2. Korinter

1 Fra Paulus, en apostel for Kristus Jesus ved Guds vilje, og vår bror Timọteus+ til Guds menighet i Korint og til alle de hellige i hele Akaia:+

2 Måtte Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus vise dere ufortjent godhet og gi dere fred.

3 Måtte vår Herre Jesu Kristi Gud og Far+ bli lovprist. Han er den Far som viser inderlig barmhjertighet,+ og den Gud som gir all trøst.+ 4 Han trøster* oss i alle våre prøvelser,*+ slik at vi kan trøste andre+ uansett hvilke prøvelser* de møter, med den trøsten som vi selv får fra Gud.+ 5 Vi gjennomgår jo en overflod av lidelser for Kristi skyld,+ men vi får også en overflod av trøst ved Kristus. 6 Når vi møter prøvelser,* er det til trøst og frelse for dere. Og når vi blir trøstet, er det også til trøst for dere, for det hjelper dere til å holde ut de samme lidelsene som vi gjennomgår. 7 Vårt håp i forbindelse med dere står fast. For vi vet at akkurat som dere har del i lidelsene, skal dere også få del i trøsten.+

8 Brødre, vi vil at dere skal vite om de prøvelsene vi møtte i provinsen Asia.+ Vi ble utsatt for et press som var så voldsomt at vi ikke kunne stå imot i egen kraft. Ja, vi var til og med redde for at vi skulle miste livet.+ 9 Vi følte at vi hadde fått dødsdommen. Alt dette skjedde for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på den Gud+ som oppreiser de døde. 10 Han reddet oss da vi var i stor livsfare, og han vil gjøre det igjen. Og det er vårt håp at han skal fortsette å redde oss.+ 11 Dere kan også hjelpe oss ved å be inderlige bønner for oss.+ Det vil føre til at mange vil takke Gud på våre vegne for den godhet vi er blitt vist som svar på manges bønner.*+

12 Det som vi er stolte av, er dette: Vi kan med god samvittighet si at vi i verden, og spesielt overfor dere, har oppført oss med hellighet og en oppriktighet som er fra Gud. Vi har ikke støttet oss til menneskelig* visdom,+ men til Guds ufortjente godhet. 13 Det vi skriver til dere, er noe dere kan lese og forstå,* og jeg håper at dere vil fortsette å forstå disse tingene fullt ut,* 14 slik dere også til en viss grad har forstått at dere kan være stolte av oss, akkurat som vi kan være stolte av dere på vår Herre Jesu dag.

15 Fordi jeg var sikker på dette, hadde jeg tenkt å besøke dere først, så dere kunne få enda en grunn til å glede dere.* 16 For jeg hadde tenkt å besøke dere både på veien til Makedọnia og på veien tilbake. Deretter kunne dere hjelpe meg av sted på reisen til Judẹa.+ 17 Jeg tok ikke lett på det jeg hadde tenkt å gjøre, gjorde jeg vel? Eller legger jeg planer på en selvisk måte,* slik at jeg først sier «ja, ja» og så «nei, nei»? 18 Så sant som man kan stole på Gud: Det vi sier til dere, er ikke ja og samtidig nei. 19 For Guds Sønn, Jesus Kristus, som ble forkynt for dere av oss – det vil si av meg, Silvạnus* og Timọteus+ – ble ikke ja og samtidig nei, men ja er blitt ja i forbindelse med ham. 20 For uansett hvor mange løfter Gud har gitt, så er de blitt ja* ved hjelp av ham.+ Derfor sier vi også «amen» til Gud gjennom ham,+ og på den måten viser vi Gud ære. 21 Men den som garanterer at dere og vi tilhører Kristus, er Gud, og det er han som har salvet oss.+ 22 Han har også satt sitt segl på oss+ og gitt oss ånden+ i vårt hjerte som en garanti for det som skal komme.*

23 Jeg sverger ved mitt liv, og Gud er mitt vitne: Det er for å spare dere at jeg ennå ikke har kommet til Korint. 24 Vi er ikke herrer over deres tro,+ men medarbeidere som vil bidra til deres glede, for det er deres tro som gjør at dere står fast.