Apostlenes gjerninger

2 Da nå pinsehøytidens dag+ var begynt, var de alle samlet på samme sted, 2 og plutselig kom det fra himmelen en lyd liksom av en framfarende sterk vind, og den fylte hele huset hvor de satt.+ 3 Og tunger liksom av ild+ kom til syne for dem og ble fordelt, og det satte seg én på hver enkelt av dem, 4 og de ble alle fylt med hellig ånd+ og begynte å tale med andre tunger,*+ slik som ånden gav dem å uttale seg.

5 Nå bodde det i Jerusalem jøder,+ gudfryktige menn,+ fra enhver nasjon av dem som er under himmelen. 6 Da så denne lyden kom, kom mengden sammen og ble forvirret, for hver enkelt hørte dem tale på hans eget språk. 7 Ja, de var forbauset og begynte å undre seg og si: «Se, er ikke alle disse som taler, galileere?+ 8 Og hvordan har det seg at vi, hver og én av oss, likevel hører vårt eget språk, som vi ble født i? 9 Partere og medere+ og elamitter+ og innbyggerne av Mesopotạmia og Judẹa+ og Kappadọkia,+ Pọntos+ og distriktet Asia+ 10 og Frỵgia+ og Pamfỵlia,+ Egypt og Libyas områder, bortimot Kyrẹne, og besøkende fra Roma, både jøder og proselytter,*+ 11 kretere+ og arabere+ — vi hører dem tale i våre tungemål om Guds storslåtte gjerninger.» 12 Ja, de var alle forbauset og i villrede, og den ene sa til den andre: «Hva skal dette bety?» 13 Men andre spottet dem og begynte å si: «De er fulle av søt vin.»+

14 Men Peter reiste seg sammen med de elleve+ og hevet sin røst og kom med denne uttalelsen til dem: «Judeiske menn og alle dere Jerusalems innbyggere,+ la dette være kjent for dere, og lytt til mine ord. 15 Disse menneskene er virkelig ikke drukne,+ slik dere går ut fra; det er jo den tredje time* på dagen. 16 Tvert imot, dette er det som ble sagt gjennom profeten Jọel: 17 ’«Og i de siste dager,» sier Gud, «skal jeg utøse noe av min ånd*+ over all slags kjød,* og DERES sønner og DERES døtre skal profetere, og DERES unge menn skal se syner, og DERES gamle menn* skal drømme drømmer;+ 18 og selv over mine slaver og over mine slavekvinner vil jeg i de dager utøse noe av min ånd, og de skal profetere.+ 19 Og jeg vil gi varsler oppe i himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røykdis;+ 20 solen+ skal bli forvandlet til mørke og månen til blod før Jehovas* store og strålende dag kommer.+ 21 Og enhver som påkaller Jehovas* navn, skal bli frelst.»’+

22 Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus, nasareeren,+ en mann som offentlig ble vist dere av Gud ved kraftige gjerninger+ og varsler og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere,+ slik som dere selv vet, 23 ham har dere festet til en pæl ved lovløse menns hånd og ryddet av veien,+ som en som var overgitt ved Guds bestemte råd* og forutviten.+ 24 Men Gud oppreiste+ ham ved å løse dødens veer,+ for det var ikke mulig at han fortsatt kunne holdes fast av den.+ 25 For David sier med henblikk på ham: ’Jeg hadde stadig Jehova* for mine øyne; for han er ved min høyre hånd, så jeg aldri skal bli rokket.+ 26 Derfor ble mitt hjerte glad, og min tunge frydet seg storlig. Ja, også mitt kjød skal bo i håp;+ 27 for du skal ikke forlate* min sjel i Hạdes,* og heller ikke skal du la din lojale se forråtnelse.+ 28 Du har gjort livets veier kjent for meg, du vil med ditt ansikt fylle meg med glede.’+

29 Menn, brødre, det må være tillatt å tale med frimodighet til dere om familieoverhodet David, at han både døde+ og ble begravet, og hans gravsted er iblant oss den dag i dag. 30 Derfor, fordi han var en profet og visste at Gud* med en ed hadde tilsverget ham at han ville sette en av hans lends frukt* på hans trone,+ 31 forutså han og talte om KRISTI* oppstandelse, at han ikke ble forlatt i Hạdes, og at hans kjød heller ikke så forråtnelse.+ 32 Denne Jesus har Gud oppreist, noe vi alle er vitner om.+ 33 Derfor, fordi han ble opphøyd til* Guds høyre hånd+ og fikk den lovte hellige ånd fra Faderen,+ har han utøst dette som dere ser og hører. 34 David steg nemlig ikke opp til himlene,+ men han sier selv: ’Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd+ 35 inntil jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 36 La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham til både Herre+ og Kristus, denne Jesus som dere pælfestet.»*+

37 Da de nå hørte dette, stakk det dem i hjertet,+ og de sa til Peter og de andre apostlene: «Menn, brødre, hva skal vi gjøre?»+ 38 Peter sa til dem: «Vis anger,+ og la dere døpe,+ hver og én av dere, i Jesu Kristi navn+ til tilgivelse+ for DERES synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.+ 39 For løftet+ gjelder dere og DERES barn og alle dem som er langt borte,+ så mange som Jehova* vår Gud måtte kalle til seg.»+ 40 Og med mange andre ord avla han et grundig vitnesbyrd og fortsatte å formane dem, idet han sa: «La dere frelse fra denne uredelige generasjon.»+ 41 De som av hjertet tok imot hans ord, ble derfor døpt,+ og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til.+ 42 Og de fortsatte å vie seg til apostlenes lære* og til å dele med hverandre,*+ til å innta måltider*+ og til bønner.+

43 Ja, frykt begynte å komme over hver sjel, og mange varsler og tegn begynte å skje ved apostlene.+ 44 Alle de som ble troende, var sammen og hadde alt felles,+ 45 og de begynte å selge sine eiendeler+ og eiendommer og å dele ut utbyttet til alle, alt etter hva hver enkelt trengte.+ 46 Og dag etter dag holdt de stadig til i templet i samstemmighet,+ og de inntok sine måltider i private hjem* og spiste mat sammen med stor glede+ og i hjertets oppriktighet, 47 idet de lovpriste Gud og fant velvilje hos hele folket.+ Samtidig fortsatte Jehova* hver dag å føye+ dem som ble frelst, til dem.+