skal du legge deg, sammen med dem som er drept med sverdet. Dette er farao og hele hans folkemengde,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
32 Og videre skjedde det i det tolvte året, i den tolvte måneden, på den første dagen i måneden, at Jehovas ord kom til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, stem i en klagesang om farao, Egypts konge, og du skal si til ham: ’Som en ungløve med manke blant nasjonene er du blitt brakt til taushet.+
Og du har vært som sjøuhyret i havene,+ og du fosset stadig fram* i dine elver* og fortsatte å grumse til vannmassene med dine føtter og å skitne til deres elver.’
3 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Jeg vil også bre ut mitt nett over deg+ ved hjelp av en samling av mange folk, og de* skal visselig dra deg opp i min slepenot.+ 4 Og jeg skal forlate deg på land. På markens overflate skal jeg kaste deg.+ Og på deg vil jeg la alle himmelens flygende skapninger holde til, og med deg vil jeg mette de ville dyrene på hele jorden.+ 5 Og jeg vil legge ditt kjøtt på fjellene og fylle dalene med avfallet* fra deg.+ 6 Og jeg vil la landet drikke det som flyter fra deg, drikke av ditt blod,+ på fjellene; og bekkefar skal bli fylt av deg.’
7 ’Og når du blir utslokket, vil jeg tildekke himlene og formørke deres stjerner. Solen skal jeg tildekke med skyer, og månen skal ikke la sitt lys skinne.+ 8 Alle de lysende lyskilder i himlene — jeg skal formørke dem for din skyld, og jeg vil legge mørke over ditt land,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
9 ’Og jeg vil krenke mange folks hjerte når jeg fører fangene* fra deg ut blant nasjonene til land som du ikke har kjent.+ 10 Og jeg skal i sannhet få mange folk til å bli redselslagne for din skyld,+ og deres konger skal gyse i forferdelse over deg når jeg svinger mitt sverd for deres ansikter,+ og de skal sannelig skjelve hvert øyeblikk, hver for sin egen sjel, den dagen du faller.’+
11 For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Babylons konges sverd — det skal komme over deg.+ 12 For veldige menns sverd skal jeg la din folkemengde falle; nasjonenes tyranner er de alle;+ og de kommer i sannhet til å herje Egypts stolthet, og hele hennes folkemengde skal bli tilintetgjort.+ 13 Og jeg vil utrydde alle hennes husdyr fra stedene ved mange vann,+ og et menneskes fot skal ikke mer grumse dem til,+ og et husdyrs hover* skal heller ikke grumse dem til.’
14 ’På den tiden skal jeg la deres vann bli klare, og deres elver skal jeg la flyte som olje,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
15 ’Når jeg gjør Egypts land til en ødslig ødemark og landet blir lagt øde, tømt for det som fyller det,+ når jeg slår ned alle innbyggerne i det, da skal de sannelig kjenne at jeg er Jehova.+
16 Dette er en klagesang, og folk kommer visselig til å synge den klagende. Selv nasjonenes døtre kommer til å synge den klagende; over Egypt og over hele dets folkemengde kommer de til å synge den klagende,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
17 Og videre skjedde det i det tolvte året,* på den femtende dagen i måneden, at Jehovas ord kom til meg, og det lød: 18 «Menneskesønn, hold klage over Egypts folkemengde og før den ned,+ henne og majestetiske nasjoners døtre, til landet der nede,+ sammen med dem som farer ned i gravens dyp.+
19 ’Hvem er du fagrere enn?+ Far ned, og du skal legges hos de uomskårne!’+
20 ’Midt iblant dem som er drept med sverdet, skal de falle.+ Til et sverd er hun blitt overgitt. SLEP henne og alle hennes skarer bort.
21 De fremste av de veldige menn skal tale fra Sjẹols midte til ham og hans hjelpere.+ De kommer sannelig til å fare ned;+ de skal legge seg som de uomskårne, drept med sverdet. 22 Det er der Assyria og hele hennes forsamling er.+ Hans gravsteder er rundt omkring ham. De er alle sammen drept, disse som falt for sverdet.+ 23 For hennes gravsteder er blitt lagt i de innerste delene av en dyp grop,+ og hennes forsamling viser seg å være rundt omkring hennes grav, alle sammen drept, falt for sverdet, fordi de hadde vakt skrekk i de levendes land.
24 Der er Ẹlam+ og hele hennes folkemengde rundt omkring hennes grav, alle sammen drept, disse som falt for sverdet, de som har fart uomskåret ned til landet der nede, disse som har vakt skrekk for seg i de levendes land; og de skal bære sin ydmykelse sammen med dem som farer ned i gravens dyp.+ 25 Midt iblant drepte har de satt en seng+ til henne blant hele hennes folkemengde. Hennes gravsteder er rundt omkring den. De er alle sammen uomskårne, drept med sverdet,+ fordi skrekk for dem ble vakt i de levendes land; og de skal bære sin ydmykelse sammen med dem som farer ned i gravens dyp. Midt iblant drepte er han* blitt lagt.
26 Det er der Mẹsjek+ og Tụbal+ og hele hennes folkemengde er. Hennes gravsteder er rundt omkring ham. De er alle sammen uomskårne, gjennomboret av sverdet, fordi de har vakt skrekk for seg i de levendes land. 27 Og kommer de ikke* til å legge seg hos veldige menn,+ som er falt av de uomskårne, de som har fart ned til Sjẹol med sine krigsvåpen? Og en skal legge deres sverd under deres hoder, og deres misgjerninger skal komme over deres ben,+ fordi veldige menn var en skrekk i de levendes land.+ 28 Og du* — midt iblant uomskårne skal du bli knust, og du skal legge deg hos dem som er drept med sverdet.
29 Det er der Ẹdom,+ hennes konger og alle hennes høvdinger er, de som i sin velde ble lagt hos dem som er drept med sverdet;+ de selv skal legge seg hos de uomskårne+ og hos dem som farer ned i gravens dyp.
30 Det er der høvdingene fra nord er, alle sammen, og alle sidonerne,+ som har fart ned sammen med de drepte, skrekkinnjagende som de var på grunn av sin velde — skamfulle. Og de skal legge seg uomskåret hos dem som er drept med sverdet, og de skal bære sin ydmykelse sammen med dem som farer ned i gravens dyp.+
31 Det er disse farao kommer til å se, og han skal visselig bli trøstet over hele sin folkemengde.+ Farao og hele hans militære styrke skal bli slike som er drept med sverdet,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
32 ’For han* har vakt skrekk for seg* i de levendes land,+ og han skal legges midt iblant de uomskårne, hos dem som er drept med sverdet, ja farao og hele hans folkemengde,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
33 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, tal til ditt folks sønner,+ og du skal si til dem:
’Dersom jeg lar et sverd komme over et land,+ og landets folk,* alle som én, tar en mann* og setter ham til vaktmann+ for seg* 3 og han virkelig ser sverdet komme over landet og blåser i hornet* og advarer folket,+ 4 og den som hører det, virkelig hører lyden av hornet, men slett ikke lar seg advare+ og et sverd kommer og tar ham bort, da skal hans blod komme over hans eget hode.+ 5 Han hørte lyden av hornet, men han lot seg ikke advare. Hans blod skal komme over ham selv. Men hadde han latt seg advare, ville hans sjel* ha unnsluppet.+
6 Hva nå vaktmannen angår: Dersom han ser sverdet komme og han ikke blåser i hornet+ og folket ikke får noen advarsel og et sverd kommer og tar en sjel bort fra dem — for sin egen misgjerning skal den bli tatt bort,+ men dens blod skal jeg kreve tilbake av vaktmannens* hånd.’+
7 Og du, menneskesønn, til vaktmann har jeg gjort deg for Israels hus,+ og fra min munn skal du høre ordet, og du skal advare dem fra meg.+ 8 Når jeg sier til den onde: ’Du onde, du skal visselig dø!’,+ men du ikke taler rett ut for å advare den onde mot hans vei,+ da skal han, som en som er ond, dø i sin egen misgjerning,+ men hans blod skal jeg kreve tilbake av din hånd. 9 Men dersom du virkelig advarer den onde mot hans vei, for at han skal vende om fra den, men han slett ikke vender om fra sin vei, da skal han dø i sin egen misgjerning,+ mens du selv med sikkerhet skal utfri din sjel.*+
10 Og du, menneskesønn, si til Israels hus: ’Slik har dere sagt: «Når våre opprør og våre synder er over oss og vi råtner bort i dem,+ hvordan skal vi da bli i live?»’+ 11 Si til dem: ’«Så sant jeg lever,» lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, «jeg finner ikke behag i den ondes død,+ men i at den onde vender om+ fra sin vei og virkelig blir i live.+ Vend om, vend om fra DERES onde veier,+ for hvorfor skulle dere dø, Israels hus?»’+
12 Og du, menneskesønn, si til ditt folks sønner: ’Den rettferdiges rettferdighet, den kommer ikke til å utfri ham på den dagen da han gjør opprør.+ Og når det gjelder den ondes ondskap, så kommer han ikke til å bli brakt til å snuble på grunn av den på den dagen da han vender om fra sin ondskap.+ Og den som eier rettferdighet, vil ikke kunne bli i live på grunn av den på den dagen da han synder.+ 13 Når jeg sier til den rettferdige: «Du skal visselig bli i live», og han setter sin lit til sin egen rettferdighet og gjør urett,+ da skal ingen av hans rettferdige gjerninger bli husket, men for den urett som han har gjort — for den skal han dø.+
14 Og når jeg sier til den onde: «Du skal visselig dø»,+ og han virkelig vender om fra sin synd+ og øver rett og rettferdighet+ 15 og den onde gir pant tilbake,+ betaler tilbake de ting som er røvet,+ og virkelig vandrer etter livets forskrifter ved ikke å gjøre urett,+ da skal han visselig bli i live.+ Han skal ikke dø. 16 Ingen av de synder som han har syndet med, skal bli husket og holdt imot ham.+ Rett og rettferdighet har han øvd. Han skal visselig bli i live.’+
17 Og ditt folks sønner har sagt: ’Jehovas* vei er ikke rett avpasset’,+ men det er deres vei som ikke er rett avpasset.
18 Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og likefram gjør urett, da skal han dø på grunn av dette.+ 19 Og når den onde vender om fra sin ondskap og virkelig øver rett og rettferdighet — på grunn av dette skal han bli i live.+
20 Og dere har sagt: ’Jehovas* vei er ikke rett avpasset.’+ Enhver etter hans veier, slik skal jeg dømme dere,+ Israels hus.»
21 Omsider skjedde det, i det tolvte året av vår landflyktighet, i den tiende måneden, på den femte dagen i måneden, at den unnslupne* fra Jerusalem kom til meg+ og sa: «Byen er blitt slått!»+
22 Nå var Jehovas hånd kommet over meg kvelden før den unnslupne kom,+ og Han tok til å åpne min munn før denne kom til meg om morgenen, og min munn var åpnet, og jeg var ikke lenger stum.+
23 Og Jehovas ord begynte å komme til meg, og det lød: 24 «Menneskesønn, innbyggerne på disse herjede stedene+ sier om Israels jord: ’Abraham var bare én, og likevel tok han landet i eie.+ Og vi er mange; til oss er landet blitt gitt som en eiendom.’+
25 Si derfor til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Kjøtt med blodet i* fortsetter dere å spise,+ og DERES øyne løfter dere stadig til DERES skitne avguder,+ og blod fortsetter dere å utøse.+ Skulle så dere eie landet?+ 26 Dere har stolt* på DERES sverd.+ Dere* har gjort noe vederstyggelig,+ og dere har hver især besmittet DERES nestes hustru.+ Skulle så dere eie landet?»’+
27 Dette er hva du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Så sant jeg lever, sannelig, de som er på de herjede stedene — for sverdet skal de falle;+ og den som er på markens overflate — til villdyret skal jeg visselig gi ham som føde;+ og de som er i borgene og i hulene+ — av pesten skal de dø. 28 Og jeg skal virkelig gjøre landet til en ødslig ødemark,+ ja til et øde sted, og det skal bli gjort ende på dets styrkes stolthet,+ og fjellene i Israel skal bli lagt øde,+ slik at ingen ferdes der. 29 Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg gjør landet til en ødslig ødemark,+ ja til et øde sted, på grunn av alle de vederstyggeligheter som de har gjort.»’+
30 Og du, menneskesønn, ditt folks sønner taler med hverandre om deg ved veggene og i inngangene til husene,+ og den ene har talt med den andre, hver med sin bror, og sagt: ’Jeg ber dere, kom og hør hva det er for et ord som utgår fra Jehova.’+ 31 Og de skal komme inn til deg, slik folk kommer inn, og sitte framfor deg som mitt folk;+ og de skal så visst høre dine ord, men de kommer ikke til å gjøre etter dem,+ for med sin munn gir de uttrykk for vellystige begjær, og etter deres urette vinning går deres hjerte.+ 32 Og se, du er for dem som en sang om sanselig kjærlighet, lik en som har en vakker røst og spiller godt på et strengeinstrument.+ Og de skal så visst høre dine ord, men det er ingen som gjør etter dem.+ 33 Og når det går i oppfyllelse — se, det skal gå i oppfyllelse+ — da skal de sannelig erkjenne at en profet har vært midt iblant dem.»+
34 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, profetér mot Israels hyrder. Profetér, og du skal si til dem, til hyrdene: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Ve Israels hyrder,+ som er blitt slike som før seg selv!*+ Er det ikke hjorden hyrdene burde fø?+ 3 Fettet spiser dere,+ og med ullen kler dere dere selv. Det fete+ dyret slakter dere.+ Dere før ikke hjorden.* 4 De svake har dere ikke styrket,+ og den syke har dere ikke helbredet, og den som har brukket noe, har dere ikke forbundet, og den bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og den bortkomne* har dere ikke søkt etter,+ men med hardhet har dere rådd over dem, ja tyrannisk.+ 5 Og de ble etter hvert spredt fordi det ikke fantes noen hyrde,+ slik at de ble til føde for hvert vilt dyr på marken, og de ble stadig spredt.+ 6 Mine sauer* fortsatte å gå seg vill på alle fjellene og på hver høy ås;+ og på hele jordens overflate ble mine sauer+ spredt, og det var ingen som lette etter dem, og ingen som søkte etter dem.
7 Derfor, dere hyrder, hør Jehovas ord: 8 ’«Så sant jeg lever,» lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, «sannelig, fordi mine sauer ble til rov og mine sauer stadig ble til føde for hvert vilt dyr på marken, fordi det ikke fantes noen hyrde og mine hyrder ikke lette etter mine sauer, men hyrdene fortsatte å fø seg selv+ og unnlot å fø mine sauer»’, 9 derfor, dere hyrder, hør Jehovas ord. 10 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, jeg er imot hyrdene,+ og jeg skal visselig kreve mine sauer tilbake av deres hånd og få dem til å slutte med å fø* mine sauer,+ og hyrdene skal ikke lenger fø seg selv;+ og jeg vil utfri mine sauer av deres munn, og de skal ikke bli til føde for dem.’»+
11 For dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Her er jeg, jeg selv, og jeg vil lete etter mine sauer og dra omsorg for dem.+ 12 I likhet med den omsorg som blir vist av en som før sin flokk+ den dagen han befinner seg midt iblant sine sauer som er blitt spredt vidt omkring,+ slik skal jeg dra omsorg for mine sauer; og jeg vil utfri dem fra alle de steder som de ble spredt til den dagen da det var skyer og tykt mørke.+ 13 Og jeg vil føre dem ut+ fra folkene og samle dem fra landene og føre dem inn på deres jord+ og fø dem på fjellene i Israel, ved bekkefarene og ved alle landets bosteder.+ 14 På en god beitemark skal jeg fø dem, og på de høye fjellene i Israel skal deres tilholdssted være.+ Der skal de legge seg ned på et godt tilholdssted,+ og på en fet beitemark skal de beite på fjellene i Israel.»
15 «Jeg skal selv fø mine sauer,*+ og jeg skal selv la dem legge seg ned,»+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 16 «Den bortkomne* skal jeg lete etter,+ og den bortdrevne skal jeg føre tilbake, og den som har brukket noe, skal jeg forbinde, og den syke skal jeg styrke, men den fete+ og den sterke skal jeg tilintetgjøre. Jeg skal fø denne* med dom.»*+
17 Og når det gjelder dere, mine sauer, så er dette hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg dømmer mellom sau og sau,* mellom værene og bukkene.+ 18 Er det en så liten ting for dere at dere beiter på den aller beste beitemarken,*+ mens dere tråkker ned resten av DERES beitemarker med føttene, og at dere drikker av de klare vann,* mens dere skitner til dem som er igjen, ved å trampe med føttene? 19 Og mine sauer, skulle de beite på den beitemark som er blitt tråkket ned av DERES føtter, og skulle de drikke av det vannet som er blitt tilskitnet ved trampingen av DERES føtter?»
20 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til dem: «Her er jeg, jeg selv, og jeg skal visselig dømme mellom en fet sau* og en mager sau, 21 fordi dere stadig skubbet med side og med skulder og stadig stanget alle de svake med DERES horn, inntil dere hadde spredt dem og drevet dem ut.+ 22 Og jeg vil frelse mine sauer,* og de skal ikke mer bli til rov;+ og jeg vil dømme mellom sau og sau.* 23 Og jeg vil oppreise én hyrde+ over dem, og han skal fø* dem, nemlig min tjener David.+ Han skal fø dem, og han skal bli deres hyrde.+ 24 Og jeg, Jehova, vil bli deres Gud,*+ og min tjener David skal bli høvding* midt iblant dem.+ Jeg, Jehova, har talt.
25 Og jeg vil slutte* en fredspakt med dem,+ og jeg skal visselig fjerne det farlige villdyret fra landet,+ og de skal i sannhet bo trygt i ødemarken og sove i skogene.+ 26 Og jeg vil gjøre dem og min høydes omgivelser til en velsignelse,+ og jeg vil la øsregnet strømme ned til sin tid. Velsignelsens øsregn skal det vise seg å være.+ 27 Og treet på marken skal gi sin frukt,+ og landet selv skal gi sin grøde,+ og de skal i sannhet være på sin jord i trygghet.+ Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg bryter stengene på deres åk+ og jeg har utfridd dem av hånden på dem som brukte dem som slaver.+ 28 Og de skal ikke mer bli til rov for nasjonene;+ og jordens ville dyr skal ikke fortære dem, men de skal virkelig bo trygt, uten at noen får dem til å skjelve.+
29 Og jeg vil opprette en plantning for dem, en som gir dem et navn,*+ og de skal ikke mer bli slike som rives bort av hungersnød i landet,+ og de skal ikke lenger bære ydmykelsen fra nasjonene.+ 30 ’Og de skal sannelig kjenne at jeg, Jehova deres Gud, er med dem,+ og at de er mitt folk, Israels hus,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»’+
31 ’Og dere,* mine sauer,*+ sauene som jeg fører på beite, dere* er mennesker av jord.* Jeg er DERES Gud,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
35 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn, vend ditt ansikt+ mot Sẹ’irs fjellområde+ og profetér mot det.+ 3 Og du skal si til det: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg er imot deg, du Sẹ’irs fjellområde,+ og jeg vil rekke ut min hånd mot deg+ og gjøre deg til en ødslig ødemark, ja til et øde sted.+ 4 Dine byer skal jeg gjøre til et herjet sted, og du selv skal bli til en ødslig ødemark;+ og du skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ 5 fordi det viste seg at du nærte et fiendskap+ som varer til uavgrenset tid, og du fortsatte å overgi Israels sønner i sverdets vold*+ i deres ulykkes tid,+ i deres endelige misgjernings tid.»’*+
6 ’Derfor, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’fordi det var for blod jeg beredte deg, så er det blod som skal forfølge deg.+ Sannelig, blod hatet du, og blod skal* forfølge deg.+ 7 Og jeg skal visselig gjøre Sẹ’irs fjellområde til en ødslig ødemark, ja til et øde sted,+ og jeg vil avskjære derfra den som drar igjennom, og den som vender tilbake.+ 8 Og jeg vil fylle fjellene der med dets drepte; på dine høyder og i dine daler og i alle dine bekkefar — der skal de som er drept med sverd, falle.+ 9 Til ødslige ødemarker til uavgrenset tid skal jeg gjøre deg, og dine byer skal ikke være bebodd;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’+
10 Fordi du sa: ’Disse to nasjonene og disse to landene — de skal bli mine, og vi skal visselig ta hvert land i eie’,+ enda Jehova selv var akkurat der,+ 11 ’derfor, så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’vil jeg også handle i samsvar med din vrede og i samsvar med din skinnsyke, som du har gitt uttrykk for som følge av dine hatefulle følelser mot dem;+ og jeg vil gjøre meg kjent blant dem* når jeg dømmer deg.+ 12 Og du skal sannelig kjenne at jeg, Jehova, har hørt alle de respektløse ting som du har sagt om Israels fjell,+ idet du sa: «De* er blitt lagt øde. Til oss er de blitt gitt som føde.»+ 13 Og dere fortsatte å være store i munnen mot meg,+ og dere har brukt mange ord mot meg.+ Jeg har selv hørt dem.’+
14 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Samtidig som hele jorden fryder seg, skal jeg gjøre deg til en ødslig ødemark. 15 Liksom du frydet deg over Israels hus’ arv fordi den ble lagt øde, skal jeg gjøre det samme med deg.+ Til en ødslig ødemark skal du bli, du Sẹ’irs fjellområde, ja hele Ẹdom, alt sammen;+ og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»+
36 «Og du, menneskesønn, profetér om Israels fjell, og du skal si: ’Dere Israels fjell,+ hør Jehovas ord. 2 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Fordi fienden har sagt mot dere:+ ’Ha! Selv offerhaugene* fra gammel tid+ — som en eiendom er det blitt vårt!’»’+
3 Profetér derfor, og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Fordi, ja fordi de har ødelagt+ og glefset etter dere fra alle sider,+ for at dere skulle bli en eiendom for dem som er igjen av nasjonene,+ og fordi de stadig snakker om dere med tungen+ og dere får dårlig omtale blant folk,+ 4 derfor, dere Israels fjell,+ hør Den Suverene Herre Jehovas ord! Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til fjellene og til høydene, til bekkefarene og til dalene og til de herjede stedene som ble lagt øde,+ og til de forlatte byene som er blitt til rov og til spott for dem som er igjen av de nasjoner som er rundt omkring;+ 5 derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Sannelig, i min nidkjærhets ild vil jeg tale+ mot dem som er igjen av nasjonene, og mot hele Ẹdom,+ de som har gitt mitt land til seg selv som en eiendom med hele hjertets fryd,+ med forakt i sjelen,+ på grunn av dets beitemark og for å plyndre.’»’+
6 Profetér derfor om Israels jord, og du skal si til fjellene og til høydene, til bekkefarene og til dalene: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg selv må tale i min nidkjærhet og i min voldsomme harme, fordi dere har båret ydmykelse fra nasjonene.»’+
7 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Jeg selv har løftet min hånd og avlagt ed+ på at de nasjoner som er rundt omkring dere — de skal selv bære sin egen ydmykelse.+ 8 Og dere, Israels fjell — DERES grener skal dere la skyte fram, og DERES frukt skal dere bære for mitt folk Israel,+ for de har nærmet seg og skal snart komme inn.+ 9 For se, jeg er velvillig stemt mot dere, og jeg skal i sannhet vende meg til dere,+ og dere skal virkelig bli dyrket og tilsådd.+ 10 Og jeg vil gjøre menneskene* tallrike på dere, hele Israels hus, det hele,+ og byene skal bli bebodd,+ og de herjede stedene skal bli gjenoppbygd.+ 11 Ja, jeg vil gjøre mennesker og dyr tallrike på dere,+ og de skal visselig bli tallrike og fruktbare, og jeg skal i sannhet la dere bli bebodd, slik dere var tidligere,+ og jeg vil gjøre mer godt enn i DERES første tilstand;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.+ 12 Og på dere vil jeg la mennesker vandre, ja mitt folk Israel, og de skal ta dere* i eie,+ og dere skal bli en arvelodd for dem,+ og dere skal aldri mer berøve+ dem barna.’»
13 «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi det er noen som sier til dere: «Et land som fortærer* mennesker, det er det du er, og et som berøver dine nasjoner barna, det er det du er blitt»’,+ 14 ’derfor skal du ikke mer fortære mennesker,+ og dine nasjoner skal du ikke mer berøve barna,’*+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 15 ’Og jeg skal ikke la det bli hørt noen ytterligere ydmykende tale fra nasjonene om deg,+ og hån fra folkene skal du ikke mer bære,+ og dine nasjoner skal du ikke mer få til å snuble,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
16 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 17 «Menneskesønn, Israels hus bodde på sin jord, og de fortsatte å gjøre den uren ved sin vei og ved sine gjerninger.+ Som menstruasjonsurenhet er deres vei blitt framfor meg.+ 18 Og jeg tok til å utøse min voldsomme harme over dem på grunn av det blod som de hadde utøst over landet,+ det landet som de hadde gjort urent med sine skitne avguder.+ 19 Og jeg gikk i gang med å spre dem blant nasjonene, slik at de ble strødd ut blant landene.+ Etter deres vei og etter deres gjerninger dømte jeg dem.+ 20 Så kom de* til de nasjonene som de nå kom til, og folk* begynte å vanhellige mitt hellige navn+ ved å si om dem: ’Dette er Jehovas folk, og fra hans land har de dratt ut.’+ 21 Og jeg skal ha medynk med mitt hellige navn, som Israels hus har vanhelliget blant de nasjonene som de har kommet til.»+
22 «Si derfor til Israels hus: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Det er ikke for DERES skyld jeg gjør det, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de nasjonene som dere har kommet til.»’+ 23 ’Og jeg skal i sannhet hellige* mitt store navn,+ som ble vanhelliget blant nasjonene, det som dere vanhelliget midt iblant dem; og nasjonene skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’når jeg blir helliget blant dere for øynene på dem.+ 24 Og jeg vil ta dere ut fra nasjonene og samle dere fra alle landene og føre dere inn på DERES egen jord.+ 25 Og jeg vil stenke rent vann på dere, og dere skal bli rene;+ fra alle DERES urenheter+ og fra alle DERES skitne avguder skal jeg rense dere.+ 26 Og jeg vil gi dere et nytt hjerte,+ og en ny ånd skal jeg legge i DERES indre,+ og jeg vil ta bort steinhjertet fra DERES kjød og gi dere et kjøtthjerte.+ 27 Og min ånd skal jeg legge i DERES indre,+ og jeg vil handle slik at dere vandrer etter mine forordninger+ og retter dere etter mine rettslige avgjørelser og virkelig følger dem.+ 28 Og dere skal visselig bo i det landet som jeg gav DERES forfedre,+ og dere skal bli mitt folk, og jeg skal bli DERES Gud.’*+
29 ’Og jeg vil frelse dere fra alle DERES urenheter+ og rope til kornet og sørge for en overflod av det, og jeg skal ikke la noen hungersnød komme over dere.+ 30 Og jeg skal i sannhet sørge for en overflod av treets frukt og markens grøde, for at dere ikke mer skal ta imot hån blant nasjonene på grunn av hungersnød.+ 31 Og dere skal sannelig huske DERES onde veier og DERES gjerninger som ikke var gode,+ og dere skal visselig føle vemmelse ved DERES egen person på grunn av DERES misgjerninger og på grunn av DERES vederstyggeligheter.+ 32 Det er ikke for DERES skyld jeg gjør dette,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’det skal dere vite. Skam dere og føl ydmykelse på grunn av DERES veier, Israels hus.’+
33 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Den dagen jeg renser dere for alle DERES misgjerninger, vil jeg også la byene bli bebodd,+ og de herjede stedene skal bli gjenoppbygd.+ 34 Og det øde landet skal bli dyrket, enda det var blitt en ødslig ødemark for øynene på enhver som gikk forbi.+ 35 Og folk skal i sannhet si: «Det landet der borte som var lagt øde, er blitt som Edens hage,*+ og byene som lå øde, og som var ødelagt og revet ned, er befestet; de er blitt bebodd.»+ 36 Og de nasjoner som blir tilbake rundt omkring dere, skal sannelig erkjenne at jeg, Jehova, har bygd opp de ting som var revet ned;+ jeg har beplantet det som var lagt øde. Jeg, Jehova, har talt, og jeg har gjort det.’+
37 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’For dette skal jeg fortsatt la meg søke av Israels hus, for at jeg skal gjøre det for dem:+ Jeg skal gjøre dem tallrike som en hjord av mennesker.*+ 38 Som en hjord av hellige personer, som Jerusalems hjord i hennes festtider,+ slik skal de byene som lå øde, bli fulle av en hjord av mennesker;+ og folk skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»
37 Jehovas hånd viste seg å være over meg,+ slik at han førte meg av sted i Jehovas ånd*+ og satte meg ned midt på dalsletten, og den var full av ben.+ 2 Og han lot meg gå forbi dem, hele veien rundt, og se, det var svært mange på dalslettens overflate, og se, de var meget tørre.+ 3 Og han begynte å si til meg: «Menneskesønn, kan disse ben bli levende?» Til det sa jeg: «Suverene Herre Jehova, du vet det.»+ 4 Og han sa videre til meg: «Profetér over disse ben, og du skal si til dem: ’Dere tørre ben, hør Jehovas ord:
5 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt til disse ben: «Se, jeg lar det komme pust* i dere, og dere skal bli levende.+ 6 Og jeg vil sette sener på dere og la det komme kjøtt på dere, og jeg vil trekke hud over dere og inngi pust i dere, og dere skal bli levende;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»’»+
7 Og jeg profeterte slik som jeg hadde fått befaling om.+ Og det begynte å komme en lyd så snart jeg profeterte, og se, det hørtes en rasling, og benene begynte å nærme seg, ben til sitt ben. 8 Og jeg så, og se, det kom sener og kjøtt på dem, og utenpå ble det litt etter litt trukket hud over dem. Men noen pust var det ikke i dem.
9 Og han sa videre til meg: «Profetér for vinden.* Profetér, menneskesønn, og du skal si til vinden: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Kom, du vind, fra de fire vinder, og blås på disse drepte,+ så de kan bli levende.»’»+
10 Og jeg profeterte slik som han hadde befalt meg, og det kom etter hvert pust i dem, og de begynte å leve og stå på sine føtter,+ en meget, meget stor militær styrke.
11 Og han sa videre til meg: «Menneskesønn, disse ben er hele Israels hus.+ Se, de sier: ’Våre ben er blitt tørre, og vårt håp er gått til grunne.+ Vi er blitt atskilt og overlatt til oss selv.’ 12 Profetér derfor, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg åpner DERES gravsteder,+ og jeg vil føre dere opp fra DERES gravsteder, mitt folk, og føre dere inn på Israels jord.+ 13 Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg åpner DERES gravsteder, og når jeg fører dere opp fra DERES gravsteder, mitt folk.»’+ 14 ’Og jeg vil legge min ånd* i dere, og dere skal bli levende,+ og jeg vil la dere bosette dere på DERES jord, og dere skal sannelig erkjenne at jeg, Jehova, har talt og har gjort det,’ lyder Jehovas utsagn.»+
15 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 16 «Og du, menneskesønn, ta deg en stav+ og skriv på den: ’For Juda og for Israels sønner, hans partnere.’*+ Og ta en annen stav og skriv på den: ’For Josef, Ẹfraims stav,+ og hele Israels hus, hans partnere.’+ 17 Og la dem nærme seg hverandre og bli til én stav for deg, og de skal virkelig bli til bare én i din hånd.+ 18 Og når ditt folks sønner begynner å si til deg: ’Skal du ikke fortelle oss hva disse ting betyr for deg?’,+ 19 så tal til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg tar Josefs stav, som er i Ẹfraims hånd, og Israels stammer, hans partnere, og jeg vil legge dem på den, det vil si på* Judas stav, og jeg skal virkelig gjøre dem til én stav,+ og de skal bli til ett i min hånd.»’ 20 Og stavene som du skriver på, skal være i din hånd for deres øyne.+
21 Og tal til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg tar Israels sønner ut fra de nasjonene som de har dratt bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem inn på deres jord.+ 22 Og jeg skal virkelig gjøre dem til én nasjon i landet,+ på Israels fjell, og én konge skal de alle ha til konge,+ og de skal ikke lenger fortsette å være to nasjoner, og de skal ikke lenger være delt i to riker.+ 23 Og de skal ikke lenger gjøre seg urene med sine skitne avguder og med sine avskyeligheter og med alle sine overtredelser;+ og jeg skal visselig frelse dem fra alle deres bosteder* hvor de har syndet, og jeg vil rense dem,+ og de skal bli mitt folk, og jeg skal bli deres Gud.*+
24 Og min tjener David skal være konge over dem,+ og én hyrde skal de alle ha;+ og etter mine rettslige avgjørelser skal de vandre,+ og mine forskrifter skal de overholde,+ og de skal sannelig følge dem.+ 25 Og de skal virkelig bo i det landet som jeg gav til min tjener, til Jakob, det som DERES forfedre bodde i,+ og de skal i sannhet bo i det,+ de og deres sønner og deres sønners sønner til uavgrenset tid,+ og min tjener David skal være deres høvding* til uavgrenset tid.+
26 Og jeg vil slutte en fredspakt med dem;+ en pakt som varer til uavgrenset tid, skal det være med dem.+ Og jeg vil gi dem et sted og gjøre dem tallrike+ og sette min helligdom midt iblant dem til uavgrenset tid.+ 27 Og min bolig skal i sannhet vise seg å være over dem,+ og jeg skal visselig bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.+ 28 Og nasjonene skal sannelig erkjenne at jeg, Jehova,+ helliger Israel, når min helligdom viser seg å være midt iblant dem til uavgrenset tid.»’»+
38 Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 2 «Menneskesønn,+ vend ditt ansikt mot Gog av Mạgogs land,*+ den øverste høvding* over Mẹsjek+ og Tụbal,+ og profetér mot ham. 3 Og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg er imot deg, Gog, du øverste høvding over Mẹsjek og Tụbal. 4 Og jeg skal visselig vende deg om og sette kroker i dine kjever+ og føre deg ut med hele din militære styrke,+ hester og hestfolk, alle sammen kledd med fullkommen smak,+ en tallrik forsamling, med stort skjold og lite skjold, og alle sammen håndterer de sverd;+ 5 Persia,+ Etiopia*+ og Put+ er med dem, alle sammen med lite skjold og hjelm; 6 Gọmer+ og alle dets skarer, Togạrmas+ hus, fra de fjerneste områder i nord, og alle dets skarer, mange folkeslag er med deg.+
7 Vær klar og gjør deg rede, du og hele din forsamling,+ de som er samlet ved din side, og du skal bli deres vakt.
8 Etter mange dager vil oppmerksomheten bli rettet mot deg. I årenes siste del skal du komme til et land+ med et folk som er ført tilbake fra sverdet, samlet fra mange folk,+ til Israels fjell, som stadig har vist seg å være et herjet sted, ja til et land* som er blitt ført ut fra folkene, et hvor de har bodd trygt, alle sammen.+ 9 Og du skal med sikkerhet dra opp. Som et uvær skal du komme.+ Lik skyer som dekker landet, skal du bli,+ du og alle dine skarer og mange folk med deg.»’
10 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Og det skal skje på den dagen at ting vil stige opp i ditt hjerte,+ og du kommer visselig til å tenke ut en skadelig plan;+ 11 og du skal si: «Jeg skal dra opp mot landet som er et åpent, landlig område.+ Jeg skal komme mot folk som har ro, som bor trygt, som alle sammen bor uten mur;+ og de har ikke engang bom eller dører.» 12 Det vil være for å ta et stort bytte+ og for å ta mye plyndringsgods, for å vende din hånd mot herjede steder som igjen er bebodd,+ og mot et folk som er samlet sammen fra nasjonene,+ et som samler seg velstand og eiendom,+ de som bor på jordens midtpunkt.*+
13 Sạba+ og Dẹdan+ og kjøpmennene fra Tạrsis+ og alle dets ungløver med manke+ — de kommer til å si til deg: «Er det for å ta et stort bytte du kommer? Er det for å ta mye plyndringsgods du har kalt sammen din forsamling, for å føre bort sølv og gull, for å skaffe deg velstand og eiendom, for å ta et meget stort bytte?»’
14 Profetér derfor, menneskesønn, og du skal si til Gog: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Vil det ikke være slik, på den dagen da mitt folk Israel bor trygt, at du kommer til å vite det?+ 15 Og du skal visselig komme fra ditt sted, fra de fjerneste områder i nord,+ du og mange folkeslag med deg, alle sammen ridende på hester, en stor forsamling, ja en tallrik militær styrke.+ 16 Og du skal med sikkerhet dra opp mot mitt folk Israel, lik skyer som dekker landet.+ I dagenes siste del skal det skje, og jeg skal sannelig føre deg mot mitt land,+ for at nasjonene skal kjenne meg når jeg for deres øyne helliger meg på deg, Gog.»’+
17 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Er du+ den samme som jeg talte om i de tidligere dager ved mine tjenere Israels profeters hånd, de som profeterte i de dagene — årene — om at jeg skulle føre deg mot dem?’+
18 ’Og det skal skje på den dagen, på den dagen da Gog kommer inn på Israels jord,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’at min voldsomme harme vil stige opp i min nese.+ 19 Og i min nidkjærhet,+ i min heftige vredes ild, skal jeg visselig tale.+ Sannelig, på den dagen skal et stort jordskjelv inntreffe på Israels jord.*+ 20 Og på grunn av meg skal havets fisk og himlenes flygende skapninger og markens ville dyr og alt kryp som kryper på jorden, og alle mennesker* som er på jordens overflate, i sannhet skjelve,+ og fjellene skal virkelig bli omstyrtet,+ og de bratte veiene skal sannelig rase ned, og hver mur skal falle til jorden.’
21 ’Og jeg vil kalle fram et sverd mot ham i hele mitt fjellområde,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.+ ’Hver og én kommer til å ha sverdet rettet mot sin egen bror.+ 22 Og jeg vil ha et rettsoppgjør+ med ham, med pest+ og med blod;+ og et flommende skyllregn og haglsteiner,+ ild+ og svovel skal jeg la regne ned over ham og over hans skarer og over de mange folkeslag som kommer til å være med ham.+ 23 Og jeg skal visselig vise min storhet og hellige meg+ og gjøre meg kjent for øynene på mange nasjoner; og de skal sannelig kjenne* at jeg er Jehova.’+
39 Og du, menneskesønn, profetér mot Gog,+ og du skal si: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg er imot deg, Gog, du øverste høvding over Mẹsjek*+ og Tụbal.+ 2 Og jeg vil vende deg om og lede deg fram+ og la deg dra opp fra de fjerneste områder i nord+ og føre deg inn på fjellene i Israel. 3 Og jeg vil slå din bue ut av din venstre hånd, og dine piler skal jeg la falle ut av din høyre hånd. 4 På fjellene i Israel skal du falle,+ du og alle dine skarer og de folkeslag som er med deg. Til rovfugler, fugler med alle vingetyper, og markens ville dyr vil jeg gi deg som føde.»’+
5 ’På markens overflate skal du falle,+ for det er jeg som har talt,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
6 ’Og jeg vil sende ild over Mạgog*+ og over dem som bor trygt på øyene;+ og folk skal sannelig kjenne at jeg er Jehova. 7 Og mitt hellige navn skal jeg gjøre kjent midt iblant mitt folk Israel, og jeg skal ikke mer la mitt hellige navn bli vanhelliget;+ og nasjonene skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ Den Hellige i Israel.’*+
8 ’Se, det skal komme, og det skal bli gjennomført,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. ’Dette er den dagen som jeg har talt om.+ 9 Og innbyggerne i Israels byer skal visselig gå ut og brenne og gjøre opp ild med rustningene og de små skjoldene og de store skjoldene — med buene og med pilene og med håndstavene og med lansene; og med dem skal de i sannhet tenne opp ild+ i sju år. 10 Og de skal ikke bære vedpinner fra marken, og de skal heller ikke samle brensel fra skogene, for med krigsutrustningen skal de tenne opp ild.’
’Og de skal sannelig ta bytte fra dem som tok bytte fra dem,+ og plyndre dem som plyndret dem,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
11 ’Og det skal skje på den dagen at jeg skal gi Gog+ et sted der,* et gravsted i Israel, den dalen som en drar gjennom øst for havet, og den* vil sperre veien for dem som drar igjennom. Og der må de begrave Gog og hele hans hop, og de skal visselig kalle den Gog-hopens dal.*+ 12 Og de som er av Israels hus, må begrave dem for å rense landet, i sju måneder.+ 13 Og alt landets folk må være med på å begrave dem, og det skal sannelig bli til berømmelse for dem den dagen jeg herliggjør meg selv,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
14 ’Og noen menn* skal de skille ut med tanke på en vedvarende tjeneste, og de skal dra gjennom landet, og sammen med dem som drar igjennom,* skal de begrave dem som er blitt latt tilbake på jordens overflate, for å rense den. Inntil sju måneder er til ende, skal de fortsette å lete. 15 Og de som drar gjennom landet, skal dra gjennom det, og skulle noen få se et menneskeben,* da skal han bygge et merke ved siden av det, inntil de som foretar begravingen, har begravet det i Gog-hopens dal.*+ 16 Og byens navn skal også være Hamọna.* Og de må rense landet.’+
17 Og du, menneskesønn, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Si til fuglene med alle vingetyper og til alle markens ville dyr:+ «Samle dere og kom! Kom sammen rundt omkring til mitt slaktoffer som jeg slakter for dere, et stort slaktoffer på fjellene i Israel.+ Og dere skal visselig ete kjøtt og drikke blod.+ 18 Kjøtt av veldige menn skal dere ete,+ og blod av jordens høvdinger skal dere drikke — værer, unge saubukker,+ og geitebukker og unge okser,+ gjøfe fra Bạsjan alle sammen.+ 19 Og dere skal i sannhet ete fett til dere blir mette,+ og drikke blod til dere blir drukne, av mitt slaktoffer som jeg vil slakte for dere.»’
20 ’Og dere skal mettes ved mitt bord med hester og vognstyrere,* veldige menn og alle slags krigere,’* lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.+
21 ’Og jeg vil vise min herlighet blant nasjonene; og alle nasjonene vil måtte se min dom, som jeg har fullbyrdet,+ og min hånd, som jeg har lagt på dem.+ 22 Og de som er av Israels hus, skal sannelig kjenne at jeg er Jehova deres Gud, fra den dagen og framover.+ 23 Og nasjonene skal sannelig kjenne at det var på grunn av sin misgjerning at de, Israels hus, gikk i landflyktighet,+ fordi de handlet troløst mot meg, slik at jeg skjulte mitt ansikt for dem+ og gav dem i deres motstanderes hånd, og de fortsatte å falle, alle sammen, for sverdet.+ 24 Etter deres urenhet og etter deres overtredelser handlet jeg med dem,+ og jeg fortsatte å skjule mitt ansikt for dem.’
25 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Nå skal jeg føre Jakobs fangne tilbake+ og virkelig ha barmhjertighet med hele Israels hus;+ og jeg vil vise mitt hellige navn udelt hengivenhet.+ 26 Og de kommer til å ha båret sin ydmykelse+ og all sin troløshet som de har vist meg,+ når de bor trygt på sin jord+ og ingen får dem til å skjelve.+ 27 Når jeg fører dem tilbake fra folkene og jeg virkelig samler dem fra deres fienders land,+ da vil jeg hellige meg* blant dem for øynene på mange nasjoner.’+
28 ’Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova deres Gud, når jeg sender dem i landflyktighet til nasjonene og virkelig samler dem på deres jord,+ slik at jeg ikke lar noen av dem bli tilbake der lenger.+ 29 Og jeg skal ikke lenger skjule mitt ansikt for dem,+ for jeg vil utøse min ånd over Israels hus,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
40 I det tjuefemte året av vår landflyktighet,+ ved årets begynnelse, på den tiende dagen i måneden, i det fjortende året etter at byen var blitt slått,+ nettopp på den dagen viste Jehovas hånd seg å være over meg,+ slik at han førte meg til det stedet.+ 2 I syner fra Gud* førte han meg til Israels land og satte meg etter hvert ned på et meget høyt fjell,+ hvor det i sør* var noe som var likt en bys oppbygning.+
3 Og han tok til å føre meg dit, og se, det var en mann* der. Hans utseende var som utseendet av kobber,+ og han hadde en linsnor i hånden, og et målerør,+ og han stod i porten.* 4 Og mannen begynte å tale til meg: «Menneskesønn,*+ se med dine øyne og hør med dine ører og rett ditt hjerte mot alt det som jeg viser deg, for det er for at jeg skal vise deg dette, at du er blitt ført hit. Fortell alt du ser, til Israels hus.»+
5 Og se, det var en mur utenfor huset, hele veien rundt. Og i mannens hånd var målerøret* på seks alen — hver alen var en alen og en håndsbredd.* Og han begynte å måle bredden på det som var bygd:* ett rør, og høyden: ett rør.
6 Så kom han til porten, den som vender mot øst,+ og gikk opp dens trappetrinn. Og han begynte å måle portens terskel:+ ett rør i bredden, og den andre terskelen: ett rør i bredden. 7 Og vaktrommet var ett rør langt og ett rør bredt, og mellom vaktrommene+ var det fem alen; og portens terskel ved forhallen innerst i porten var ett rør.
8 Og han gikk i gang med å måle forhallen innerst i porten: ett rør.+ 9 Så målte han portens forhall: åtte alen, og dens sidesøyler:* to alen; og forhallen var innerst i porten.
10 Og vaktrommene i porten mot øst var tre på den ene siden og tre på den andre siden. De tre hadde samme mål, og sidesøylene hadde samme mål, på den ene siden og på den andre siden.
11 Så målte han bredden av inngangen til porten: ti alen; portens lengde: tretten alen.
12 Og det avgjerdede området foran vaktrommene var på én alen, og det var et avgjerdet område på én alen på hver side. Og vaktrommet var seks alen på den ene siden og seks alen på den andre siden.
13 Videre målte han porten fra taket over det ene vaktrommet til taket over det andre: en bredde på tjuefem alen;+ inngang lå rett overfor inngang. 14 Så tok han for seg sidesøylene på seksti alen, fram til forgårdens sidesøyler i portene hele veien rundt.* 15 Og fra foran inngangsporten til foran den indre portens forhall var det femti alen.
16 Og det var vinduer med skrånende karmer+ til vaktrommene og til deres sidesøyler mot det indre av porten hele veien rundt, og slik var det også til forhallene. Og vinduene var hele veien rundt mot det indre, og på sidesøylene var det palmefigurer.+
17 Og han førte meg etter hvert inn i den ytre forgården, og se, der var det spiserom,+ og en brolegning som var laget til forgården hele veien rundt. Det var tretti spiserom på brolegningen.+ 18 Og brolegningen ved siden av portene svarte nøyaktig til lengden av portene — den nedre brolegningen.
19 Og han gikk i gang med å måle bredden fra forsiden av den nedre porten til forsiden av den indre forgården. Utenfor var det hundre alen, mot øst og mot nord.
20 Og den ytre forgården hadde en port som vendte mot nord. Han målte dens lengde og dens bredde. 21 Og den hadde tre vaktrom på den ene siden og tre på den andre siden. Og dens sidesøyler og dens forhall viste seg å ha de samme målene som i den første porten. Femti alen var dens lengde, og dens bredde var tjuefem alen. 22 Og dens vinduer og dens forhall og dens palmefigurer+ hadde de samme målene som dem i den porten som vender mot øst. Og på sju trappetrinn kunne en gå opp i den, og dens forhall var foran dem.
23 Og porten til den indre forgården lå midt imot porten mot nord; det var også en mot øst. Og han gikk i gang med å måle fra port til port: hundre alen.
24 Og han førte meg etter hvert mot sør,* og se, det var en port mot sør,+ og han målte dens sidesøyler og dens forhall: De hadde de samme målene som de andre. 25 Og den og dens forhall hadde vinduer hele veien rundt, som de andre vinduene. Femti alen var lengden, og bredden var tjuefem alen. 26 Og det var sju trappetrinn som en kunne gå opp til den på,+ og dens forhall lå foran dem. Og den hadde palmefigurer, én på den ene siden og én på den andre siden, på sine sidesøyler.
27 Og den indre forgården hadde en port mot sør. Og han målte fra port til port mot sør: hundre alen. 28 Og han førte meg etter hvert inn i den indre forgården gjennom den sørlige porten. Og han gikk i gang med å måle den sørlige porten: Den hadde de samme målene som de andre. 29 Og dens vaktrom og dens sidesøyler og dens forhall hadde de samme målene som de andre. Og den og dens forhall hadde vinduer hele veien rundt. Femti alen var lengden, og bredden var tjuefem alen.+ 30* Og det var forhaller rundt omkring; lengden var tjuefem alen og bredden fem alen. 31 Og dens forhall lå ut mot den ytre forgården, og det var palmefigurer på dens sidesøyler,+ og atkomsten opp til den bestod av åtte trappetrinn.+
32 Og han førte meg etter hvert inn i den indre forgården fra øst, og han gikk i gang med å måle porten: Den hadde de samme målene som de andre. 33 Og dens vaktrom og dens sidesøyler og dens forhall hadde de samme målene som de andre, og den og dens forhall hadde vinduer hele veien rundt. Lengden var femti alen og bredden tjuefem alen. 34 Og dens forhall lå ut mot den ytre forgården, og det var palmefigurer på dens sidesøyler, på den ene siden og på den andre siden. Og atkomsten opp til den bestod av åtte trappetrinn.
35 Og han førte meg så inn i den nordlige porten,+ og han målte — det var de samme målene som i de andre+ — 36 dens vaktrom, dens sidesøyler og dens forhall. Og den hadde vinduer hele veien rundt. Lengden var femti alen og bredden tjuefem alen. 37 Og ut mot den ytre forgården var dens sidesøyler, og det var palmefigurer på dens sidesøyler, på den ene siden og på den andre siden.+ Og atkomsten opp til den bestod av åtte trappetrinn.
38 Og et spiserom med sin inngang befant seg ved portenes sidesøyler. Det var der de pleide å skylle helbrennofferet.+
39 Og i portens forhall var det to bord på den ene siden og to bord på den andre siden, til å slakte helbrennofferet+ og syndofferet+ og skyldofferet på.+ 40 Og på utsiden, når en går opp til inngangen til den nordlige porten, var det to bord. Og på den andre siden, som hører til portens forhall, var det to bord. 41 Det var fire bord på den ene siden og fire bord på den andre siden, ved siden av porten — åtte bord, som de pleide å slakte på. 42 Og de fire bordene* til helbrennofferet var av tilhogd stein. Lengden var halvannen alen og bredden halvannen alen og høyden én alen. På dem pleide de også å legge de redskapene som de slaktet helbrennofferet og slaktofferet med. 43 Og hyllene til å sette ting på målte en håndsbredd; de var godt festet innvendig, hele veien rundt; og på bordene pleide de å legge* offergavens* kjøtt.+
44 Og på utsiden av den indre porten var sangernes+ spiserom, i den indre forgården, som er ved siden av den nordlige porten. Og deres forside var mot sør. Det var også ett ved siden av den østlige* porten. Forsiden var mot nord.
45 Og han begynte å tale til meg: «Dette, det spiserommet som har forsiden mot sør, er for de prestene som tar seg av pliktene i huset.+ 46 Og det spiserommet som har forsiden mot nord, er for de prestene som tar seg av pliktene ved alteret.+ Det er Sạdoks sønner,+ de av Levis sønner som nærmer seg Jehova for å gjøre tjeneste for ham.»+
47 Og han tok til å måle den indre forgården. Lengden var hundre alen og bredden hundre alen — den var firkantet. Og alteret stod foran huset.
48 Og han førte meg så inn i husets forhall,+ og han tok til å måle forhallens sidesøyle, fem alen på den ene siden og fem alen på den andre siden. Og portens bredde var tre alen på den ene siden og tre alen på den andre siden.
49 Forhallens lengde var tjue alen og bredden elleve* alen. Og på trappetrinn* gikk de opp til den. Og det var søyler ved sidestolpene, én på den ene siden og én på den andre siden.+
41 Og han førte meg så inn i templet,* og han tok til å måle sidesøylene: Seks alen var bredden på den ene siden, og seks alen var bredden på den andre siden; det var sidesøylens* bredde. 2 Og inngangens bredde var ti alen, og inngangens sider var fem alen på den ene siden og fem alen på den andre siden. Og han tok til å måle dets lengde: førti alen, og bredden: tjue alen.
3 Og han gikk innenfor og gikk i gang med å måle inngangens sidesøyle: to alen, og inngangen: seks alen; og inngangens bredde var sju alen. 4 Og han tok til å måle dets lengde: tjue alen, og dets bredde: tjue alen,+ foran templet. Så sa han til meg: «Dette er Det aller helligste.»*+
5 Og han gikk i gang med å måle husets vegg: seks alen. Og bredden på sidekammeret var fire alen, rundt omkring; hele veien rundt huset var det slik, rundt omkring det.+ 6 Og sidekamrene lå, sidekammer over sidekammer, i tre etasjer, og det tretti ganger; og de gikk inn i veggen som hørte til huset, det vil si sidekamrene hele veien rundt, for at de skulle være festet, men de var ikke festet i husets vegg.+ 7 Og det ble bredere og det gikk rundt oppover og oppover* til sidekamrene, for husets vindelgang gikk oppover og oppover hele veien rundt huset.*+ Derfor ble huset bredere oppover, og fra* den nederste etasjen kunne en gå opp til den øverste etasjen,+ gjennom den mellomste etasjen.
8 Og jeg så at det var en høy plattform* til huset hele veien rundt. Når det gjelder grunnvollene til sidekamrene, så var det et helt rør på seks alen til sammenføyningen.+ 9 Bredden på veggen som hørte til sidekammeret, mot utsiden, var fem alen. Og det var en plass som var latt åpen* ved sidekammerbygningen som hørte til huset.
10 Og mellom spiserommene+ var bredden tjue alen rundt omkring huset, hele veien rundt. 11 Og inngangen til sidekammeret var mot den plassen som var latt åpen; det var én inngang mot nord og én inngang mot sør; og bredden av det arealet, den plassen som var latt åpen, var fem alen, hele veien rundt.
12 Og den bygningen* som lå foran det atskilte området,* hvis side var mot vest,* var sytti alen bred. Og bygningens vegg var fem alen bred, hele veien rundt, og dens lengde var nitti alen.
13 Og han målte huset: Det var hundre alen langt; og det atskilte området og bygningen og dens vegger: hundre alen i lengde. 14 Og bredden av husets forside og det atskilte området mot øst var hundre alen.
15 Og han målte lengden av bygningen foran det atskilte området, som lå der bak, og galleriene på den ene siden og på den andre siden: hundre alen.
Likeså templet og det indre sted+ og forgårdens forhaller; 16 tersklene og vinduene med skrånende karmer+ og galleriene var rundt omkring de tre. Foran terskelen var det trepanel hele veien rundt,+ og fra gulvet* opp til vinduene; og vinduene var tildekket. 17 Opp over inngangen og helt til det indre huset og utvendig og på hele veggen hele veien rundt, på det indre huset og utvendig, var det mål; 18 og det var utskårne* kjeruber+ og palmefigurer,+ med en palmefigur mellom kjerub og kjerub, og hver kjerub hadde to ansikter.+ 19 Og et menneskeansikt* vendte mot palmefiguren på den ene siden, og ansiktet av en ungløve med manke vendte mot palmefiguren på den andre siden;+ de var utskåret på hele huset, hele veien rundt. 20 Fra gulvet til over inngangen var det utskårne kjeruber og palmefigurer på tempelveggen.*
21 Når det gjelder templet, så var dørstolpen firkantet;+ og foran det hellige sted så en noe som hadde et utseende som dette: 22 Trealteret var tre alen høyt, og dets lengde var to alen,* og det hadde sine hjørnestolper.+ Og dets lengde og dets vegger var av tre. Så talte han til meg: «Dette er det bordet som står framfor Jehova.»+
23 Og templet* og det hellige sted* hadde to dører.+ 24 Og to dørfløyer hørte til dørene; de to var svingbare. Den ene døren hadde to dørfløyer, og den andre hadde to dørfløyer. 25 Og på dem, på tempeldørene, var det laget kjeruber og palmefigurer,+ lik dem som var laget på veggene, og det var et skjermtak av tre over forsiden av forhallen utenfor. 26 Og det var vinduer med skrånende karmer+ og palmefigurer på den ene siden og på den andre siden, langs sidene i forhallen og i husets sidekamre og på skjermtakene.
42 Og han førte meg etter hvert ut+ til den ytre forgården* på veien mot nord.+ Og han tok til å føre meg til den spiserom-avdelingen+ som lå framfor det atskilte området,*+ og som lå framfor bygningen,* mot nord. 2 På langsiden på hundre alen var den nordlige inngangen, og bredden var femti alen. 3 Ut mot de tjue alen som hørte til den indre forgården,+ og ut mot brolegningen+ som hørte til den ytre forgården, var det galleri+ midt imot galleri i tre etasjer. 4 Og foran spiserommene var det en gang, ti alen bred, til det indre,+ en vei på én alen,* og deres innganger var mot nord. 5 Og når det gjelder spiserommene, så var de øverste kortere, for galleriene tok plass fra dem, mer enn fra de nederste og mer enn fra de mellomste, hva bygningen angår. 6 For de var i tre etasjer,+ og de hadde ingen søyler slik som søylene i forgårdene. Derfor ble det tatt mer plass fra de øverste enn fra de nederste og fra de mellomste med hensyn til gulvet.
7 Og steinmuren som var utenfor, var like ved spiserommene ut mot den ytre forgården, overfor de andre spiserommene. Dens lengde var femti alen. 8 For lengden av de spiserommene som lå ut mot den ytre forgården, var femti alen, og se, framfor templet var det hundre alen. 9 Og nedenfor disse spiserommene var inngangen i øst, når en kommer inn til dem fra den ytre forgården.
10 I bredden av forgårdens steinmur mot øst, framfor det atskilte området+ og framfor bygningen, var det spiserom.+ 11 Og det var en vei foran dem; den så ut som den ved de spiserommene som lå mot nord;+ slik var deres lengde, og slik var deres bredde; og alle deres utganger var like, og deres grunnplaner var like, og deres innganger var like. 12 Og som inngangene til de spiserommene som lå mot sør, var inngangen ved begynnelsen av veien, veien framfor den tilsvarende steinmuren mot øst, når en kommer inn til dem.+
13 Og han sa så til meg: «Spiserommene i nord og spiserommene i sør, som ligger framfor det atskilte området,+ de er de hellige spiserom,* hvor prestene som nærmer seg+ Jehova, spiser de høyhellige ting.+ Der legger de de høyhellige ting og kornofferet og syndofferet og skyldofferet, for stedet er hellig.+ 14 Når de, prestene, er kommet inn, skal de ikke gå ut igjen fra det hellige sted* til den ytre forgården, men der skal de legge sine klær, dem som de vanligvis gjør tjeneste i,+ for de er noe hellig. De skal kle seg i andre klær+ og skal så nærme seg det som har med folket å gjøre.»
15 Og han fullførte målingene av det indre huset, og han førte meg ut gjennom den porten som vendte mot øst,+ og han målte det hele rundt omkring.
16 Han målte østsiden* med målerøret. Den var fem hundre rør,* etter målerøret,+ rundt omkring.
17 Han målte nordsiden: fem hundre rør,* etter målerøret, rundt omkring.
18 Sørsiden målte han: fem hundre rør,* etter målerøret.
19 Han gikk rundt til vestsiden.* Han målte fem hundre rør, etter målerøret.
20 På de fire sidene* målte han det. Det hadde en mur hele veien rundt,+ med en lengde på fem hundre rør og en bredde på fem hundre rør,*+ til å danne et skille mellom det som er hellig,* og det som ikke er hellig.+
43 Så lot han meg gå til porten, den porten som vender mot øst.+ 2 Og se, Israels Guds herlighet*+ kom fra øst,+ og hans røst var som røsten av store vannmasser;+ og jorden lyste på grunn av hans herlighet.+ 3 Og det var å se til lik det synet som jeg hadde sett,+ lik det synet som jeg så da jeg kom* for å ødelegge byen;+ og det var syner* lik det synet som jeg så ved Kẹbar-elven,+ og jeg falt så på mitt ansikt.
4 Og Jehovas herlighet+ kom inn i Huset gjennom den porten som vendte mot øst.+ 5 Og en ånd* tok til å reise meg opp+ og føre meg inn i den indre forgården, og se, Huset var blitt fylt av Jehovas herlighet.*+ 6 Og jeg begynte å høre noen tale til meg fra Huset,+ og mannen* var blitt stående ved siden av meg.+ 7 Og Han sa videre til meg:
«Menneskesønn,* dette er* stedet for min trone+ og stedet for mine fotsåler,+ stedet hvor jeg skal bo midt iblant Israels sønner til uavgrenset tid;+ og aldri mer skal de, Israels hus, besmitte mitt hellige navn,+ de og deres konger,+ ved sin utukt og ved likene+ av sine konger* ved deres død,* 8 ved at de setter sin terskel ved min terskel og sin dørstolpe ved siden av min dørstolpe, med veggen* mellom meg og dem.+ Og de besmittet mitt hellige navn ved de vederstyggeligheter som de gjorde,+ slik at jeg gikk i gang med å utrydde dem i min vrede.+ 9 La dem nå fjerne sin utukt+ og likene av sine konger langt bort fra meg,+ så skal jeg visselig bo midt iblant dem til uavgrenset tid.+
10 Du, menneskesønn, underrett Israels hus om Huset,+ så de kan føle seg ydmyket på grunn av sine misgjerninger,+ og de skal måle mønsteret. 11 Og hvis de virkelig føler seg ydmyket på grunn av alt det de har gjort, så gjør dem kjent med Husets grunnplan+ og hvordan det er innrettet, og dets utganger og dets innganger, og alle dets grunnplaner og alle dets detaljbeskrivelser, ja alle dets grunnplaner og alle dets lover, og skriv det opp for deres øyne, for at de kan merke seg hele dets grunnplan og alle dets detaljbeskrivelser og virkelig kan handle etter dem.+ 12 Dette er loven om Huset. På toppen av fjellet er hele dets område rundt omkring det noe høyhellig.+ Se, dette er loven om Huset.
13 Og dette er målene på alteret i alen+ — hver alen er en alen og en håndsbredd.*+ Og dets underdel* er på en alen. Og en alen er bredden. Og dens kant er på dens rand hele veien rundt, ett fingerspann. Og dette er alterets fot. 14 Og fra underdelen på bakken til den nedre avsatsen rundt om er det to alen, og bredden er én alen. Og fra den lille avsatsen rundt om til den store avsatsen rundt om er det fire alen, og dens bredde er en alen. 15 Og alterets ildsted er på fire alen, og ut fra alterets ildsted og oppover er de fire hornene.+ 16 Og alterets ildsted er tolv alen langt og tolv alen bredt,+ firkantet, med sine fire sider like lange.+ 17 Og avsatsen rundt om er fjorten alen lang og fjorten alen bred, på dens fire sider; og kanten som omgir den, er på en halv alen, og dens underdel er en alen hele veien rundt.
Og dets* trappetrinn vender mot øst.»
18 Og han sa så til meg: «Menneskesønn, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Dette er forskriftene for alteret på den dagen det lages, for at en skal ofre helbrennofre på det+ og stenke blod på det.’+
19 ’Og du skal gi de levittiske prestene,+ som er av Sạdoks avkom,*+ de som nærmer seg meg+ for å gjøre tjeneste for meg, en ung okse, storfeets sønn, til syndoffer,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 20 ’Og du skal ta noe av dens blod og stryke det på dets fire horn og på de fire hjørnene av avsatsen rundt om og på kanten rundt omkring og rense det for synd+ og gjøre soning for det.+ 21 Og du skal ta den unge oksen, syndofferet, og en skal brenne den på det bestemte stedet ved Huset, utenfor helligdommen.+ 22 Og på den andre dagen skal du føre fram en lytefri geitebukk som et syndoffer; og de skal rense alteret for synd på samme måte som de renset det for synd med den unge oksen.’
23 ’Når du har fullført rensingen for synd, skal du føre fram en lytefri ung okse, storfeets sønn, og en lytefri vær av småfeet. 24 Og du skal føre dem fram for Jehova, og prestene skal kaste salt på dem og ofre dem+ som et helbrennoffer til Jehova. 25 I sju dager skal du frambære en bukk som et syndoffer for dagen;*+ og en ung okse, storfeets sønn, og en vær av småfeet, fullkomne dyr, skal de frambære. 26 I sju dager skal de gjøre soning+ for alteret, og de skal rense det og innvie det.* 27 Og de skal fullende dagene. Og det skal skje på den åttende dagen+ og framover at prestene skal frambære DERES helbrennofre og DERES fellesskapsofre på alteret; og jeg skal i sannhet finne behag i dere,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»
44 Og han tok til å føre meg tilbake på veien til helligdommens* port, den ytre, som vender mot øst,+ og den var lukket.+ 2 Så sa Jehova til meg: «Denne porten — lukket skal den forbli. Den skal ikke åpnes, og ingen mann* skal komme inn gjennom den; for Jehova selv, Israels Gud,*+ er kommet inn gjennom den, og den skal forbli lukket. 3 Men høvdingen+ — som høvding skal han sitte i den, for å spise brød* framfor Jehova.+ Gjennom portens forhall skal han komme inn, og samme vei skal han gå ut.»+
4 Og han førte meg nå gjennom den nordlige porten til plassen foran Huset, så jeg kunne se det, og se, Jehovas herlighet hadde fylt Jehovas hus.+ Og jeg falt så på mitt ansikt.+ 5 Da sa Jehova til meg: «Menneskesønn, vend ditt hjerte hit+ og se med dine øyne og hør med dine ører alt det jeg taler til deg om alle forskriftene for Jehovas hus og om alle lovene for det, og du skal vende ditt hjerte mot Husets inngang samt alle helligdommens utganger. 6 Og du skal si til Opprørskheten,*+ til Israels hus: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Jeg har fått nok av dere på grunn av alle DERES vederstyggeligheter, Israels hus,+ 7 når dere fører de fremmede* inn, de som er uomskårne på hjerte og uomskårne på kjød,+ så de kommer inn i min helligdom og vanhelliger den, ja mitt hus; når dere frambærer mitt brød,+ fett+ og blod,+ mens de fortsetter å bryte min pakt på grunn av alle DERES vederstyggeligheter.+ 8 Og dere har ikke tatt dere av pliktene i forbindelse med mine hellige ting,+ og dere satte heller ikke andre til å ta hånd om pliktene overfor meg i min helligdom i stedet for dere.»’+
9 ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Ingen fremmed,* som er uomskåret på hjerte og uomskåret på kjød, får komme inn i min helligdom, det vil si ingen fremmed som er midt iblant Israels sønner.»’+
10 ’Men de levittene som fjernet seg langt bort fra meg+ da Israel, som forvillet seg bort fra meg, forvillet seg og gikk etter sine skitne avguder, de skal også bære sin misgjerning.+ 11 Og i min helligdom skal de bli tjenere* i tilsynsstillinger ved Husets porter og tjenere i Huset.+ Det er de som skal slakte helbrennofferet og slaktofferet for folket,+ og det er de som skal stå framfor dem for å gjøre tjeneste for dem.+ 12 Fordi de fortsatte å gjøre tjeneste for dem framfor deres skitne avguder+ og ble en snublestein til misgjerning for Israels hus,+ derfor har jeg løftet min hånd mot dem,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’og de skal bære sin misgjerning. 13 Og de skal ikke nærme seg meg for å tjene som prester for meg eller nærme seg noen av mine hellige ting, de høyhellige ting,+ og de skal bære sin ydmykelse og de vederstyggeligheter som de gjorde.+ 14 Og jeg skal visselig sette dem til å ta hånd om pliktene i Huset i forbindelse med all tjenesten i det og i forbindelse med alt som skal gjøres i det.’+
15 ’Men de levittiske prestene,+ Sạdoks+ sønner, som tok seg av pliktene i min helligdom da Israels sønner forvillet seg bort fra meg,+ de skal nærme seg meg for å gjøre tjeneste for meg, og de skal stå framfor meg+ for å frambære fett+ og blod for meg,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 16 ’Det er de som skal gå inn i min helligdom,+ og det er de som skal nærme seg mitt bord for å gjøre tjeneste for meg,+ og de skal ta seg av pliktene overfor meg.+
17 Og det skal være slik, når de går inn i portene til den indre forgården, at de skal bære linklær, og ull skal ikke komme på dem når de gjør tjeneste i portene til den indre forgården og innenfor.+ 18 Hodeplagg av lin skal det være på deres hode,+ og underbenklær av lin skal det være om deres hofter.+ De skal ikke binde om seg med noe som framkaller svette. 19 Og når de går ut til den ytre forgården, ja til den ytre forgården, til folket, skal de ta av seg de klærne som de gjorde tjeneste i,+ og de skal legge dem i de hellige spiserommene+ og ta på seg andre klær, så de ikke helliger folket med sine klær.+ 20 Og sitt hode skal de ikke rake,+ og håret på hodet skal de ikke la vokse fritt. De skal ubetinget klippe håret på sine hoder.+ 21 Og vin skal ingen av prestene drikke når de går inn i den indre forgården.+ 22 Og en enke eller en fraskilt kvinne skal de ikke ta seg til hustru,+ men jomfruer av Israels hus’ avkom+ eller en enke som er enke etter en prest, kan de ta.’
23 ’Og de skal lære mitt folk forskjellen mellom det som er hellig, og det som ikke er hellig; og forskjellen mellom det som er urent, og det som er rent, skal de la dem få vite.+ 24 Og i en rettssak er det de som skal stå der for å dømme;+ etter mine rettslige avgjørelser skal de da dømme i den.+ Og mine lover og mine forskrifter vedrørende alle mine festtider+ skal de holde, og mine sabbater skal de hellige.+ 25 Og til et dødt menneske* skal han ikke gå inn så han blir uren, men for far eller for mor eller for sønn eller for datter eller for bror eller for en søster som ikke har kommet til å tilhøre en ektemann,* kan de gjøre seg urene.+ 26 Og etter hans renselse skal de telle sju dager for ham.+ 27 Og den dagen han kommer inn på det hellige sted,* inn i den indre forgården, for å gjøre tjeneste på det hellige sted, skal han frambære sitt syndoffer,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
28 ’Og det skal bli deres som en arv:* Jeg er deres arv.+ Og dere skal ikke gi dem noen eiendom i Israel: Jeg er deres eiendom. 29 Kornofferet og syndofferet og skyldofferet — det er de som skal spise dem.+ Og alt i Israel som er viet — deres skal det bli.+ 30 Og det første av all den første modne grøden av alle ting og hvert bidrag av alle ting, av alle DERES bidrag — det skal tilhøre prestene;+ og førstegrøden av DERES grovmalte mel skal dere gi til presten,+ for å få en velsignelse til å hvile over ditt hus.*+ 31 Noe selvdødt dyr og noe som er revet i stykker blant de flygende skapninger eller blant dyrene, skal prestene ikke spise.’+
45 ’Og når dere skifter ut landet som en arv,+ skal dere gi et bidrag til Jehova,+ en hellig del av landet;+ lengden skal være tjuefem tusen alen i lengde, og bredden ti tusen.*+ Det skal være en hellig del innenfor alle dets* grenser rundt omkring. 2 Av dette skal det til det hellige sted* være fem hundre ganger fem hundre; firkantet skal det gjøres rundt omkring;+ og femti alen skal det ha som beitemark på hver side.+ 3 Og av dette målet skal du måle en lengde på tjuefem tusen og en bredde på ti tusen,* og der skal helligdommen* være, noe høyhellig.+ 4 Som en hellig del av landet skal det tilhøre prestene,+ helligdommens tjenere, de som nærmer seg for å gjøre tjeneste for Jehova.+ Og for dem skal det være et sted for husene deres og et hellig sted* for helligdommen.
5 Og tjuefem tusen i lengde og ti tusen i bredde+ — det skal tilhøre levittene, Husets tjenere. Som en eiendom skal de ha tjue spiserom.+
6 Og som byens eiendom skal dere gi fem tusen i bredden og en lengde på tjuefem tusen, noe som svarer nøyaktig til det hellige bidrag.+ Det skal tilhøre hele Israels hus.
7 Og til høvdingen skal det være et stykke på den ene siden og et stykke på den andre siden av det hellige bidrag+ og av byens eiendom, ved siden av det hellige bidrag og ved siden av byens eiendom, noe på vestsiden, mot vest, og noe på østsiden, mot øst. Og lengden skal svare nøyaktig til en av andelene, fra vestgrensen til østgrensen.+ 8 Når det gjelder landet, så skal det bli hans som en eiendom i Israel. Og aldri mer skal mine høvdinger behandle mitt folk dårlig,+ og landet skal de gi til Israels hus etter deres stammer.’+
9 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Jeg har fått nok av dere, Israels høvdinger!’+
’Fjern volden og herjingen+ og øv rett og rettferdighet.+ Opphev DERES beslagleggelser av mitt folks eiendom,’*+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 10 ’Nøyaktig vekt og en nøyaktig ẹfa og et nøyaktig bat-mål skal dere ha.+ 11 Når det gjelder ẹfaen og bat-målet, så skal det være bare én fastsatt mengde, slik at en bat* inneholder en tiendedels họmer,* og en tiendedels họmer en ẹfa;*+ etter en họmer skal den påbudte mengden være. 12 Og en sekel*+ er tjue gẹra.*+ Tjue sekel, tjuefem sekel, femten sekel skal være en mịne* for dere.’
13 ’Dette er det bidrag som dere skal gi: en sjettedels ẹfa av hver họmer hvete, og en sjettedels ẹfa av hver họmer bygg; 14 og når det gjelder den fastsatte mengden olje, så er det bat-målet av oljen. En bat er en tiendedels kor. Ti bat er en họmer; for ti bat er en họmer. 15 Likeså én sau av småfeet, av to hundre av Israels buskap,*+ til kornofferet+ og til helbrennofferet+ og til fellesskapsofferet,+ for å gjøre soning for dem,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
16 ’Det er hele folket i landet* som skal være ansvarlig for dette bidraget+ til høvdingen i Israel.+ 17 Og høvdingen+ skal ha ansvaret for helbrennofrene+ og kornofferet+ og drikkofferet+ ved høytidene+ og ved nymånene+ og ved sabbatene,+ ved alle festtidene til Israels hus.+ Det er han som skal sørge for syndofferet og kornofferet og helbrennofferet og fellesskapsofrene, for å gjøre soning for Israels hus.’
18 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’I den første måneden, på den første dagen i måneden, skal du ta en lytefri+ ung okse, en sønn av storfeet, og du skal rense helligdommen* for synd.+ 19 Og presten skal ta noe av blodet fra syndofferet og stryke det på Husets dørstolpe*+ og på de fire hjørnene av avsatsen rundt om på alteret+ og på dørstolpen i porten til den indre forgården. 20 Og slik skal du gjøre på den sjuende dagen i måneden for ethvert menneske* som begår en feil,+ og for enhver som er uerfaren; og dere skal gjøre soning for Huset.+
21 I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, skal det være påske for dere.+ Det er en sju dager lang høytid da det skal spises usyrede brød.*+ 22 Og på den dagen skal høvdingen sørge for en ung okse som syndoffer+ for seg selv og for hele folket i landet. 23 Og på høytidens sju dager+ skal han som et helbrennoffer til Jehova sørge for sju unge okser og sju værer, lytefrie dyr, hver dag i de sju dagene,+ og som et syndoffer en geitebukk hver dag.+ 24 Og som et kornoffer skal han sørge for en ẹfa til den unge oksen og en ẹfa til væren, og hva olje angår, en hin for hver ẹfa.+
25 I den sjuende måneden, på den femtende dagen i måneden, under høytiden,+ skal han sørge for det samme som disse ofrene i de sju dagene,+ det samme som syndofferet, som helbrennofferet og som kornofferet og som oljen.’»
46 «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Når det gjelder den indre forgårdens port, den som vender mot øst,+ så skal den være lukket+ på de seks arbeidsdagene,+ men på sabbatsdagen skal den åpnes, og på nymånedagen skal den åpnes.+ 2 Og høvdingen skal komme inn gjennom portens forhall,+ utenfra, og stille seg ved portens dørstolpe;+ og prestene skal frambære hans helbrennoffer og hans fellesskapsofre, og han skal bøye seg ned på portens terskel;+ og han skal gå ut, men porten skal ikke lukkes før om kvelden. 3 Og landets folk* skal bøye seg ved inngangen til denne porten på sabbatene og ved nymånene, framfor Jehova.+
4 Og helbrennofferet som høvdingen skal frambære for Jehova på sabbatsdagen, skal være seks lytefrie værlam og en lytefri vær,+ 5 og som kornoffer en ẹfa til væren,+ og til værlammene et kornoffer så stort som han er i stand til å gi,*+ og hva olje angår, en hin for hver ẹfa.+ 6 Og på nymånedagen+ skal det være en lytefri ung okse, storfeets sønn, og seks værlam og en vær; lytefrie dyr skal det være.+ 7 Og en ẹfa til den unge oksen og en ẹfa til væren skal han frambære som et kornoffer, og til værlammene så mye som han har råd til,* og hva olje angår, en hin for hver ẹfa.+
8 Og når høvdingen+ kommer inn, skal han komme inn gjennom portens forhall, og samme vei skal han gå ut.+ 9 Og når landets folk kommer inn og trer fram for Jehova ved festtidene,+ skal den som kommer inn gjennom den nordlige porten+ for å bøye seg ned, gå ut gjennom den sørlige porten;+ og den som kommer inn gjennom den sørlige porten, skal gå ut gjennom porten mot nord. Ingen skal gå tilbake gjennom den porten som han kom inn gjennom, for han* skal gå ut rett fram for seg. 10 Og når det gjelder høvdingen midt iblant dem, så skal han komme inn når de kommer inn; og når de går ut, skal han* gå ut.+ 11 Og ved høytidene+ og ved festtidene skal kornofferet være en ẹfa til den unge oksen og en ẹfa til væren, og til værlammene så mye som han er i stand til å gi,* og hva olje angår, en hin for hver ẹfa.+
12 Og dersom høvdingen som en frivillig offergave skulle sørge for et helbrennoffer,+ eller fellesskapsofre som en frivillig offergave til Jehova, da skal en åpne den porten som vender mot øst,+ for ham, og han skal sørge for sitt helbrennoffer og sine fellesskapsofre, slik som han gjør på sabbatsdagen.+ Og han skal gå ut, og en skal lukke porten etter at han er gått ut.+
13 Og et lytefritt værlam, i dets første år,* skal du* sørge for som et helbrennoffer hver dag til Jehova.+ Morgen etter morgen skal du* sørge for det. 14 Og som et kornoffer skal du* sammen med det, morgen etter morgen, sørge for en sjettedels ẹfa og, hva olje angår, en tredjedels hin til å stenke det fine melet med.+ Kornofferet til Jehova er en forskrift som varer til uavgrenset tid, stadig gjeldende. 15 Og de skal sørge for værlammet og kornofferet og oljen morgen etter morgen som et stadig* helbrennoffer.’
16 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Dersom høvdingen gir en gave til hver enkelt* av sine sønner som dennes arv, da skal den bli hans sønners eiendom. Den er deres eiendom ved arv. 17 Men dersom han gir en gave av sin arv til en* av sine tjenere,* da skal den bli dennes inntil frihetsåret;*+ og den skal gå tilbake til høvdingen. Det er bare hans arv — når det gjelder hans sønner* — som skal fortsette å tilhøre dem selv. 18 Og høvdingen skal ikke ta noe av folkets arv, så han tvinger dem bort fra deres eiendom.+ Av sin egen eiendom skal han gi sine sønner en arv, for at mitt folk ikke skal bli spredt, hver fra sin eiendom.’»+
19 Og han tok til å føre meg inn gjennom den inngangen+ som var ved siden av porten, til de hellige spiserommene, de som tilhørte prestene, og som vendte mot nord,+ og se, det var en plass der på begge de bakre sidene* mot vest. 20 Og han sa så til meg: «Dette er den plassen hvor prestene skal koke skyldofferet+ og syndofferet,+ og hvor de skal bake kornofferet,+ for at de ikke skal bære noe ut i den ytre forgården og dermed hellige folket.»+
21 Og han tok til å føre meg ut i den ytre forgården og å la meg gå bort til forgårdens fire hjørnestolper, og se, det var en forgård ved denne hjørnestolpen i forgården og en forgård ved den neste hjørnestolpen i forgården. 22 Ved forgårdens fire hjørnestolper var det små forgårder, førti alen lange og tretti brede. Alle fire, med hjørnekonstruksjoner,* hadde samme mål. 23 Og det var en rad* rundt omkring dem, rundt omkring alle fire, og det var laget kokesteder+ innunder radene hele veien rundt. 24 Så sa han til meg: «Dette er husene for dem som står for kokingen, hvor Husets tjenere koker folkets slaktofre.»+
47 Og etter hvert førte han meg tilbake til Husets inngang,+ og se, det kom vann+ ut under Husets terskel mot øst,+ for Husets forside vendte mot øst. Og vannet rant nedover fra et sted under Huset, fra Husets høyre side, sør for alteret.
2 Og han førte meg etter hvert ut gjennom den nordlige porten+ og tok meg med rundt på veien utenfor til den ytre porten som vender mot øst,+ og se, vann+ sildret fram fra den høyre siden.
3 Da mannen* gikk ut mot øst med en målesnor i hånden,+ gikk han også i gang med å måle tusen alen og å la meg gå gjennom vannet; det var vann opp til anklene.*
4 Og han fortsatte å måle tusen alen og lot meg så gå gjennom vannet; det var vann opp til knærne.
Og han fortsatte å måle tusen alen og lot meg nå gå igjennom; det var vann opp til hoftene.
5 Og han fortsatte å måle tusen alen. Det var nå en elv som jeg ikke kunne vade gjennom, for vannet hadde steget høyt; det var vann som en kunne svømme i, en elv som en ikke kunne vade gjennom.
6 Da sa han til meg: «Har du sett dette, menneskesønn?»
Så lot han meg gå og lot meg vende tilbake* til elvebredden. 7 Da jeg vendte tilbake, se, da var det på elvebredden en stor mengde trær, på den ene siden og på den andre siden.+ 8 Og han sa videre til meg: «Dette vannet renner ut til området i øst og skal renne ned gjennom Ạraba.*+ Og det skal komme ut i havet.+ Når det blir ledet ut i havet,+ da blir vannet* der i sannhet friskt. 9 Og det skal skje: Alle levende sjeler* som det vrimler av,+ skal få liv,* overalt hvor elven av dobbelt størrelse* kommer. Og det skal bli en stor mengde fisk, for dit skal dette vannet visselig komme, og vannet i havet skal bli friskt,+ og alt skal leve der hvor elven kommer.
10 Og det skal skje: Fiskere skal visselig stå langs det fra En-Gẹdi+ og helt til En-Ẹglajim. Det skal bli en tørkeplass for slepenøter der. Etter sine slag* skal deres fisker vise seg å være, lik fiskene i Storhavet*+ — en stor mengde.
11 Det finnes sumpete steder og myrlendte steder der, og de skal ikke bli friske.+ Til salt skal de med sikkerhet bli gitt.+
12 Og langsmed elven, langs dens bredd, på den ene siden og på den andre siden, skal det vokse opp alle slags trær til føde.+ Deres løv skal ikke visne,+ og deres frukt skal ikke bli fortært.+ I sine måneder* skal de bære ny frukt, for det vannet de får, det går ut fra selve helligdommen.*+ Og deres frukt skal vise seg å være til føde og deres løv til legedom.»+
13 Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Dette er det området som dere skal tildele dere selv til arv som landet for Israels tolv stammer, med to deler av marken til Josef.+ 14 Og dere skal arve det, hver og én det samme som sin bror, det landet som jeg løftet min hånd og avla ed+ på at jeg skulle gi DERES forfedre;+ og dette landet skal tilfalle dere ved loddkasting som en arv.+
15 Og dette er landets grense på nordsiden: fra Storhavet langs veien til Hẹtlon,+ når en kommer til Sẹdad,+ 16 Hạmat,+ Berọta,+ Sịbrajim, som ligger mellom Damaskus’+ grense og Hạmats grense; Hạser-Hạttikon, som ligger mot Haurạns+ grense. 17 Og grensen fra havet skal være Hạsar-Ẹnon,* + Damaskus’ grense, og mot nord — nordover, og Hạmats grense.+ Dette er nordsiden.
18 Og østsiden: fra mellom Haurạn+ og Damaskus+ og mellom Gịlead+ og Israels land, Jordan;*+ fra grensen til havet i øst skal dere måle. Dette er østsiden.
19 Og sørsiden,* mot sør:* fra Tạmar+ til vannene ved Mẹribat-Kạdesj,+ elvedalen+ til Storhavet. Dette er siden mot sør, mot Nẹgev.*
20 Og vestsiden er Storhavet, fra grensen og rett fram, til inngangen til Hạmat.*+ Dette er vestsiden.»
21 «Og dere skal fordele dette landet mellom dere, mellom Israels tolv stammer. 22 Og det skal skje: Dere skal skifte det ut som en arv for dere+ og for de fastboende utlendingene som bor som utlendinger midt iblant dere,+ og som er blitt fedre til sønner midt iblant dere. Og de skal bli for dere som en innfødt blant Israels sønner. Sammen med dere skal de ved loddkasting få en arv midt iblant Israels stammer.+ 23 Og det skal skje: I den stammen som den fastboende utlendingen har bosatt seg som utlending hos, der skal dere gi ham hans arv,» lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
48 «Og dette er navnene på stammene. Fra den nordlige ytterste ende, ved siden langs Hẹtlon-veien+ til inngangen til Hạmat,+ Hạsar-Ẹnan,+ Damaskus’ grense mot nord, ved siden av Hạmat; og andelen skal ha en østlig side og en vestlig: Dan,+ én andel. 2 Og langs Dans grense, fra østsiden til vestsiden: Ạsjer,+ én andel. 3 Og langs Ạsjers grense, fra østsiden like til vestsiden: Nạftali,+ én andel. 4 Og langs Nạftalis grense, fra østsiden til vestsiden: Manạsse,+ én andel. 5 Og langs Manạsses grense, fra østsiden til vestsiden: Ẹfraim,+ én andel. 6 Og langs Ẹfraims grense, fra østsiden like til vestsiden: Ruben,+ én andel. 7 Og langs Rubens grense, fra østsiden til vestsiden: Juda,+ én andel. 8 Og langs Judas grense, fra østsiden til vestsiden, skal det bidrag som dere skal gi, være tjuefem tusen alen bredt,+ og lengden skal være som en av andelene, fra østsiden til vestsiden. Og helligdommen* skal være midt i det.+
9 Når det gjelder det bidrag som dere skal gi til Jehova, så skal lengden være tjuefem tusen alen og bredden ti tusen. 10 Og hva disse angår, så skal det være det hellige bidrag for prestene,+ i nord tjuefem tusen alen, og i vest en bredde på ti tusen, og i øst en bredde på ti tusen, og i sør en lengde på tjuefem tusen. Og Jehovas helligdom* skal være midt i det.+ 11 Det skal være for prestene, de som er helliget, av Sạdoks sønner,+ som tok seg av pliktene overfor meg, de som ikke fór vill da Israels sønner fór vill, slik som levittene fór vill.+ 12 Og de skal få et bidrag av landets bidrag som noe høyhellig, langs levittenes grense.+
13 Og like ved siden av prestenes område skal levittene ha+ tjuefem tusen alen i lengde og ti tusen i bredde; hele lengden er tjuefem tusen og bredden ti tusen.+ 14 Og de skal ikke selge noe av det, og en skal ikke gjøre noe bytte, og en skal ikke la den beste delen av landet gå over til andre; for det er noe som er hellig for Jehova.+
15 Og de fem tusen alen som er igjen i bredden langs de tjuefem tusen, er et område som ikke er hellig; det er til byen,+ til beboelse og til beitemark. Og byen skal være midt i det.+ 16 Og dette er byens* mål: nordsiden fire tusen fem hundre alen, og sørsiden fire tusen fem hundre, og østsiden fire tusen fem hundre, og vestsiden fire tusen fem hundre. 17 Og byen skal ha en beitemark,+ i nord to hundre og femti alen, og i sør to hundre og femti, og i øst to hundre og femti, og i vest to hundre og femti.
18 Og det som er igjen i lengden, vil svare nøyaktig til det hellige bidrag:+ ti tusen alen i øst og ti tusen i vest; og det skal vise seg å svare nøyaktig til det hellige bidrag, og dets grøde skal være til brød for dem som tjener byen.+ 19 Og de som tjener byen, fra alle Israels stammer, skal dyrke det.+
20 Hele bidraget er tjuefem tusen ganger tjuefem tusen alen. En firkantet del skal dere gi som det hellige bidrag, sammen med byens eiendom.
21 Og det som er igjen, skal tilhøre høvdingen,+ på den ene siden og på den andre siden av det hellige bidrag og av byens eiendom,+ langs bidragets tjuefem tusen alen mot østgrensen, og i vest langs de tjuefem tusen alen mot vestgrensen.+ Det skal svare nøyaktig til andelene og skal være for høvdingen. Og det hellige bidrag og Husets* helligdom* skal ligge midt i det.
22 Og når det gjelder levittenes eiendom og byens eiendom, så skal den ligge mellom de delene som tilhører høvdingen. Mellom Judas grense+ og Bẹnjamins grense ligger det som skal tilhøre høvdingen.
23 Så var det de andre stammene: fra østsiden til vestsiden: Bẹnjamin,+ én andel. 24 Og langs Bẹnjamins grense, fra østsiden til vestsiden: Sịmeon,+ én andel. 25 Og langs Sịmeons grense, fra østsiden til vestsiden: Jịssakar,+ én andel. 26 Og langs Jịssakars grense, fra østsiden til vestsiden: Sẹbulon,+ én andel. 27 Og langs Sẹbulons grense, fra østsiden til vestsiden: Gad,+ én andel. 28 Og langs Gads grense, mot sørsiden,* skal den være mot sør;* og grensen skal gå fra Tạmar+ til vannene ved Mẹribat-Kạdesj,+ til elvedalen,+ like til Storhavet.+
29 Dette er det land som dere ved loddkasting skal la tilfalle Israels stammer som en arv,+ og dette skal være deres andeler,»+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.
30 «Og dette skal være byens utganger: På nordsiden skal målet være fire tusen fem hundre alen.+
31 Og byens porter skal være etter navnene på Israels stammer. Det er tre porter i nord: Rubens port, én; Judas port, én; Levis port, én.
32 Og på østsiden skal det være fire tusen fem hundre alen, og tre porter, nemlig Josefs port, én; Bẹnjamins port, én; Dans port, én.
33 Og sørsiden skal ha et mål på fire tusen fem hundre alen, og tre porter: Sịmeons port, én; Jịssakars port, én; Sẹbulons port, én.
34 Vestsiden skal være på fire tusen fem hundre alen, og det er tre porter der: Gads port, én; Ạsjers port, én; Nạftalis port, én.
35 Omkretsen skal være atten tusen alen; og byens navn skal fra den dagen være: ’Jehova er der.’»*+
«Esekiel». Hebr.: Jechezqẹ’l; betyr «Gud styrker»; gr.: Iezekiẹl; lat.: Hiezẹchiel.
«Gud». Hebr.: ’Elohịm.
«Jehojakins». Hebr.: Jojakhịn, kortform av Jehojakhịn, som er brukt de fleste stedene. Gr.: Ioakịm.
«-vind». Hebr.: rụach. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«den», hankj. på hebr.; viser tilbake til «skymasse», hankj. på hebr.
«dens», hunkj. på hebr.; viser åpenbart tilbake til «ild», hunkj. på hebr.
Bokst.: «elektrumet». Hebr.: hachasjmạl; gr.: elẹktrou; lat.: elẹctri. En svært glansfull legering av gull og sølv.
El.: «levende skikkelser».
«mennesker av jord». El.: «jordmennesker». Hebr.: ’adhạm.
Bokst.: «som øyet (utseendet) av». Hebr.: ke‛ẹn.
«menneske-». El.: «et jordmenneskes». Hebr.: ’adhạm.
«ånden». Hebr.: harụach; gr.: to pneuma; lat.: spịritus. Jf. fotn. til v. 4, «-vind».
«de levende skapninger». Hebr.: hachajjọth, hunkj. flt.; gr.: ton zoion; samme ord som i Åp 4:6–9; lat.: animạlium.
Muligens plassert vinkelrett på det andre hjulet på samme akse som det.
El.: «i sine fire retninger».
«Menneskesønn». Hebr.: ben-’adhạm; det første av 93 steder hvor dette uttrykket forekommer i Esekiels bok. Gr.: Huiẹ anthrọpou; lat.: fịli họminis.
«den», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «ånd», hunkj. på hebr.
«Den Suverene Herre Jehova». Hebr.: ’Adhonai Jehowịh; ordet ’Adhonai er majestetsflt. og er derfor gjengitt med «Suverene Herre»; T: «Jehova Gud»; Sy: «herrenes Herre»; lat.: Dọminus Dẹus; Luther, 1534: «der HErr HERR», «Herren HERREN [Jehova]». Det første stedet hvor dette uttrykket forekommer, er 1Mo 15:2, og det forekommer 217 ganger i Esekiels bok. Se tillegget, 1E.
Bokst.: «en . . . leppe». Se fotn. til 1Mo 11:1.
El.: «langsomt; tungt».
Bokst.: «gitt».
El.: «Som smergel».
Bokst.: «gitt».
«en ånd». Hebr.: rụach; gr.: pneuma; lat.: spịritus. Jf. fotn. til 1:4, «-vind».
«og jeg begynte å bo», Mmargen og mange hebr. hss.
El.: «utkikksmann». Hebr.: tsofẹh.
«Du skal visselig dø». Bokst.: «Døende skal du dø». Hebr.: moth tamụth. Se fotn. til 1Mo 2:17.
«din sjel». Hebr.: nafsjekhạ; gr.: ten psykhẹn sou; lat.: ạnimam tụam. Se tillegget, 4A.
«en mann». Hebr.: le’ịsj; gr.: ạndra; lat.: vir.
Bokst.: «tømme ut».
El.: «mat».
El.: «i».
El.: «Med visse mellomrom (tidsintervaller)».
En hin tilsvarer 3,67 l.
Se fotn. til v. 10.
Bokst.: «jordmenneskets». Hebr.: ha’adhạm.
«de stavene som ringformede brød er hengt opp på». Bokst.: «brødstaven».
Bokst.: «dele dem».
El.: «byen».
«for vinden». Hebr.: larụach; gr.: toi pneumati; lat.: in vẹntum. Jf. fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«Fra én [hankj. på hebr.]». El.: «Derfra».
«opprørske», ved en tekstrettelse.
«deg», hunkj. på hebr., henvendt til byen Jerusalem, som er hunkj. på hebr.
Bokst.: «for hver vind», dvs. i alle de retninger vinden blåser. Hebr.: lekhol-rụach; gr.: eis pạnta ạnemon; lat.: in ọmnem vẹntum.
Se fotn. til v. 8.
Bokst.: «[DERES] brødstav».
Se fotn. til 3Mo 26:30.
«og dere skal sannelig kjenne (vite; innse; erkjenne) at jeg er Jehova». Hebr.: widha‛tẹm ki-’anị Jehwạh. Det første av over 60 steder i Esekiels bok hvor dette uttrykket forekommer. Det peker fram mot hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehovas overherredømme og helligelsen av hans navn på jorden.
El.: «føle vemmelse ved seg selv».
El.: «beroligende».
«Dibla», M; ett hebr. hs.: «Ribla».
El.: «jordens». Hebr.: ha’ạrets.
Bokst.: «vinger».
«deg», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «Israels jord».
Se fotn. til v. 3.
El.: «Turen; Vendingen i begivenhetene». Betydningen av det hebr. ordet er usikker.
«deg», hankj. på hebr.; viser til «innbygger».
El.: «jordens». Hebr.: ha’ạrets.
El.: «at det er jeg, Jehova, som slår».
El.: «[noen] klage [i]». Betydningen av det hebr. ordet er usikker.
«og ingen». Bokst.: «og en mann . . . ikke». Hebr.: we’ịsj . . . lo’.
Dvs. fordi man urinerer på grunn av frykt.
El.: «Og det som smykker ens pryd».
«det», hankj. ent. på hebr.; refererer muligens til det edle metallet.
El.: «mine skjulte ting».
«den», hunkj. ent. på hebr.; refererer trolig til den hellige by.
«Foreta nedslaktingen», ved en liten tekstrettelse.
El.: «jorden». Hebr.: ha’ạrets.
Bokst.: «blods (utgytt blods) dom». Hebr.: misjpạt damịm; damịm er flt. av dam, «blod».
«landets folks». Hebr.: ‛am-ha’ạrets. Senere brukt som et uttrykk for forakt. Jf. Joh 7:47–49.
El.: «eldre menn».
Se fotn. til 1:4, «elektrum».
«en ånd». Hebr.: rụach; gr.: pneuma; lat.: spịritus. Jf. fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«Guds». Hebr.: ’Elohẹ, flt.
«alterporten», M; ved en rettelse av M i overensstemmelse med LXXSy: «porten mot soloppgangen».
«dette nidkjærhetssymbolet». Hebr.: sẹmel [«bilde; symbol»] haqqin’ạh hazzẹh. Se fotnoter til 2Mo 34:14. Ved en liten endring av vokaliseringen i M kan siste del av verset også leses: «nord for porten, ved inngangen, stod alteret for dette nidkjærhetssymbolet».
«menn». Hebr.: ’isj.
«med Ja’asanja». Hebr.: weJa’azanjạhu; navnet betyr «Jehova har lyttet».
El.: «sitt avgudsbilde».
El.: «Det finnes ingen Jehova som ser oss.»
El.: «jorden». Hebr.: ha’ạrets.
«guden Tammuz». Hebr.: hatTammụz; gr.: ton Thammouz; lat.: Adọnidem, «Adonis».
«menn». Hebr.: ’isj.
Se fotn. til 41:1, «templet».
El.: «jorden». Hebr.: ha’ạrets.
El.: «grenen; kvisten». Hebr.: hazzemorạh; uten tvil noe som ble brukt i avgudsdyrkelsen. Det kan ha forestilt det mannlige kjønnsorgan.
«min nese», i den hebr. teksten før soferim (jødiske avskrivere); M: «sin (deres) nese». En av soferims 18 tekstrettelser. De endret den opprinnelige teksten for at Jehova ikke skulle omtales på en tilsynelatende nedverdigende måte. Se tillegget, 2B.
«menn». Hebr.: ’anasjịm, flt. av ’isj.
«og . . . var det én mann». Hebr.: we’isj-’echạdh.
El.: «skrivesaker».
«Guds». Hebr.: ’Elohẹ.
Bokst.: «kjeruben». Hebr.: hakkerụv, ent., men trolig brukt i kollektiv betydning. Dette er det første stedet hvor ordet forekommer i Esekiels bok. Se 1:22–28.
«mannen». Hebr.: ha’ịsj.
Bokst.: «du skal merke av et merke». Det hebr. ordet for substantivet «merke» er taw, den siste bokstaven i det hebr. alfabetet, som i eldre tider hadde form som et kryss (×). Se Job 31:35, der taw er oversatt med «underskrift».
«med de gamle mennene». Hebr.: ba’anasjịm hazzeqenịm.
El.: «blodige gjerninger». Hebr.: damịm, flt. av dam, «blod».
El.: «jorden». Hebr.: ha’ạrets.
El.: «og det finnes ingen Jehova som ser». Se fotn. til 8:12, «Jehova ser oss ikke».
«mannen». Hebr.: ha’ịsj.
El.: «skrivesakene».
«kjerubene», LXXVgc. Se fotn. til 9:3, «kjerubene».
«mannen». Hebr.: ha’ịsj.
«Gud Den Allmektige». Hebr.: ’El-Sjaddai; gr.: theou Saddaị; lat.: Dẹi omnipotẹntis.
«en menneske-». El.: «et jordmenneskes». Hebr.: ’adhạm.
Se fotn. til 1:16.
El.: «i sine fire retninger».
El.: «et jordmenneskes». Hebr.: ’adhạm.
«den levende skapnings». Hebr.: hachajjạh; LXXVg: «livets».
«Israels Gud». Hebr.: ’Elohe-Jisra’ẹl.
«menneske-». El.: «et jordmenneskes». Hebr.: ’adhạm.
«menn». Hebr.: ’isj.
Navnet betyr «Jehova har gitt redning». Hebr.: Pelatjạhu.
Navnet betyr «Jehova har bygd». Hebr.: Benajạhu.
«han», MTVg; LXXSy: «Jehova».
«de menn». Hebr.: ha’anasjịm, flt. av ’isj.
El.: «Den», hunkj. på hebr.; refererer til byen Jerusalem.
El.: «virksomme kraft». Hebr.: rụach; gr.: pneuma; lat.: spịritus. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
Bokst.: «og oppstigningene i DERES ånd». Hebr.: uma‛alọth ruchakhẹm.
«den», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «ånd».
El.: «dens», hunkj. på hebr.; refererer til byen Jerusalem.
«skal bli ført ut». Den hebr. verbformen er oppfattet som infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person), her brukt som setningens subjekt.
El.: «I Israels område».
«ikke», LXXSyVg.
El.: «I Israels område».
El.: «hadde profetert».
Hebr.: Benajạh. Jf. fotn. til v. 1, «Benajas».
«menn». Hebr.: ’ansjẹ, flt. av ’isj.
«en kort stund». El.: «på en liten måte».
«deres [3. person]», TLXXSyVg og mange hebr. hss.; M: «DERES [2. person]».
Bokst.: «vandrer til deres avskyeligheters og deres vederstyggeligheters hjerte», M.
El.: «ved . . . virksomme kraft». Hebr.: berụach; gr.: en pneumati; lat.: in spịritu. Se fotnoter til 1Mo 1:2, «virksomme kraft», og 1Mo 6:17, «som livskraften er virksom i».
El.: «kommer de til å se at».
«Babylon», LXXVg; MTSy: «Babel».
«vinder». Hebr.: rụach, ent.; gr.: ạnemon, ent.; lat.: vẹntum, ent.
«menn». Hebr.: ’ansjẹ.
Se fotn. til 7:27.
El.: «angående . . . jord». Hebr.: ’el-’adhmạth; TLXXVg: «på (i) . . . jord (land)».
El.: «glatt; innsmigrende».
«sin egen ånd». Hebr.: ruchạm; lat.: spịritum sụum; gr.: kardịas autọn, «sitt eget hjerte».
El.: «krigen».
Bokst.: «skrift».
«dere», MTSyVg; LXX: «de».
Ifølge M; LXX: «og jeg skal sende slyngesteiner mot deres sammenføyninger, og de skal falle»; Vg: «og jeg skal sende svært store steiner som styrter ned ovenfra».
«og et vindstøt». Hebr.: werụach; gr.: kai pneuma; lat.: et vẹntum, «og en vind».
El.: «den», hunkj. ent. på hebr.; viser ikke tilbake til «veggen», som er hankj. på hebr., men refererer trolig til byen Jerusalem.
Bokst.: «håndledd».
«sjeler». Hebr.: nefasjọth, hunkj. flt.; gr.: psykhạs; lat.: ạnimas.
Bokst.: «og sende bort».
«sjeler». Hebr.: nefasjịm, hankj. flt. av nẹfesj, som er hunkj. Eneste sted i M hvor denne formen av ordet forekommer; skal derfor trolig leses som chofsjịm, «frigitte».
«noen menn». Hebr.: ’anasjịm, flt. av ’isj.
«En hvilken som helst mann». Hebr.: ’isj ’isj.
«mot den mannen». Hebr.: ba’ịsj hahụ’.
«deres Gud». Bokst.: «for dem til Gud». Hebr.: lahẹm lE’lohịm.
«de stavene som ringformede brød er hengt opp på». Bokst.: «brødstaven».
«menn». Bokst.: «mennene». Hebr.: ha’anasjịm, flt. av ’isj.
El.: «ville de på grunn av sin rettferdighet bare utfri sin egen sjel».
El.: «mennesker av jord». Hebr.: ’adhạm, ent.
El.: «lot gå».
El.: «i».
Bokst.: «har gitt».
Bokst.: «en myriade; ti tusen».
Bokst.: «nakenhet og barhet».
El.: «en utuktig kvinne».
El.: «dine utuktshandlinger».
El.: «din skjønnhet».
Betydningen av dette hebr. uttrykket er usikker. LXX: «og du skal slett ikke gå inn, og det skal slett ikke skje»; Vg: «akkurat som det ikke har skjedd og heller ikke skal skje».
El.: «og drive utukt med dem; og ha umoralsk (troløs) omgang med dem». Hebr.: wattizni-vạm; lat.: et fornicạta es in ẹis.
El.: «beroligende».
«mine sønner», MSyVg; LXX og 8 hebr. hss.: «dine sønner».
El.: «en torus; et framspring», på et alters sokkel, åpenbart til umoralske formål.
El.: «kjønnsorgan». Jf. 3Mo 15:2, 3.
Muligens: «Å, så svakt ditt hjerte er!»
El.: «dominerende».
«begår ekteskapsbrudd». El.: «har seksuell omgang med en annen enn sin ektefelle». Hebr.: hammena’ạfeth; gr.: he moikhomẹne; lat.: adụltera. Se fotn. til Mt 5:32, «begår ekteskapsbrudd».
Muligens: «menstruasjon».
«tilhørende småbyer». Bokst.: «døtre».
«de», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «Sodoma» og hennes «tilhørende småbyer [bokst.: døtre]».
Bokst.: «slik jeg så», MLXX; Vg: «slik du har sett».
«jeg vil også samle», TLXXSyVg.
«Syrias (Arams)», MTLXXVg; Sy og mange hebr. hss. og trykte utg.: «Edoms».
«min pakt», LXXSy; «min» mangler i M.
El.: «i en fruktbar mark».
El.: «bort».
«Babylons», LXXVg; MTSy: «Babels».
Bokst.: «skar».
«det», M, hunkj. ent., som viser tilbake til «riket»; lesemåten ifølge margen i ett hebr. hs.: «han», hankj. ent., som viser tilbake til kongen.
El.: «utslette».
Bokst.: «for hver vind», dvs. i alle de retninger vinden blåser. Hebr.: lekhol-rụach; gr.: eis pạnta ạnemon; lat.: in ọmnem vẹntum. Jf. fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
Bokst.: «blir sløvet».
«sjelene». Hebr.: hannefasjọth; gr.: hai psykhai; lat.: ạnimae. Se tillegget, 4A.
El.: «Den sjel som synder, er den som skal dø.» Hebr.: hannẹfesj hachotẹ’th hi’ thamụth.
«Og . . . en mann». Hebr.: we’ịsj.
El.: «og ikke noe menneske».
Bokst.: «har gjort broren til en av disse ting», M; T: «har gjort en av disse ting mot sin bror»; SyVg: «har gjort en (hvilken som helst) av disse ting».
«ser», MT; LXXVg: «frykter».
«og ingen mann». El.: «og ikke noe menneske». Hebr.: we’ịsj lo’.
«den nødstilte», M; LXX: «urettferdighet».
El.: «holdt».
Se fotn. til v. 4, «. . . dø».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
«ser», MTSyVg; mangler i LXX.
Se fotn. til v. 25.
«løver». Hebr.: ’arajọth, afrikanske løver.
El.: «mennesker av jord». Hebr.: ’adhạm, ent.
El.: «torner». Slike «kroker» eller «torner» ble stukket gjennom kinnet el. nesen på dyr el. fanger, så de kunne føres av sted med reip.
«boligtårn; palasser», ved en endring av en bokstav; M: «enker».
Muligens: «leire seg», ved en liten endring av M.
Se fotn. til v. 4.
«Babylon», LXXVg; MTSy: «Babel».
«i ditt blod», MSyVg; 2 hebr. hss.: «fra (i) din vingård»; T: «hun pleide å ligne».
El.: «for», dvs. gjennom Esekiel.
«DERES Gud». Hebr.: ’Elohekhẹm.
El.: «det menneske av jord». Hebr.: ha’adhạm.
«som helliger dem (holder dem hellige; behandler dem som hellige)». Hebr.: meqaddesjạm; gr.: ho hagiạzon autous; lat.: sanctịficans ẹos.
El.: «Jeg, Jehova, er DERES Gud.» Hebr.: ’anị Jehwạh ’Elohekhẹm.
El.: «mine dommer». Hebr.: misjpatai.
El.: «det menneske av jord». Hebr.: ha’adhạm.
«lot dem også få». Bokst.: «gav dem også».
Bokst.: «Og jeg besmittet dem gang på gang [ved deres gaver]».
El.: «beroligende».
El.: «Bama». Hebr.: Bamạh; LXX: «Abama».
I MLXX begynner kap. 21 her.
«det sørlige området». Hebr.: temạnah; gr.: Thaimạn, en gr. transkripsjon av det hebr. ordet; lat.: austri.
«sør». Hebr.: darọm; gr.: Darọm, en gr. transkripsjon av det hebr. ordet; lat.: ạfricum.
El.: «Negev». Hebr.: nẹghev.
El.: «Taler han ikke i lignelser?»
I TSyVg begynner kap. 21 her.
Bokst.: «med hofters sammenbrudd».
Dvs. fordi man urinerer på grunn av frykt.
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
Bokst.: «et lyn». Hebr.: bạroq.
Bokst.: «Det», hankj. på hebr.; viser tilbake til «septeret», som er hankj. på hebr., ikke til «sverdet», som er hunkj. på hebr.
El.: «Det er det sverdet som dreper.»
El.: «Det er det sverdet som dreper den store».
Bokst.: «gjort til (som) et lyn». Se fotn. til v. 10.
«Vis at du er skarp», hunkj. på hebr., henvendt til «sverdet».
«babyloner-». LXXVg: «Babylons [konges]»; MTSy: «Babels [konges]».
Bokst.: «en hånd».
«skal hogges ut». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
Bokst.: «ved veiens mor».
«terafim-bildene», M; LXX: «de utskårne bildene»; Vg: «avgudene».
El.: «til et krigsrop», ved en ombytting av to bokstaver.
El.: «han vekker minnet om deres misgjerning».
El.: «i den endelige misgjernings tid».
«Dette». El.: «Denne». Hebr.: zo’th, hunkj.
«det (den) samme». Bokst.: «dette (denne)», hunkj. på hebr.
El.: «en omveltning (forvrengning)».
«det (den)», hunkj. på hebr.
«dette». El.: «denne». Hebr.: zo’th, hunkj.
Dvs. det som rettmessig tilhører ham.
El.: «polert for utryddelse».
«deg», hunkj. på hebr.; refererer åpenbart til Rabba i Ammon.
«byen som har blodskyld». Bokst.: «blodbyen». Det hebr. ordet for «blod» står her i flt.
Bokst.: «baktalelsens menn». Hebr.: ’ansjẹ rakhịl.
Bokst.: «man [el.: han]».
Bokst.: «ditt blod»; det hebr. ordet for «blod» står her i ent., men er subjekt for et verb i flt.
Bokst.: «gjøre ende på».
«din urenhet». Hebr.: tum’athẹkh; gr.: he akatharsịa sou. Se fotnoter til 2Kt 12:21 og Ga 5:19, «urenhet».
«blåse», ved en tekstrettelse; M: «legge (ned)», uten objekt.
El.: «dens», hunkj. på hebr.; viser tilbake til byen Jerusalem.
El.: «det profane; det alminnelige».
«sjeler». Hebr.: nefasjọth; lat.: ạnimas. Se tillegget, 4A.
«en mann». Hebr.: ’isj.
El.: «å drive utukt».
El.: «utukt».
Betyr «hennes telt [for tilbedelse]».
Bokst.: «den store», hunkj. på hebr.
Betyr «mitt telt [for tilbedelse] er i henne».
Bokst.: «et navn», i nedsettende betydning.
Bokst.: «lenger enn [søsterens] utuktshandlinger». Hebr.: mizzenunẹ . . . ; gr.: hypẹr ten porneian . . . ; lat.: sụper fornicatiọnem . . . Se tillegget, 5A.
El.: «skjoldbærere». Bokst.: «tredjemenn». Hebr.: sjalisjịm; gr.: trissẹ, «tredobbelt»; lat.: dụcum, «førere». På assyriske basrelieffer har stridsvognene en besetning på tre mann, der den tredje er en våpensvenn el. en som holder en parasoll.
«Babylons», Vg; MTSy: «Babels».
«kjødelige lem». Det hebr. ordet (basạr) har grunnbetydningen «kjøtt».
«ved at din ungdoms bryster ble klemt», ved en liten tekstrettelse.
El.: «skjoldbærere». Se fotn. til v. 15, «krigere».
Muligens: «en mengde». Betydningen av det hebr. ordet er usikker.
Bokst.: «nakenhet og barhet».
«skal bli gjort». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
«dem», hankj. på hebr.; viser tilbake til «skitne avguder».
«til de mennene». Hebr.: la’anasjịm, flt. av ’isj.
«menneske-». Bokst.: «jordmenneske-». Hebr.: ’adhạm.
Bokst.: «på deres hender»; «deres» er hunkj. på hebr.
Ved en tekstrettelse; M: «dem», hankj.; LXXSyVg: «dem», hunkj.
«skal bli ført opp . . . skal bli gjort». På hebr. to verb i formen infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
«DERES», hunkj. flt. på hebr.
El.: «og de synder dere har begått i forbindelse med DERES skitne avguder».
Ved en tekstrettelse; M: «benene».
«stykker», 2 hebr. hss.; M: «kokinger».
«blodsutgytelsenes by». Bokst.: «blodbyen». Det hebr. ordet for «blod» står her i flt.
«tøm ut kraften», ved en tekstrettelse; M: «tilsett de velluktende urtene».
«den», hunkj. på hebr.
El.: «Anstrengelser!»
«din», hunkj. ent. på hebr., henvendt til byen.
«de», M; TLXXSyVg: «jeg».
«uten ord». Bokst.: «vær stille».
El.: «overleppen».
«menns brød». El.: «brød gitt av menn (mennesker)».
Se fotn. til v. 17, «barten».
Se fotn. til v. 17, «menns brød».
«du», hunkj. ent. på hebr.; refererer til landet Ammon.
Bokst.: «Østens sønner».
«du», hankj. ent. på hebr.; refererer til Ammon.
Se fotn. til v. 4.
El.: «mennesker av jord». Hebr.: ’adhạm, ent.
«i sjelen». Hebr.: benẹfesj; gr.: . . . psykhẹs; lat.: . . . ạnimo. Se tillegget, 4A.
El.: «utslette».
«kreterne», LXX.
El.: «dørfløyer», M; T: «handelskvinne».
Se fotn. til 16:46.
Bokst.: «de».
«Babylons», LXXVg; MTSy: «Babels».
«dine», hunkj. på hebr., henvendt til «Tyrus».
«skal de styrte ned», MVg; TLXXSy: «skal han styrte dem ned».
El.: «kystlandene».
Ifølge M; Sy: «du kvinne som bor i havene»; Vg: «du som bor i havet».
Bokst.: «hennes» el. «dens», hunkj. på hebr.
El.: «de brusende vann». Hebr.: tehọm; LXXVg: «avgrunnen». Jf. fotn. til 1Mo 1:2, «vanndypets».
«Hermon-fjellet» i 5Mo 3:8, 9.
El.: «Dine planker», det hebr. ordet brukt i kollektiv betydning.
«i sypresstre», i overensstemmelse med T; M: «asjurittenes datter».
Bokst.: «Dine vise».
«gamle menn fra Gebal». LXX: «bybliernes eldste».
El.: «lekkasjer; utettheter».
«og . . . djerve menn». Hebr.: weghammadhịm; lat.: et Pigmẹi, «og pygmeer».
El.: «handelspartner».
Bokst.: «gav de (man) dine forrådsvarer [i bytte]».
«var dine handelsmenn». El.: «drev handel med deg».
«menneske-». El.: «jordmenneskers». Hebr.: ’adhạm.
Bokst.: «gav de (man) dine byttevarer».
«Dedans sønner», MTVg; LXX: «Sønnene til innbyggerne på Rodos».
Bokst.: «hånd».
El.: «tributt».
«Edom», Sy og ca. 25 hebr. hss.; M: «Aram»; Vg: «Syreren».
«og matvarer av et spesielt slag». Hebr.: ufannạgh. Betydningen av det hebr. ordet er usikker, men det siktes trolig til en spesiell type matvarer.
Bokst.: «hånd».
El.: «kostbare steiner».
El.: «lekkasjer; utettheter».
«gikk ut». El.: «kom».
«er du blitt knust», LXXSyVg og 3 hebr. hss., som har et verb med personendelsen i hunkj.
«en gud (guddommelig)». Hebr.: ’el; gr.: Theọs; lat.: Dẹus.
«gude-». Hebr.: ’elohịm; lat.: Dẹi.
El.: «et menneske». Hebr.: ’adhạm; gr.: ạnthropos; lat.: họmo.
«Guds». Hebr.: ’Elohịm; gr.: tou theou; lat.: Dẹi.
«hage». Hebr.: gan; gr.: tou paradeisou; syr.: pardaiseh; lat.: paradịsi.
«krysolitt», Vg; hebr.: tarsjịsj.
«Du er», MTVg; med en annen vokalisering: «Sammen med», i overensstemmelse med LXXSy og den arabiske overs.
«den salvede . . . kjerub». Bokst.: «en salvings [muligens: en utstreknings] kjerub». Hebr.: kerụv mimsjạch.
Bokst.: «gav».
«Du er den salvede konge i riket, og jeg har gitt deg storhet», T; LXX: «Sammen med kjeruben innsatte jeg deg»; Sy: «Du var sammen med den salvede, skjermende kjerub, og jeg innsatte deg»; Vg: «Du er den utstrakte og beskyttende kjerub, og jeg innsatte deg.»
«Guds». Hebr.: ’Elohịm; lat.: Dẹi.
«flammende steiner». Bokst.: «ildsteiner».
«fylte de din midte», M; Sy: «fylte du din midte»; T: «ble dine forrådshus fylt»; LXX: «fylte du dine forrådshus»; Vg: «ble ditt indre fylt».
«Guds». Hebr.: ’Elohịm; gr.: tou theou; lat.: Dẹi.
«jeg skal utrydde deg, du skjermende kjerub», MSy; Vg: «jeg har utryddet deg, du beskyttende kjerub»; LXX: «kjeruben førte deg bort».
«de flammende steiners». Bokst.: «ildsteinenes».
«har du vanhelliget», MSyVg; LXXB: «har jeg vanhelliget».
El.: «jeg, Jehova, er deres Gud». Hebr.: ’anị Jehwạh ’Elohehẹm.
El.: «torner». Slike «kroker», eller «torner», ble stukket gjennom kinnet el. nesen på dyr el. fanger, så de kunne føres av sted med reip.
«de», MT; LXXSyVg: «du [deg å være]».
«hånden», MmargenVg og mange hebr. hss.; M: «din hånd»; LXXSy: «sin hånd (sine hender)».
«skulder», MVg; Sy: «hender».
«vakle», Sy; M: «stå».
El.: «Aswan». Hebr.: Sewenẹh.
«Etiopias», Vg; LXX: «etiopiernes»; MTSy: «Kusjs».
«Babylons», LXXVg; MTSy: «Babels».
«Etiopia», LXXVg; MTSy: «Kusj».
«den blandede flokk», MLXX; Sy: «Arabia».
El.: «Aswan». Hebr.: Sewenẹh.
«på skipene», M; lat.: in triẹribus, «i trierer (triremer) [en type rofartøy]»; LXXSy: «i hast».
«Nof», M; LXXSyVg: «Memfis».
«No», MSy; TVg: «Alexandria».
«Sin», MTSy; Vg: «Pelusium».
El.: «utslette».
Bokst.: «Aven», M; LXXVg: «Heliopolis».
Bokst.: «hennes døtre».
«en assyrer», MTLXXSyVg; ved en tekstrettelse: «jeg ser deg som»; ved en annen tekstrettelse: «en sypress».
El.: «med tett grenverk».
«skyene», LXX og den arabiske overs.; MSyVg: «grenene».
El.: «de brusende vann». Hebr.: tehọm; LXXVg: «avgrunnen». Se fotn. til 1Mo 1:2, «vanndypets».
«sine», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «vanndypet».
«i dens vannløp», ved en tekstrettelse; M: «ved dens utsendelse».
«i Guds hage». Hebr.: beghan-’Elohịm; LXXSyVg: «i Guds paradis». Jf. v. 9.
El.: «gledens; liflighetens», i overensstemmelse med LXXVg. Jf. fotn. til 1Mo 2:8, «Eden».
«den sanne Guds». Hebr.: ha’Elohịm. Se tillegget, 1F.
«du», MTLXX; SyVg: «den».
«skyene», LXX og den arabiske overs.; M: «grenene».
El.: «jordmenneskets [hebr.: ’adhạm] sønner».
Se fotn. til v. 9, «Edens».
El.: «til graven». Hebr.: sje’ọlah; gr.: eis haidou; lat.: ad infẹrnum. Se tillegget, 4B.
«ætt», ved en tekstrettelse i overensstemmelse med LXXSy; MVg: «arm».
El.: «gledens; liflighetens», i overensstemmelse med LXXVg.
El.: «du prustet stadig».
«i dine elver». Muligens: «med din prusting»; el.: «gjennom dine nesebor», ved en liten tekstrettelse.
«de», MSyVg; LXXVgc: «jeg».
«avfallet», M; LXX: «blodet»; Sy: «markene (larvene)»; Vg: «det råtne blodet».
«skaren av fanger», LXX; MSy: «sammenbruddet [el.: de sønderbrutte delene]».
El.: «klover».
LXX tilføyer: «i den første måneden»; mangler i MTSyVg.
El.: «det», M; TSyVg: «de».
El.: «Og de kommer ikke . . .»
«du», hankj. ent. på hebr.
«han», ved en liten tekstrettelse i overensstemmelse med et suffiks til det hebr. ordet for «skrekk» som angir hankj. ent., her gjengitt med «for seg»; MLXXSyVg: «jeg».
Bokst: «sin (hans) skrekk», MLXXSy; MmargenVg: «min skrekk».
«landets folk». Hebr.: ‛am-ha’ạrets. Senere brukt som et uttrykk for forakt. Jf. Joh 7:47–49.
El.: «og landets folk tar en mann [hebr.: ’isj], en fra deres grenseområde».
El.: «til utkikksmann for seg». Hebr.: lahẹm letsofẹh.
«i hornet». Hebr.: basjsjofạr.
El.: «hans liv». Hebr.: nafsjọ; gr.: ten psykhẹn autou; lat.: ạnimam sụam. Se tillegget, 4A.
El.: «utkikksmannens».
El.: «ditt liv». Hebr.: nafsjekhạ.
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
Se fotn. til v. 17.
El.: «en flyktning».
«Kjøtt med blodet i». Bokst.: «På blodet».
Bokst.: «stått».
«Dere», hankj. flt., TSy og 18 hebr. hss.; M: «Dere», hunkj. flt.
El.: «er blitt hyrder for seg selv».
El.: «sauene». Hebr.: hatstsọ’n.
Bokst.: «den som holder på å gå til grunne».
El.: «Min hjord». Hebr.: tso’nị.
El.: «å være hyrder for».
Se fotn. til v. 6.
Bokst.: «Den som holder på å gå til grunne».
«denne». Bokst.: «henne», M; LXXSyVg: «dem».
El.: «med rett». Hebr.: vemisjpạt.
Bokst.: «mellom en sau for sauen». Hebr.: ben-sẹh lasẹh.
Bokst.: «den gode beitemarken».
El.: «de vann der grumset har sunket til bunnen».
«sau». Hebr.: seh, ent.
El.: «min hjord». Hebr.: letso’nị.
Se fotn. til v. 17.
El.: «være hyrde for».
«deres Gud». Bokst.: «for dem til Gud». Hebr.: lahẹm lE’lohịm.
«høvding». Hebr.: nasị’.
Bokst.: «skjære».
«et navn». El.: «ry; berømmelse».
«dere», hunkj. flt. på hebr.
Se fotn. til v. 6.
«dere», hankj. flt. på hebr.
«mennesker av jord». Hebr.: ’adhạm.
Bokst.: «hender».
Bokst.: «i endens misgjernings tid».
El.: «Ettersom du ikke hatet blod, skal blod».
«blant dem», MTSyVg; LXX: «for deg».
«De», Mmargen; MT: «Hun».
El.: «høydene».
El.: «mennesker av jord». Hebr.: ’adhạm; lat.: họmines.
«dere», LXXSy; MTVg: «deg».
Bokst.: «Et som fortærer», hunkj. på hebr.; refererer til landet, som er hunkj. på hebr.
«berøve barna», MmargenLXXSy og mange hebr. hss.; M: «få til å snuble».
«de», TLXXSyVg og noen hebr. hss.; M: «han» el. «det».
Bokst.: «de».
El.: «Og jeg skal i sannhet holde . . . hellig (behandle . . . som hellig)». Hebr.: weqiddasjtị; gr.: kai hagiạso; lat.: et sanctificạbo.
«DERES Gud». Bokst.: «for dere til Gud». Hebr.: lakhẹm lE’lohịm.
«som . . . hage». Hebr.: keghạn; syr.: pardaisa’, «paradiset».
El.: «mennesker av jord». Hebr.: ’adhạm; lat.: họminum.
«i . . . ånd». Hebr.: verụach. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«pust». Hebr.: rụach. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«vinden». Hebr.: harụach. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
«min ånd». Hebr.: ruchị.
«partnere», MmargenTLXXSyVg; M: «partner».
«det vil si på». El.: «sammen med».
«deres bosteder». LXX: «deres lovløse handlinger [hvormed]»; Sym: «deres frafall».
«deres Gud». Bokst.: «for dem til Gud». Hebr.: lahẹm lE’lohịm.
«høvding». Hebr.: nasị’; gr.: ạrkhon; lat.: prịnceps.
«Gog av Magogs land», MT; LXX: «Gog og Magogs land»; Sy: «Gog og mot Magogs land»; Vg: «Gog, Magogs land». Ifølge KBL, s. 493, er «Magog» et kunstig dannet ord som betyr «Gogs hjem».
«den øverste høvding». El.: «høvdingen over Rosj». Vg: «den øverste fyrste»; LXX: «herskeren over Rosj»; Sy: «lederen og overhodet».
«Etiopia». Hebr.: Kusj; LXXVg: «etiopierne».
«et land». Bokst.: «det», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «land» (med bibetydningen «landets befolkning»), som er hunkj. på hebr.
Bokst.: «navle». Lat.: umbilịci.
«jord». Hebr.: ’adhmạth.
El.: «mennesker av jord». Hebr.: ha’adhạm.
El.: «vite; innse; erkjenne». Se fotn. til 6:7.
El.: «du høvding over Rosj, Mesjek». Vg: «du øverste fyrste over Mesjek»; T: «du overhode, Mesjeks store»; LXX: «hersker over Rosj, Mesjek»; Sy: «leder og overhode for Mesjek».
«Magog», MTSyVg; LXX: «Gog». Se fotn. til 38:2, «Gog av Magogs land».
El.: «at jeg, Jehova, er hellig i Israel». Hebr.: ki-’anị Jehwạh qadhọsj beJisra’ẹl.
«et sted med et navn (ry); et berømt sted», LXXVg.
«den», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «dalen», som er hunkj. på hebr.
El.: «Hamon-Gogs dal».
«Og noen menn». Hebr.: we’ansjẹ, flertallsform av ’isj.
«sammen med dem som drar igjennom», MT; mangler i LXXSy.
«menneske-». Hebr.: ’adhạm.
Se fotn. til v. 11, «Gog-hopens dal».
Betyr «hop; folkemengde; stor mengde». Hebr.: Hamonạh, hunkjønnsformen av Hamọn i v. 11, 15.
El.: «ryttere; hestfolk», i overensstemmelse med LXXSyVg; M: «stridsvogn».
Bokst.: «og hver stridsmann»; «-mann», hebr.: ’isj.
El.: «da vil jeg holde meg selv hellig (behandle meg selv som hellig)». Hebr.: weniqdạsjti; gr.: kai hagiasthẹsomai; lat.: et sanctificạtus fụero.
«I syner fra Gud». Hebr.: bemar’ọth ’Elohịm.
El.: «mot Negev».
«en mann». Hebr.: ’isj; gr.: anẹr; lat.: vir.
El.: «i portgangen; ved porten», ifølge beskrivelsen.
«Menneskesønn». Hebr.: ben-’adhạm; gr.: huiẹ anthrọpou; lat.: fịli họminis.
«målerøret». Hebr.: qenẹh hammiddạh; gr.: kạlamos . . . ; lat.: cạlamus mensụrae. Jf. fotn. til Ga 6:16, «etter denne regel for oppførsel», og Åp 11:1.
«en alen og en håndsbredd». En vanlig alen på 44,5 cm og en håndsbredd på 7,4 cm tilsvarte en lang alen på ca. 51,8 cm. «Målerøret på seks alen» var altså 3,11 m langt.
«det som var bygd». Hebr.: habbinjạn; LXX: «yttermuren».
El.: «framspring».
«Og den frie plassen i portens forhall utenfor var tjue alen, og portens vaktrom lå rundt omkring», LXXB.
«sør». Bokst.: «syden». Hebr.: haddarọm.
V. 30, som mangler i LXXIt og noen hebr. hss., anses for å være en dittografi (feilaktig dobbeltskrivning) av v. 29.
Nøyaktig hvor disse fire bordene ved den nordlige porten stod, er ikke angitt.
«pleide de å legge», Sy; mangler i MVg.
«offergavens». Hebr.: haqqorvạn; lat.: oblatiọnis. Se Mr 7:11.
«østlige», MTSyVg; LXX: «sørlige».
«elleve», MTSyVg; LXX: «tolv».
«på ti trappetrinn», LXX; Vg: «på åtte trappetrinn».
«templet». Hebr.: hahekhạl; gr.: ton naọn; lat.: tẹmplum. Se fotn. til Mt 23:16, «templet».
«sidesøylens», ved en tekstrettelse; M: «teltets».
Bokst.: «Dette er de helliges (hellige tings; hellige steders) hellige (ting; sted).» Hebr.: zeh Qọdhesj haqQodhasjịm.
«oppover og oppover». El.: «fra etasje til etasje», ifølge en tekstrettelse foreslått i HAL, s. 580.
«hele veien rundt huset». El.: «på forskjellige sider av huset».
«fra», LXXSy; M: «følgelig [gikk den nederste opp . . . ]»; Vg: «følgelig [kunne man] fra . . . [gå opp . . .]».
Bokst.: «en høyde; en forhøyning».
«en plass som var latt åpen». Hebr.: munnạch.
«Og den bygningen». Hebr.: wehabbinjạn.
«det atskilte området». Hebr.: haggizrạh.
Bokst.: «havet», dvs. Middelhavet. Hebr.: hajjạm.
Bokst.: «og [fra] jorden». Hebr.: weha’ạrets.
Bokst.: «lagde (tilvirkede)».
«menneske-». El.: «jordmenneskes». Hebr.: ’adhạm.
«tempel-». Hebr.: hahekhạl. I M er dette ordet markert med ekstraordinære punkter av soferim (jødiske avskrivere), åpenbart for å angi at ordet er føyd til ved en feil fordi den neste setningen begynner med samme ord. Se tillegget, 2A.
LXX tilføyer: «og bredden var to alen».
Bokst.: «til templet [ . . . var det]». Hebr.: lahekhạl; gr.: toi naoi; lat.: in tẹmplo, «i templet». Se fotn. til v. 1, «templet».
Bokst.: «og til det hellige sted (helligdommen) [var det]». Hebr.: welaqqọdhesj; gr.: kai toi hagịoi; lat.: et in sanctuạrio, «og i helligdommen».
«den ytre forgården», MTLXXSyVg; LXXBagster: «den indre forgården».
«det atskilte området». Hebr.: haggizrạh.
«bygningen». Hebr.: habbinjạn.
«en vei på én alen», MTVg; LXXSy: «lengden var hundre alen». Se fotn. til 40:5, «en alen og en håndsbredd».
El.: «disse er helligdommens spiserom», i overensstemmelse med LXX.
«fra det hellige sted (helligdommen)». Hebr.: mehaqqọdhesj; gr.: ek tou hagịou.
«-siden». Bokst.: «-vinden». Hebr.: rụach; lat.: vẹntum.
«rør», MTSyVg; mangler i LXX. Se 40:5.
«rør», MTSyVg; LXX: «alen».
«rør», MTSyVg; mangler i LXX.
«vestsiden». Bokst.: «havets vind», dvs. siden mot Middelhavet, mot vest.
Bokst.: «vindene».
«alen», LXX.
«det som er hellig». El.: «helligdommen». Hebr.: haqqọdhesj; lat.: sanctuạrium.
«Israels Guds herlighet». Hebr.: kevọdh ’Elohẹ Jisra’ẹl.
«da jeg kom», M; ThVg og 6 hebr. hss.: «da han kom»; T: «da jeg profeterte [for å få (byen) til å forfalle]».
«og det var syner», M; LXX: «og synet av den vognen som jeg så, [var]».
«en ånd». Hebr.: rụach; gr.: pneuma; lat.: spịritus.
El.: «se, Jehovas herlighet fylte Huset».
Bokst.: «og en mann». Hebr.: we’ịsj.
«Menneskesønn». El.: «Sønn av et menneske av jord». Hebr.: ben-’adhạm.
«dette er», T; LXX: «du har sett»; M har bare en partikkel som angir at det etterfølgende ordet står i akkusativ.
El.: «ved sine kongers lik». Det siktes muligens til avgudsbilder.
«ved deres død», TTh og ca. 20 hebr. hss. og tekstutgaver; M: «deres offerhauger»; LXX: «i deres midte».
El.: «med bare veggen».
Se fotn. til 40:5, «en alen og en håndsbredd».
El.: «blodrenne»; el.: «framspring».
«dets», hankj. på hebr.; refererer til alteret.
El.: «ætt».
«for dagen». El.: «hver dag».
Bokst.: «fylle dets hånd». Jf. fotn. til 2Kr 13:9, «og fylt sin hånd med makt».
«helligdommens». Hebr.: hammiqdạsj; gr.: ton hagịon; lat.: sanctuạrii.
«og . . . mann». Hebr.: we’ịsj.
«Gud». Hebr.: ’Elohẹ.
El.: «for å holde måltid».
«Opprørskheten», M; T: «det opprørske folket»; LXX: «det opprørske huset».
«de fremmede». Bokst.: «sønner av et fremmed (land)».
Jf. fotn. til v. 7.
El.: «medhjelpere». Hebr.: mesjarethịm.
«et dødt menneske». Bokst.: «en død, et menneske av jord». Hebr.: meth ’adhạm; gr.: psykhẹn anthrọpou, «en menneskesjel»; lat.: mọrtuum họminem, «et dødt menneske».
Bokst.: «til[høre] en mann». Hebr.: le’ịsj.
«det hellige sted». Hebr.: haqqọdhesj; lat.: sanctuạrium.
«Men det skal ikke bli noen arv til dem», Vgc.
«over ditt hus», MTVgc; LXXSy: «over DERES hus [flt.]».
«ti tusen», MTSyVg; LXX: «tjue tusen».
«dets», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «bidrag», som er hunkj. på hebr.
«det hellige sted». Hebr.: haqqọdhesj; gr.: hagịasma.
«ti tusen», MTSyVg; LXXA,B: «tjue tusen».
«helligdommen». Hebr.: hammiqdạsj.
«og et hellig sted». Hebr.: umiqdạsj; T: «en brolagt vei».
El.: «DERES fordrivelser blant mitt folk».
Et hulmål for væsker som tilsvarer 22 l; like stort som efa-målet, som ble brukt for tørre varer.
En homer tilsvarer 220 l.
En efa tilsvarer 22 l.
En sekel veide 11,4 g.
En gera veide 0,57 g.
Bokst.: «minen». Hebr.: hammanẹh.
«av . . . buskap», ved en rettelse av M; el. muligens, i overensstemmelse med LXX: «fra . . . slekter»; M: «fra . . . vannrike [land]».
El.: «landets folk». Se fotn. til 7:27.
«helligdommen». Hebr.: hammiqdạsj; gr.: to hạgion; lat.: sanctuạrium.
«dørstolpe». Hebr.: mezuzạth.
Bokst.: «for (på grunn av) en mann». Hebr.: me’ịsj.
«usyrede brød». Dette var flate brød (leiver; kaker) som var bakt uten gjær el. surdeig. Hebr.: matstsọth.
Se fotn. til 7:27.
«så stort som han er i stand til å gi». Bokst.: «som hans hånds gave».
Bokst.: «slik som hans hånd kan rekke». Se fotn. til 3Mo 5:7, «har råd til».
«han», MmargenTLXXSyVg og over 100 hebr. hss.; M: «de».
«han», TLXXSyVg og 37 hebr. hss.; M: «de».
Se fotn. til v. 5.
«du», MT; LXXSyVg og noen hebr. hss.: «han».
«du», MT; LXXVg: «han».
«du», MT; LXXSyVg og 2 hebr. hss.: «han».
El.: «regelmessig». Hebr.: tamịdh. Jf. fotn. til Da 8:11.
Bokst.: «til en mann». Hebr.: le’ịsj.
«til en». Hebr.: le’achạdh.
El.: «av sine slaver». Hebr.: me‛avadhạw.
«Men hans sønners arv [skal]», LXXSy.
«på begge de bakre sidene», Mmargen; M: «ved deres bakside».
«med hjørnekonstruksjoner». Hebr.: mehuqtsa‛ọth; mangler i LXXSyVg. I M er dette ordet markert med ekstraordinære punkter av soferim (jødiske avskrivere) for å angi at ordet er uekte og bør utelates. Se tillegget, 2A.
El.: «rad av steiner».
«mannen». Hebr.: ha’ịsj.
«det var vann opp til anklene». Bokst.: «anklers vann».
«lot meg vende tilbake», MTVg; Sy: «lot meg sette meg [ved]»; mangler i LXX.
El.: «ørkensletten». Se fotn. til 5Mo 1:1, «på ørkenslettene».
«ut i det stinkende vannet, og vannet blir», Sy.
Bokst.: «Hver levende sjel». Hebr.: khol-nẹfesj chajjạh; gr.: pạsa psykhẹ ton zoion; lat.: ọmnis ạnima vịvens. Se fotn. til 1Mo 2:7, «en levende sjel»; tillegget, 4A.
«skal få liv». El.: «skal bli levende; skal leve». Hebr.: jichjẹh.
Bokst.: «de to elvene», M; TSy: «elvens vann»; LXX: «elven (floden)»; Vg: «elven (den strie elven)».
«Etter sine slag». Hebr.: leminạh; lat.: spẹcies.
Dvs. Middelhavet.
El.: «Hver måned».
«helligdommen». Hebr.: hammiqdạsj.
«Hasar-Enon», M; LXX: «Ainans gård (gårdsplass)».
Muligens langsmed Jordan.
«sør-». Hebr.: nẹghev.
«mot sør». Hebr.: temạnah.
El.: «mot sør», dvs. mot den sørlige delen av det lovte land. Se fotn. til 1Mo 12:9.
«til inngangen til Hamat». Muligens: «Lebo-Hamat». Hebr.: levọ’ Chamạth. Se fotn. til Jos 13:5, «like til inngangen til Hamat»; KBL, s. 470, under לבא (Lavọ’).
«helligdommen». Hebr.: hammiqdạsj; gr.: to hạgion; lat.: sanctuạrium.
«Jehovas helligdom». Hebr.: miqdasj-Jehwạh; lat.: sanctuạrium Dọmini; LXX: «de hellige tings fjell».
Bokst.: «dens», hunkj. på hebr.; viser tilbake til «byen», hunkj. på hebr.
«Husets», M(hebr.: habbạjith)TLXXSy; lat.: tẹmpli.
«og . . . helligdom». Hebr.: umiqdạsj; gr.: kai to hagịasma; lat.: et sanctuạrium.
«sør-». Hebr.: nẹghev.
«mot sør». Hebr.: temạnah.
«Jehova er der.» El.: «Jehova-Sjammah.» Hebr.: Jehwạh sjạmmah; LXXAVg: «Jehova er der.»